Eventyr og tragedie i Grieghallen

Bergens Tidende, 18.02.2020

Giacomo Puccini: Turandot

Regi: Anthony Pilavachi

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens barnekor, Korskolen i Biskopshavn,

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Grieghallen

Opera Bergen imponerer med vellykket oppsetting av «Turandot»

Vi kjenner historien fra de gamle eventyrene: Prinsessen vil ikke giftes. Hun gir sine friere uløselige oppgaver og klarer å avvise dem alle – inntil den rette beileren kommer og beseirer henne.

Da Puccini tok tak i denne enkle historien, ble den fort veldig komplisert. Han lånte den fra en gammel italiensk eventyrkomedie som han endret og formet om til en storslått tragedie om den kinesiske prinsessen Turandot.

I Puccinis opera er eventyrprinsessen forvandlet til en iskald, sadistisk despot som henretter sine ulykkelige friere. Og som styrer riket sitt med terror og tortur. Beileren Kalaf klarer riktignok å forvandle henne til sist, men den unge slavinnen Liù må gi sitt liv før dette kan skje.   

Opera Bergen har hatt denne grusomme historien på repertoaret flere ganger i løpet av årene. Det startet med en fremføring i Grieghallen tilbake i 1993. Så fulgte en rekke utendørs produksjoner, blant annet på Bergenhus festning.

Nå er de tilbake i Grieghallen igjen – med en versjon som uten tvil er deres mest vellykkede «Turandot» til dato.

Regissøren Anthony Pilavachi har en vesentlig del av ansvaret for det gode resultatet. Han har ikke hatt rådighet over alle de ressursene som kan mobiliseres i et stort, internasjonalt operahus, men han har utnyttet de lokale kreftene godt og har skapt en velfungerende, nedskalert versjon av Puccinis orientalske drømmebilder.

I Pilavachis oppsetting er alt det tradisjonelle, eksotiske kineseriet redusert til et minimum. Scenebildet er helt nedstrippet, bare en enkel, stor trappekonstruksjon i høyre side simulerer slottet til Turandot.

Og på scenegulvet foran trappen møter vi da Opera Bergens kor og barnekor som kommenterer handlingen med stor stemmekraft i en rekke flott koreograferte masseopptrinn.

Puccini innføyde i sin tid tre embedsmenn – Ping, Pang og Pong – i handlingen som et slags minne om operaens opprinnelse i de gamle komiske historiene. I Grieghallen spilles og synges de av Carmine Monaco D’Ambrosia, Stephen Chaundy og  Alexander Kravets – som av og til forvandler opptrinnene sine til små, selvstendige slapstick-numre.

Turandot er på mange måter nettopp en «nummer-opera» – en opera satt sammen av selvstendige, dramatiske opptrinn. Men Pilavachi og ensemblet klarer likevel å skape sammenheng mellom disse numrene og få dramatisk flyt i fremstillingen av historien.

Rollen som Turandot synges med isnende intensitet av den dramatiske sopranen Leah Schenck Crowne. Som hennes motspiller, Kalaf, møter vi serbisk-tyske Zoran Todorovitch. Han er en moden, lyrisk tenor med et sterkt scenisk nærvær. Han økonomiserer fint med stemmen sin – og smeller så til i slutten av andre akt med en imponerende utblåsning i den berømte «Nessun dorma»-arie.

«Nessun dorma» er det ene av operaens dramatiske høydepunkter. Det andre kommer i tredje akt, da slavinnen Liù begår selvmord. Det er russiske Eugenia Dushina som synger Liù, og som enda en gang imponerer med sin uttrykksfulle sopran og med sin dramatiske fremstilling av en lidende kvinne.

Liù er død. Og da er operaen egentlig forbi – i alle fall rakk Puccini ikke å skrive mer før han døde i 1924. Når de siste scenene i Grieghallen – scenene der Turandot og Kalaf forenes – virker så antiklimaktiske, så er det hverken sangernes eller oppsetningens skyld. Det skyldes at de er skrevet av komponisten Franco Alfano som ikke klarte å få noe sammenhengende ut av Puccinis siste skisser.

Striregn og magiske bilder

Bergens Tidende, 31.08.2019

Eugenia Dushina, Alexander Kravetz og Tiziano Bracci

Lysdesign: Jens Lange

Barnekor, Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Operagrotten

Scenisk fremføring av Carmina Burana under vanskelige forhold

Vi har fått en ny utendørs scene i Bergen. Det er snakk om et lite lende ute i Lars Hilles Gate, rett bak Geofysen. Her har Anne Randine Øverby og Opera Bergen fått bygget et stort stillas med plass til orkester i bunnen og med kor og solister fordelt på to etasjer oppover.

De kaller stedet for «Operagrotten». Og her oppfører de i disse dagene Carmina Burana – Carl Orffs mektige korverk basert på latinske, tyske og franske tekster skrevet av unge, lystige munker i Bayern en gang på 1200-tallet.

Carmina Burana hører vi jo vanligvis i en konsertsal. Men med den nye forestillingen gjør Opera Bergens oppmerksom på at verket i virkeligheten er et stykke musikkteater med undertittelen «Verdslige sanger for sangere og kor fremført med instrumenter og magiske bilder»

Det var i alle fall mange «magiske bilder» da verket hadde premiere i 1937. Scenedesigneren Ludwig Sievert hadde skapt et fargesprakende rom der kor og solister gikk omkring og levendegjorde illustrasjoner fra middelalderlige håndskrifter.

Så langt gikk Opera Bergen ikke med oppsettingen sin. Men de signaliserte middelaldertemaet med diskrete midler. Koret var kledd i stiliserte kostymer i gule, brune og røde nyanser, og lysdesigneren Jens Lange fulgte opp og skapte «magiske bilder» og fine fargevirkninger både omkring scenen og på veggen opp mot Geofysen.

Alt i alt et interessant, spennende prosjekt. Men utendørs arrangementer på Vestlandet er, som kjent, risikosport. Og på premieren torsdag kveld gikk det dessverre slik værmeldingen hadde spådd i flere dager: Det var striregn, det var styrtregn, det var øsregn og plaskregn.

Forestillingen burde selvsagt ha vært avlyst og flyttet til en annen dag. Men dette var vel ikke praktisk mulig. Så da satt vi altså der i regnet – de mest forutseende av oss ikledd oljehyre og sydvest – og hørte på Carmina Burana, mens koristene oppe på stillaset sprang omkring og samlet vann i bøtter og spann for å forhindre at orkestret på underste etasje skulle bli rammet av plutselige fossefall.

Det er vanskelig å vurdere hvordan denne oppsettingen ville blitt under bedre meteorologiske omstendigheter. Når det gjelder forestillingen torsdag kveld, er det mest en rekke fine detaljer en kommer til å huske.

Opera Bergens Orkester har ikke de enorme dimensjonene som Orff forutsetter i partituret sitt, men klarte likevel – under vanskelig forhold – å få frem det rå og primitive i musikken hans.

Bergen Operakor åpnet og sluttet med fullt trykk på den populære «O Fortuna»-satsen og hadde underveis mange gode momenter med sterke innsatser i kvinnestemmene. Herresiden var noe svakere besatt og hadde en del sprik i de flerstemmige satsene.

Forestillingens beste innslag ble signert av de tre utenlandske solistene. Italienske Tiziano Bracci sang soloene sine med solid, fyldig bass og imponerte i den vanskelige «Dies nox et omnia» der han ubesvært vekslet mellom falsett og det dypeste bass-registeret. 

Den ukrainske tenoren Alexander Kravets gjorde en komisk entre med regnslag og paraply og sang med flott, skrikende falsett  «Olim lacus colueram» – den triste sangen om svanen som blir stekt på spidd.

Og den imponerende, russiske sopranen Eugenia Dushina avsluttet solistinnslagene med en ekvilibristisk utgave av «Dulcissime», kjærlighetssangen der Orff har lagt inn en rekke ekstreme sprang helt i toppen av registeret.

Vi håper Opera Bergen får bedre vær når forestillingen gjentas fredag og lørdag kveld.

Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.

Orienten i Sentralbadet

Bergens Tidende, 18.08.2017

Guiseppe Verdi: Aida

Regi: Balázs Kovalik

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Sentralbadet

Opera Bergen presenterer annerledes oppsetting av Verdis «Aida»

Vi er i det eksotiske Orienten, i en fjern fortid der faraoenes Egypt ligger i krig med Etiopia. Prinsesse Amneris elsker hærføreren Radamès. Han elsker den nubiske slavinnen Aida – som også elsker ham. Men i virkeligheten er Aida en etiopisk kongedatter. Og for å hjelpe faren sin, kong Amonasro, får hun Radamès til å røpe en militær hemmelighet. Dette blir han straffet for. Han blir levende begravet under templet. Og Aida følger ham i døden, mens den sjalu prinsesse Amneris synger en slags forsonende rekviem over dem.

Vi er i det eksotiske Orienten – vel, i virkeligheten er vi i Sentralbadet der Opera Bergen setter opp Verdis opera «Aida» i disse dagene. Og det er en ganske uvanlig oppsetting vi her får se.

I musikkhistorien står «Aida» som et av de siste overdådige eksemplene på «grand opera». «Aida» er et spektakulært utstyrsstykke med palmer og templer og pyramider, med hærskarer av soldater og prester og prestinner ­– og gjerne et par elefanter hvis det er plass på scenen og på budsjettet.

I Sentralbadet blir «Aida» derimot framført i en helt nedstrippet versjon, uten kulisser og med bare helt minimale rekvisitter. Til gjengjeld utnytter regissøren Balázs Kovalik oppfinnsomt og effektfullt hele det store, aparte rommet. Koret er i stadig bevegelse opp og ned av trapper og trinn. Aida og Amonasro synger en av duettene sine foran det store vinduet med utsikt over havnen. Selv stupetårnet er tatt i bruk – blant annet fungerer det som tempelgrav når Radamès og Aida tar avskjed i siste akt.

Den georgiske sopranen Iano Tamar synger tittelrollen med stor, typeriktig stemme og med et scenisk nærvær som gjør henne til forestillingens viktigste figur – også i de avsnittene der hun ikke selv er i dramaets sentrum. Som Amonasro, Aidas far, hørte vi den italienske barytonen Marco Chingari. Han hadde overtatt rollen med kort varsel, men sang partiet overbevisende, med fyldig stemme og stor scenisk autoritet. Hans duett med Tamar i akt 3 var forestillingens musikalske og dramatiske høydepunkt.

Rollene som Radamès og Amneris ble sunget av den georgiske tenoren Zurab Zurabishvili og den rumenske mezzosopranen Andrada Ioana Roşu. Begge kom noe svakt ut fra start, men sang seg opp underveis. Forestillingen hadde i tillegg to solide basser – italienske Donato di Stefano i rollen som ypperstepresten Ramfis og russiske Evert Sooster som den egyptiske kongen.

Bergen Operakor hadde en flott kveld med mange store utblåsninger, blant annet den berømte triumfmarsjen i akt 2. Og koristene hadde ellers nok å gjøre i scenerommet i vekslende roller som hær, prester, folkemengde og så videre. En del av Kovaliks grep fungerte godt, men det var også mye irrelevant «oppdatering» av Verdis fortelling – f.eks. triumfmarsjen iscenesatt som sommerlig champagneparty og lignende. I tillegg virket mange av masseopptrinnene temmelig kaotiske og kunne trengt strammere regi og koreografering

Ekstrem oppussing i Sevilla

Bergens Tidende, 06.06.2016

Rossini: Barberen i Sevilla

Rocc, regi og scenografi

Nordnorsk Opera og Symfoniorkester

Bergen Operakor

William Lacey, dirigent

Den nasjonale scene

Festlig oppsetting av Rossini populære opera

Historien er slitesterk. Vi kjenner den fra 1700-tallets komedier, fra Molière, Holberg, Beaumarchais og mange andre: Det er et ungt, elskende par. Det er forhindringer. Kvinnens lumske formynder planlegger å gifte seg med henne. Paret har en snedig, initiativrik hjelper. Det blir forkledninger, det blir forvekslinger, det blir misforståelser på løpende bånd. Og det blir, selvsagt, happy end.

Gioacchino Rossini satte musikk til historien i 1816. Og skapte med «Barberen i Sevilla» en komisk opera som har holdt seg på repertoaret i mer enn to hundre år nå. At den gamle historien fremdeles har tak i publikum, det opplevde vi på lørdag, på Den Nasjonale Scene, der Festspillene presenterte en ny versjon produsert av Opera Bergen.

«Jeg kan ikke la være å tenke at Barberen i Sevilla, med sin overflod av ekte musikalske ideer, med sin komiske kraft og med sin presise frasering, er den vakreste opera buffa som finnes», skrev Guiseppe Verdi en gang. I årets Festspill-versjon er det først og fremst Rossinis «komiske kraft» som hentes ut og driver verket. Regissøren og scenografen Rocc har gitt den gamle 1700-tallskomedien en omgang med ekstrem oppussing og framstiller forvekslingshistorien som frenetisk farse, som en ustoppelig serie vanvittige gags og avsindige opptrinn.  Det er papegøyer og en enkelt utstoppet isbjørn på scenen. Soldatene i den opprinnelige teksten er blitt til et fotballag, alle med hockeysveis. Figaro, den handlekraftige barberen, er kledd i gull lamé og svinser og svanser omkring som en ung Liberace. Musikklæreren Don Bartolo opptrer tidvis som black metal gitarist. Logikken i de komiske innslagene er ikke alltid like innlysende. Men morsomt og festlig er det i alle fall.

Tuva Semmingsen er oppsettingens sceniske og musikalske trumfkort. Hun fremstiller den unge, skjønne Rosina med stort komisk talent og synger det virtuose partiet med flott, sikker stemme og med stripevis av perlende, perfekte koloraturer uansett hva som skjer omkring henne. Italienske Alessandro Luciano, som på kort varsel hadde overtatt rollen som den forelskede grev Almaviva, var musikalsk sett en noe svak partner for Semmingsen. I den sentrale rollen som barberen Figaro gjorde barytonen Marcin Bronikowski en solid – og morsom – innsats, og han hadde godt motspill av bassene Donato di Stefano som formynderen Don Bartolo og Petar Naydenov som musikklæreren Don Basilio. Kaia Rullestad Teigen hadde en fin soloarie i rollen som kammerpiken Berta. Og Jørgen Magnus Haslum imponerte med en kort, kraftig innsats i rollen som Fiorello, Almavivas tjener.

Musikere fra Nordnorsk Symfoniorkester fulgte løyene på scenen stramt og presist under ledelse av den engelske dirigenten William Lacey.

Fakta på bakken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen (2)

Styreleder Kristin Knudsen fra Opera Bergen er fremdeles (14.12) sint over at jeg for et par uker siden (23.11) roste Den nye Opera for en imponerende, stilsikker konsertversjon av Wagners Siegfried. Så vidt jeg skjønner av et innlegg i Morgenbladet (27.11) er hun også irritert over at anmelderen der borte, Magnus Andersson, roste Den nye Opera og mente at forestillingens høye kunstneriske kvalitet var et sterkt argument mot innvendingene om at Wagners operaer ikke kan eller bør framføres i konsertversjon.

I Knudsens første innlegg til meg (29.11) dreide det seg nettopp om dette – om opera i konsertversjon. Hun framførte der en del estetiske og musikkhistoriske innvendinger mot konsertversjoner av opera generelt og av Wagner spesielt. Dem svarte jeg på i min kommentar (1.12). I det nye innlegget dropper hun sine opprinnelige innvendinger og tar i stedet opp det som var hennes egentlige ærende: Å kritisere Den nye Operas administrasjon og repertoarpolitikk. Men den diskusjonen bør hun ta med andre. Som jeg skrev sist: Jeg har ikke noe ønske om å blande meg inn i den evinnelige krangelen om hvordan opera i Bergen heller burde være organisert. Jeg konstaterer fakta på bakken: I Bergen er det to selskap som driver med opera. Jeg anmelder forestillingene deres når jeg har anledning til det. Og jeg bruker samme kvalitetskriterier uansett om det er Den nye Opera eller Opera Bergen som har produsert forestillingene. 

La meg i øvrig benytte anledningen til å korrigere en liten feil i min siste kommentar: Det var i 1997 – ikke i 1999 – at Opera Bergen hadde en fin konsertframføring av Wagners Flygende Hollender.

Opera og konsert

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen

Kristin Knudsen kommenterer min anmeldelse av Wagners «Siegfried» (29.11). At styrelederen i Opera Bergen ikke er begeistret for at jeg utdeler ros for strålende framførelse til Den Nye Opera, kan neppe overraske noen. Jeg skal dog ikke blande meg inn i den bergenske såpeoperaen, men bare komme med en enkelt kommentar om konsertframførelser av opera.

Mener jeg, slik Knudsen antyder, at konsertframførelser generelt er å foretrekke fram for fulle sceniske framførelser? Nei, selvsagt ikke. Men noen ganger kan de fungere som gode alternativer. Konsertframførelser av operaene i Ringen er et eksempel.

Selvsagt drømmer jeg om å få oppleve en full scenisk framførelse av Ringen. Men det er sjeldent muligheten er der. Av praktiske grunner. Og når det av og til skjer, er framførelsen ikke nødvendigvis vellykket. For det har alltid vært vanskelig å realisere Wagners erkeromantiske visjon om det store Gesamtkunstwerk. Wieland Wagner og mange andre viktige regissører forsøkte faktisk å bryte med den gamle tradisjonen ved å avskaffe scenebildene og rekvisittene og den dramatiske gestikk og i stedet la sangerne konsentrere seg om å formidle operaenes psykologiske og mytologiske konfliktstoff med minimale bevegelser i statiske tablåer.

Minimalistiske løsninger har dårlige kår i en tid da internasjonale regissører «moderniserer» og «aktualiserer» enhver opera de får tak i.  Også i Bergen har vi sett en del av dens slags, både fra Den Nye Opera og fra Opera Bergen, oppsetninger der operaene blir «oppdatert» med visuelle effekter og fortellingene brukt som påskudd for enfoldige poenger om dagsaktuelle temaer. På slike betingelser kan konsertversjonene være å foretrekke. Jeg husker for eksempel konsertversjonen av Wagners Hollender i 1997 som en av Opera Bergens mest vellykkede oppsetninger gjennom tidene.

Opera i den gamle kino

Bergens Tidende, 05.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifrone, Jaroslav Dvorski m. fl.

Regi: Daniel Bohr

Kostymer: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine  Øverby

Bergen Operakor og Opera Bergens Orkester

Forum

Anne Randine Øverby presenterer en ny oppsetting av Madama Butterfly

Madama Butterfly har alt man kan ønske seg av en opera – et flott, velskrevet partitur, store arier og duetter, en sviske eller to. Pluss – ikke minst – en storslått, melodramatisk handling. Man må visst ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av historien om japanske Cio-Cio-San som begår harakiri fordi hun blir så grusomt sviktet av hennes elskede, den amerikanske løytnanten Pinkerton.

Sist vi så en Madama Butterfly i Bergen, var visst i 2001 da Anne Randine  Øverby og Vest Norges Opera presenterte en vellykket versjon i messehallen Arenum. Nå setter Øverby og hennes folk operaen opp igjen, denne gangen i gamle Forum Kino – som viser seg å fungere utmerket til dette formålet. Det er litt trangt om plassen i orkestergraven. Og scenerommet er ikke voldsomt stort, men regissøren Daniel Bohr klarer likevel å skape et effektivt, stilisert bilde av Japan omkring 1900, sett gjennom en vestlig optikk.

Når det gjelder det musikalske bildet, er saken mer sammensatt. Det er igjen sopranen Antonia Cifrone som synger Cio-Cio-San – og det gjør hun med klar, spiss stemme og et sterkt scenisk uttrykk. I de siste to aktene får hun fint motspill av alten Sidonia Nica i rollen som tjenestepiken Suzuki, og norske Silje Folkedal har en kort, god entré i siste akt som Pinkertons amerikanske kone Kate.

På herresiden er det grunn til å fremheve Doru Iftene som både synger og spiller rollen som kobleren Goro med glans. Og Anooshah Golesorkhi gjør som vanlig en solid innsats, denne gangen i rollen som den amerikanske konsulen Sharpless.

Forestillingens store problem oppe på scenen er at den mannlige hovedrollen ikke har gjennomslagskraft. Tenoren Jaroslav Dvorski synger Pinkerton med svak, anstrengt stemme. Han klarer sjeldent de store utblåsninger i høyden, og blir totalt overkjørt av Golesorkhi og Cifrone i alle de sentrale duettene.

I orkestergraven kjemper Anne Randine  Øverby med å holde sammen på et meget ujevnt orkester. Hun klarer det ikke. Orkestersatsen spriker fælt, og klangen er sur gjennom det meste av andre og tredje akt. Bergen Operakor har ikke mye å synge, men gir en fin versjon av den ordløse sangen i overgangen til tredje akt.

Tosca hundrede år etter

Bergens Tidende Morgen, 27.02.1999

Tosca av Giacomo Puccini

Elena Zelenskaia (Tosca), Mikhail Dawidoff (Cavaradossi), Vernon Hartman (Scarpia)

Bergen Operakor og medlemmer av Olavskoret

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: János Fürst

Grieghallen

Problematisk scenisk fortolkning av Tosca. Men musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Musikalsk sett var det en fornøyelse å være i Grieghallen torsdag kveld. Her var det for en gangs skyld en fremførelse av Puccinis Tosca hvor det musikalske var i forgrunnen og ble ytet full rettferdighet. Av Bergen Filharmoniske Orkester og av dirigenten Janós Fürst i en tolkning hvor alle Puccinis lange, organiske linjer var på plass, hvor det tematiske vevet var gjennomlyst og presisert ned i minste delikate detalj, og hvor hele verket kunne høres slik det er tenkt og komponert: som én sammenhengende klangskulptur.

Bestrebelsene i orkestergraven ble i vidt omfang fulgt opp og innløst på scenen. Mest overbevisende av Elena Zelenskaia som sang Tosca med stor, varm og vibrerende sopran. Både med hensyn til stemmekvalitet og tekstuttale kunne man av og til komme til å tenke på Galina Vishnevskajas gamle tolkning av samme rolle, men Zelenskaias Tosca er betydelig mer moderat, mindre ekspressiv. Og i fin samklang med Fürst og orkesteret: Kvelden igjennom sang hun som en integrert del av den totale klangen og lot de «store» stedene vokse ut av satsen som naturlige, nærmest uunngåelige forgreninger – slik at det nesten føltes anmassende da publikum spontant brøt inn med en velfortjent applaus etter «Vissi d'arte».

I de mannlige hovedrollene ga Mikhail Dawidoff som Cavaradossi og Vernon Hartman som Scarpia gode, profesjonelle prestasjoner. Det samme kan sies om ensemblet som helhet og om de to korene. Så, alt i alt: en solid, gjennomarbeidet tolkning av Puccinis verk. En musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Men så var det den sceniske tolkningen da, det «sceniske konseptet» som regissøren Bruno Berger Gorski og Opera Bergen krediteres for i fellesskap. Her var det ikke mye å rope hurra for. Alene åpningen! Angelotti, den berømte revolusjonære republikaneren, er flyktet fra fengslet; han kommer inn i en kirke – som er stappfull av mennesker. Likevel velter han omkring på gulvet i lengere tid. Senere snakker han åpenmunnet og høylytt med maleren Mario Caravadossi om sensitive politiske forhold og om fluktmuligheter – midt i en større folkemengde.

Ulogisk? Mon ikke! I Puccinis Tosca er det naturligvis ikke et menneske i denne kirken. Og Angelotti møter bare Caravadossi fordi han «tror kirken stadig er tom» som det står i teksten. «Er vi alene?» spør han. «Det kommer noen», roper han og flykter. Men i Bergen er det altså et yrende og meget «italiensk» folkeliv i kirken, et lite, selvstendig stykke amatørteater som utspiller seg i bakgrunnen. Hele Romas befolkning klarer tilsynelatende å komme seg inn i denne kirken. Unntatt altså Tosca   hun må stå utenfor døren og rope så Mario kan komme og låse opp for henne!

Og slik kunne man da fortsette. I denne Bergen-versjonen er Puccinis tekst spritet opp med en uendelighet av merkelige, klønete, ulogiske tilføyelser   slik at handlingen stort sett er uforståelig. Og dette i en opera av den komponisten som nettopp hadde «l'evidenza della situazione» som sitt bærende prinsipp, situasjonens evidens, dette at tilskuerne skulle være i stand til å følge handlingen uansett at de ikke forsto ett ord italiensk!

Vi har ennå ikke nevnt det sentrale grepet i dette Tosca-«konseptet», nemlig at handlingen er flyttet fra år 1800 til 1930-tallet, og at Scarpia og hans menn derfor er iført stiliserte politiuniformer med et lett anstrøk av italiensk fascisme. Et påfunn som gir anledning til en hel del merkverdigheter og anakronismer: F.eks. feirer folk i 1930 at Napoleon nettopp har tapt slaget ved Marengo i 1800.

Hva er meningen? Med dette – og med at en nonne voldtas av en politimann i første akt, med at Scarpia av og til opptrer forkledd som pave Innocens X i Velásquez' portrett, osv, osv.? Å aktualisere stykket? Å understreke at polititerror er noe som fremdeles foregår, at det er sammenheng mellom politisk og religiøs undertrykkelse? Herregud! Puccini komponerte Tosca i 1900 og la handlingen til Roma i år 1800. Mon ikke han stolte på at publikummet hans var så oppegående at de var i stand til å skjønne de mer allmenne poengene i dette, nok så enkle, stykket?

Man fristes til å spørre: Er publikum virkelig blitt så mye dummere på de 100 år som er gått? Må vi virkelig ha alt inn med skjeer i dag? Eller er det bare Bruno Berger Gorski og Opera Bergen som tror det?

En hollender i Bergen

Bergens Tidende Morgen, 17.02.1997

Richard Wagner: Den flyvende Hollender

Opera Bergen

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Konsertoppførelse av Wagner med gode, internasjonale solister

«Det er Sandviken, jeg gjenkjenner bukten», sang skipper Daland. Men han tok feil. Han var ikke i Sandviken, han var i Bergen sentrum, i Grieghallen, i kjole og hvitt, uten skip, i en konsertoppførelse av Wagners Flyvende Hollender.

Opera som konsert er og blir en nødløsning, en mat avglans av verket, en gjenfortelling uten scenerom, bevegelse, dramatikk. Men mens vi venter på etableringen av Vestlandets Opera, kan konsertoppførelser i det minste gi oss en liten forsmak på det som kommer, det som må komme. Og det var presis hva Opera Bergen ga oss lørdag kveld. Det skal de ha takk for!

En gruppe internasjonale solister, et orkester av blandet lokal herkomst, to lokale kor: Som alltid seiler Opera Bergen i risikofylt farvann. Når det likevel lyktes å få Hollenderen i havn denne kvelden, skyldes det ikke minst de internasjonale solistene, deres erfaring, deres profesjonalisme. Sopranen Maria Russo tolket Sentas drømmerier med vakker, varm stemme og ga i finalen en imponerende, fulltonende wagnersk utblåsning i «Hier steh' ich treu dir bis zum Tod». Omkring seg, i rollene som mennene i Sentas liv hadde hun to glimrende og veldig forskjellige sangere. Barytonen Mihály Kálmándys sang hollenderen, kjølig, knivskarp og tilsynelatende direkte fra bladet, mens Richard Brunner som jegeren Erik hadde et noe mer fortrolig forhold til sin rolle og ga den en så levende og dynamisk tolkning at verket nærmest endret karakter: i stedet for Sentas dødsmerkete drift mot Hollenderen, var det i denne fremførelsen Eriks fortvilelse over tapet av Senta som sto i sentrum.

Ved konsertoppførelser er orkestret uunngåelig mer eksponert enn det er vanlig i opera. Lørdag kveld noterte vi at Anne Randine Øverby gjorde utmerket rede for detaljene i orkestersatsen, men at tolkningen som helhet manglet utsyn, store linjer, fremdrift, at orkesterklangen gjennomgående var noe røff, og at det var alt for mange upresise innsatser og ujevne overganger. Til gjengjeld hadde koret mange nydelige øyeblikk.