Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.