Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.

Ekstrem oppussing i Sevilla

Bergens Tidende, 06.06.2016

Rossini: Barberen i Sevilla

Rocc, regi og scenografi

Nordnorsk Opera og Symfoniorkester

Bergen Operakor

William Lacey, dirigent

Den nasjonale scene

Festlig oppsetting av Rossini populære opera

Historien er slitesterk. Vi kjenner den fra 1700-tallets komedier, fra Molière, Holberg, Beaumarchais og mange andre: Det er et ungt, elskende par. Det er forhindringer. Kvinnens lumske formynder planlegger å gifte seg med henne. Paret har en snedig, initiativrik hjelper. Det blir forkledninger, det blir forvekslinger, det blir misforståelser på løpende bånd. Og det blir, selvsagt, happy end.

Gioacchino Rossini satte musikk til historien i 1816. Og skapte med «Barberen i Sevilla» en komisk opera som har holdt seg på repertoaret i mer enn to hundre år nå. At den gamle historien fremdeles har tak i publikum, det opplevde vi på lørdag, på Den Nasjonale Scene, der Festspillene presenterte en ny versjon produsert av Opera Bergen.

«Jeg kan ikke la være å tenke at Barberen i Sevilla, med sin overflod av ekte musikalske ideer, med sin komiske kraft og med sin presise frasering, er den vakreste opera buffa som finnes», skrev Guiseppe Verdi en gang. I årets Festspill-versjon er det først og fremst Rossinis «komiske kraft» som hentes ut og driver verket. Regissøren og scenografen Rocc har gitt den gamle 1700-tallskomedien en omgang med ekstrem oppussing og framstiller forvekslingshistorien som frenetisk farse, som en ustoppelig serie vanvittige gags og avsindige opptrinn.  Det er papegøyer og en enkelt utstoppet isbjørn på scenen. Soldatene i den opprinnelige teksten er blitt til et fotballag, alle med hockeysveis. Figaro, den handlekraftige barberen, er kledd i gull lamé og svinser og svanser omkring som en ung Liberace. Musikklæreren Don Bartolo opptrer tidvis som black metal gitarist. Logikken i de komiske innslagene er ikke alltid like innlysende. Men morsomt og festlig er det i alle fall.

Tuva Semmingsen er oppsettingens sceniske og musikalske trumfkort. Hun fremstiller den unge, skjønne Rosina med stort komisk talent og synger det virtuose partiet med flott, sikker stemme og med stripevis av perlende, perfekte koloraturer uansett hva som skjer omkring henne. Italienske Alessandro Luciano, som på kort varsel hadde overtatt rollen som den forelskede grev Almaviva, var musikalsk sett en noe svak partner for Semmingsen. I den sentrale rollen som barberen Figaro gjorde barytonen Marcin Bronikowski en solid – og morsom – innsats, og han hadde godt motspill av bassene Donato di Stefano som formynderen Don Bartolo og Petar Naydenov som musikklæreren Don Basilio. Kaia Rullestad Teigen hadde en fin soloarie i rollen som kammerpiken Berta. Og Jørgen Magnus Haslum imponerte med en kort, kraftig innsats i rollen som Fiorello, Almavivas tjener.

Musikere fra Nordnorsk Symfoniorkester fulgte løyene på scenen stramt og presist under ledelse av den engelske dirigenten William Lacey.