Den vestnorske oppskriften

Bergens Tidende, 21.03.2003

Charles Gounod: Faust

Dario Schmunck (Faust), Jana Havranova (Marguerite), Urban Malmberg (Mephistopheles), Alejandro Gallo (Valentin), Siebel (Silje Folkedal)

Regi: Bruno Berger Gorski

Scenografi: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine Øverby

VNOs orkester

Bergen Operakor

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

Vest Norges Opera setter Gounods Faust opp i Arenum.

Vi kjenner etter hvert oppskriften på en produksjon fra Vest Norges Opera: Utenlandske solister fra det internasjonale mellomsjiktet; lokale krefter i kor og orkester; stor dugnadsinnsats. Vi skal ikke diskutere denne strategien her, men bare peke på at oppsetningen av Gounods Faust i Arenum i det minste gir klare anvisninger om hva som må gjøres med den lokale delen av oppskriften hvis denne versjon av det vestlandske operaprosjektet skal lykkes på sikt.

Det må for det første jobbes mer intensivt med de musikalske sidene av korets virksomhet. På premierekvelden var det en del nydelige, fulltonende partier. Men det var også flossede innsatser, uklar tekstuttale, sløret linjeføring i de flerstemmige sekvensene og jevnt over problemer med dynamikken.

Det må for det andre jobbes mer intensivt med det som kalles VNOs orkester. VNO har ikke noe permanent, skikkelig sammentømret orkester. Og når det faktisk forholder seg slik, da blir det desto mer nødvendig å anstrenge seg med å få samstemt de innleide musikerne. Orkestret som spilte på premierekvelden, hadde tydeligvis hatt for lite øvetid. Det ble spilt ganske solid i lange strekk tidlig på kvelden, men som helhet hadde fremførelsen et ujevnt og frem for alt et noe uentusiastisk, nærmest uinteressert preg.  

For det tredje kunne man ønske seg at VNO fant et annet sted å spille enn Arenum. Det fremmer ikke konsentrasjonen å sitte på sjøsykefremkallende stillaser i en kjempemessig hall med et gammelt ventilasjonsanlegg brummende i bakgrunnen. I tillegg setter dette merkelige rommet grenser for hva den glimrende scenografen Dirk Hofacker kan få til. Han har ved andre anledninger skapt interessante romeffekter i Arenum, men denne gangen har han landet på en upraktisk løsning som det er vanskelig for de opptredende å bevege seg rundt i. Regissøren Bruno Berger Gorski har ikke hatt det nemt med denne løsningen. Og har derfor tilsynelatende gitt opp å regissere koret i det hele tatt. Med det resultat at alle de store masseopptrinnene ender i kaos. Korets medlemmer flakker rådville hit og dit og krasjer ustanselig inn i hverandre.

Gorecki og Hofacker som sammen med Anne Randine Øverby har laget kveldens «konsept», har sett bort fra de mer komplekse psykologiske og religiøse problemstillingene i Gounods opera og har – som det etter hvert er blitt tradisjonen i VNO - konstruert forestillingen som en serie spektakulære opptrinn uten større fortellemessig sammenheng. Dette valget kan selvsagt diskuteres. Men når det nå en gang er gjort, da må regien fungere upåklagelig. Da går det ikke an at oppsetningen som helhet preges av usikkerhet og tekniske problemer, og at sceniske effekter som skulle vært elegante eller pirrende ender med å bli klossete og kjelkete.

Som det ofte er tilfelle med VNOs produksjoner, gjør de utenlandske solistene en bra jobb mitt i all ståheien. Dario Schmunck synger en typeriktig «fransk» Faust med lys, lyrisk tenor og matcher utmerket sopranen Jana Havranovas intense, uttrykksfulle Marguerite. Bassen Urban Malmberg som synger Mephistopheles, startet noe forsiktig på premierekvelden, men fik etter hvert skikkelig dybde og tyngde i stemmen. Blant de norske sangerne hørte vi Silje Folkedal i bukserollen som Marguerites beiler Siebel. Tone Kvam Thorsen sang den lille rollen som Marthe med et sterkt, scenisk nærvær og demonstrerte enda en gang at hun både er en god sanger og en god skuespiller.

Den kinesiske fascinasjonen

Bergens Tidende Morgen, 16.08.2002

Giacomo Puccini: Turandot

Irena Mikeviciute (Turandot), Caterina Cellia Costea (Liù), Lee Jeon Won (Calaf)

Balász Kovalik, regi

Dirk Hofacker, scenografi

Thomas Märker, lys

Vest Norges Operas orkester

Bergen Operakor og et barnekor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Interessant oppsetning av Puccinis Turandot på Bergenshus Festning

Det er ungarske Balázs Kovalik som har regissert den Turandot som oppføres på Bergenshus Festning i disse dagene. Og det har han gjort bra. Oppsetningen demonstrerer fin sans både for Puccinis opera og for de dramaturgiske mulighetene i det kjempemessige trapperommet som scenografen Dirk Hofackers har skapt bak Håkonshallen.

Det er spesielt de seremonielle aspektene av historien om Turandot som Kovalik fokuserer på. Den kalde, kinesiske prinsessen som henretter frierne sine på løpende bånd, lever i en hoffverden preget av dystre ritualer og stive prosesjoner. Og inn i dette stramt kontrollerte universet kommer da det fremmede og ustyrlige i form av tartarprinsen Calaf som stikk mot al fornuft forelsker seg i Turandot, beseirer hende og lærer hende hva kjærlighet er.

Dette er et eventyr. Og Kovalik forteller det som et eventyr. Med enkle, klare grep, med spektakulære effekter og med bra utnyttelse av det svartkledde Bergen Operakor og et angelisk barnekor helt i hvitt. Han gjenskaper og kommenterer forestillingen om det helt annerledes, det fremmede, dobbeltheten av grusomhet og overdådig praktutfoldelse, alle disse bildene som preget den gamle, europeiske fascinasjonen av Kina.

Da Puccini døde i 1924 hadde han ennå ikke skrevet ferdig, tredje akt og den siste musikken ble komponert av Franco Alfano på oppdrag av forleggeren Ricordi. Det er en løsning som i ettertid er blitt voldsomt kritisert. Og det forstår man godt når man hører musikken spilt live på Bergenshus. For presis på det stedet hvor Puccini la ned pennen, virker det som om al luft plutselig går ut av balongen. Musikken blir tung, matt. Der Puccini er raffinert og presis, er Alfano pompøs og banal.

Men når oppsetningen mister intensitet og energi her mot slutten, skyldes det selvsagt også at Puccini på sett og vis hadde malt seg opp i et hjørne i tredje akt. Etter en bevegende scene hvor slavinnen Liù ofrer livet sitt for prins Calaf, skal han på ganske kort tid både utviske minnet om Liù og samtidig demonstrere og sannsynliggjøre at den onde, sadistiske Turandot plutselig forvandles til en varm, elskende kvinne. Han klarte det ikke. Alfano klarte det ikke. Og uansett hvor mye fyrverkeri Kovalik brenner av på Håkonshallen, og hvor mye Irena Mikeviciute som Turandot og Lee Jeon Won som Calaf springer opp og ned av Hofackers trapper, så klarer de det ikke heller.

Hvilket også henger sammen med at de to sangerne så å si befinner seg i hver sin musikalske verden. Won er en glimrende dramatisk tenor. Han synger kvelden igjennom med ekte forståelse for den italienske operatradisjonen, og gir en bunnsolid tolkning av Calafs parti som, nesten selvsagt, kulminerer i en kraftfull «Nessun dorma». Kraft og bidd er det også i Mikeviciutes sopran, men hun synger innenfor en østeuropeisk tradisjon som ligger meget fjernt fra Puccinis musikalske univers: Stemmen hennes er stor, men virker samtidig presset, skarp, ofte nesten skinger, og hun synger med et stort, blafrende vibrato som krasjer fælt mot Wons mer kontrollerte, avdempede uttrykk.

Musikalsk sett lider oppsetningen i tillegg av at unge Caterina Cellia Costea ennå ikke har stemmemessig autoritet til å fylle den vanskelige rollen som Liù. De sangerne som fungerte best på premieren, var, bortsett fra Won, den italienske trioen Pietro Masi, Francesco Gianelli og Giuliano di Filippo i rollene som Turandots komisk-demoniske ministre Ping, Pang og Pong. Dessuten bør Bergen Operakor fremheves, ikke bare for en bra scenisk innsats, men også for mange fine musikalske momenter underveis.

Både for øyet og for øret

Bergens Tidende Morgen, 08.03.2002

Mozart: Tryllefløyten

Regi: Gianmaria Romagnoli

Lys: Jens Lange

Medvirkende: Stephen Chaundy (Tamino), Bodil Arnesen (Pamina), Jeremy Huw Williams (Papageno), George-Emil Crasnaru (Sarastro), Penelope Randall-Davis (Nattens Dronning).

Bergen Operakor og et sammensatt orkester

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera
Arenum

Vest Norges Opera med effektfull oppsetning av Mozarts Tryllefløyten.

«Ringenes Herre» har det – det som alle verdens filmprodusenter og TV-direktører drømmer om: universal appeal, noe for enhver smak. Mozarts Tryllefløyten har det også. Den er riktignok skrevet for 200 år siden, men er likevel den perfekte operaen for en medietid som vår. For her er det litt av hvert, høyt og lavt i salig blanding, edle følelser og lavkomikk, ren kjærlighet og mørke drifter, eventyr og action, seriøs musikk og enkle melodier. Og dessuten en symboltung historie om kampen mellom det onde og det gode. Tolkien selv kunne ikke ha gjort det betre.

Oppsetningen i Arenum fanger alt dette i et effektivt, fargesprakende og underholdende show med flott lyssetning, spektakulære sceniske opptrin og mange rare påfunn. Den listige slange er for anledningen blitt til tre gymnastiske fantasimonstre; blant dyrene i skogen er det en imponerende livaktig øgle; seks kantede egyptiske figurer blander seg i handlingen fra tid til annen; slavenes dans er ubetalelig koreografert, osv.

Tryllefløyten er ikke noen sammenhengende opera, musikalsk sett, den er nettopp et show, en serie «numre». Og når det gjelder de sentrale numrene lyktes det meste på premierekvelden. Stephen Chaundy som synger Tamino har kanskje ikke den største stemmen i verden, men han økonomiserte bra med den og fungerte utmerket både alene og i samspillet med Bodil Arnesens uttrykksfulle Pamina. George-Emil Crasnarus var en solid Sarastro og ga «In diesen heil'gen Hallen» bra dybde. Nattens Dronning, Penelope Randall-Davis kom en anelse for fort fra start i «Zum Leiden bin ich auserkoren», men tok revansje i andre akt med en gnistrende versjon av «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen».

Men som det ofte skjer i verk av denne typen, var det de mindre rollene som stjal showet: I dette tilfelle Die drei Damen – hardtslående og effektivt sunget av Liv Kjersti Knutsen Sandve, Åsne Kvamme og Tone Kvam Thorsen, for anledningen dresset opp som sado-masochistiske dominatrix’er. Og så var det kveldens scoop: Jeremy Huw Williams - en liten, kvikk, Hobbit-aktig Papageno, musikalsk, levende, nærværende. Det ble sagt at han var indisponert denne kvelden. Det merket man ikke.

Goethe sa i sin tid om Tryllefløyten at «det trengs mer dannelse til å erkjenne denne operatekstens verdi enn til å fornekte den». Oppsetningen i Arenum fornekter den bestemt ikke, men det spørs til gjengjeld om regissøren, italienske Gianmaria Romagnoli helt har erkjent hva teksten egentlig handler om. Det er også Romagnoli som har skapt scenografien og kostumene. Og det har han gjort bra og effektfullt. Men når det gjelder tolkningen av teksten, er det tydelig at det er scenografen, ikke regissøren Rogmanoli som har vært den dominerende. Og som har bestemt det sentrale grepet i fremstillingen av Sarastro og hans vise broderskap.

I programheftet antyder Romagnoli ettertenksomt at dette jo handler om Opplysningstidens  kultur (som i oversettelsen ubehjelpsomt gjengis som «den illuministiske kulturen»). Opplysningstiden er for så vidt bra nok, ifølge Romagnoli, men Sarastro, fornuftens og frihetens vokter, er ikke helt så bra. Han er sikkert maktsyk, litt liksom moderne TV-predikanter. Logikken er vel ikke helt klar her, men det er formentlig slike tanker som er bakgrunnen for at Romagnoli konsekvent fremstiller Sarastro og hans følge av egyptiske prester som mafia-bosser med svart dress, solbriller og maskinpistoler. Og later Sarastro spankulere rundt med en yppig blondine i lenke.

Noen nærmere sammenheng med Mozart eller med operaens grunntematikk, har det ikke. Men flott og sexy ser det i hvert fald ut. Det skal han ha.  

Et japansk drømmebilde

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2001

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifone, Ning Liang, Cezare Zamporino, Mario di Mario

Bergen Operakor

Orkester dirigert av Anne Randine Øverby

Regi: Marielle Kahn

Scenografi: Dirk Hofacker

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

  

Vellykket oppsetning av Madama Butterfly i Arenum Messehallen

  

Stakkers japanske Cio-Cio-San. Femten år gammel blir hun gift med amerikaneren Pinkerton. Hun elsker ham, de får et barn sammen, men han forlater hende, reiser hjem og gifter seg med en amerikansk kvinne. Tre år senere kommer han tilbake for å hente sønnen sin. Og Cio-Cio-San som aldri har villet tvile på ham, innser sannheten til sist. Hun gir sønnen fra seg. Og begår harakiri.

Da Puccini skrev Madama Butterfly i 1903, i slutningen av kolonialismens og imperialismens store epoke, hadde historien en kritisk brodd: Det var fremdeles deler av publikum som mente at en mann som Pinkerton egentlig bare gjorde det rette, at en vestlig gentleman ikke kunne handle annerledes. Puccini lot sin Cio-Cio-San demonstrere de menneskelige omkostningene.

Men i dag? I dag virker hun naiv, hendes selvmord uforståelig. Av alle Puccinis lidende kvinneskikkelser er Cio-Cio-San den mest tragiske, men også den som det er vanskeligst å få et moderne publikum til å svelge. Dette er en tekst som det rett og slett ikke går an å aktualisere.

Og det fine ved Marielle Kahns flotte oppsetning av Madama Butterfly i Arenum er nettopp at hun fremstiller historien slik det nødvendigvis må gjøres i dag: Som et blikk inn i et annerledes univers, i en fremmed kultur, i en fjern historisk situasjon. Og at hun unngår den sentimentaliteten som alltid truer når denne operaen settes opp i dag.

Scenografen Dirk Hofacker har i den store messehallen i Solheimsviken skapt dette anderledes universet: Japan som bilde, som en gammel vestlig fantasi om Østen, en imponerende, scenisk velfungerende konstruksjon av lette trehus, papirskyvedører og stråmatter. Med drivende tåkeslør og rismarker i det fjerne.

Og i dette drømmebildet skjer da dette merkelige at man nesten kommer til å forstå Pinkerton, i hvert fald forstå ham som type. For forestillingens store funn er Cesare Zamparino, en flott, dynamisk italiensk heltetenor som ikke alene synger Pinkerton med stor, strålende stemme, men også forsvarer rollen, spiller den så man forstår hvordan denne glade, litt enkle, tankeløse slubbert fungerer mentalt sett, hvordan verden tar seg ut fra hans synsvinkel.

Zamparino får bra hjelp underveis. Spesielt av den glimrende italienske barytonen Mario di Marco i rollen som den bekymrede konsul Sharpless. Alene deres samspill i første akt omkring Dovunque al mondo er hele forestillingen verd.

Også Ning Liang gjør en bra prestasjon i rollen som tjenestepiken Suzuki. Men forestillingens dramatiske midtpunkt er naturligvis Cio-Cio-San - som Antonia Cifrone synger sterkt og inntrengende. Hennes tolkning av svisken Un bel di vedremo er autoritativ - selvsagt, det bør den jo være. Men vel så viktig er hennes samlede fremstilling av Cio-Cio-San, hennes fine nyansering av hvordan denne forventningsfulle ungjenten forvandles til en såret, lidende kvinne. At andreakten taper noe i intensitet, er ikke Cifrones skyld, men Puccinis - som tross flere forsøk aldri fikk skapt den rette dramaturgiske balansen mellom den dramatiske førsteakten og den tilbakeskuende, kontemplative andreakten.

Det er med andre ord fire glimrende sangere Marielle Kahn har hatt å arbeide med i denne oppsetningen. I sammenlikning kommer de lokale kreftene i de mindre rollene uvegerlig noe svakt og blekt ut. Rune Thelen som spiller kobleren Goro blir nærmest valset flat i møtet med Zamparino og di Marcos rå stemmekraft. Til gjengjeld gjør Bergen Operakor en bra jobb forestillingen igjennom og synger en aldeles nydelig versjon av bocca chiusa-satsen i andreakten. Og Anne Randine Øverby dirigerer orkestret med fast hånd og holder den musikalske dampen oppe hele kvelden igjennom.

Vest Norges Opera - kvantitet eller kvalitet?

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2000

Eva Grimstad, styreleder i Vest Norges Opera (VNO), har skrevet kronikk i BT (23.1.00). Man griper interessert avisen for å lese hennes vurdering av situasjonen etter høstens budsjettrabalder. Men blir fort skuffet. For her er det mye skrik og lite ull, mye velkjent Bergensretorikk og lite resonnement, mange illusjoner og forbløffende få argumenter.

Men Grimstad har da i det minste en flott visjon: Hun ønsker at Bergen skal ha sin egen nasjonale opera. Og mener med dette en opera som ”skal ha samme kvalitet og gi de samme kunstneriske opplevelsene som Den Norske Opera gir sitt publikum i Oslo, både når det gjelder klassiske og samtidsoperaene, og den skal også kunne sammenliknes kvalitetsmessig med operahus i utlandet”. Dette er - enkelt og greit - en målsetning som alle gode krefter i byen burde kunne slutte opp om.

Grimstad mener dessuten at ”Bergen stiller i en særklasse” blant ”de operamiljø utenom Oslo som har infrastruktur og kompetanse til å bygge opp kvalitetsopera.” Her kunne man forvente et par argumenter om - nettopp - kvalitet. Men nei, i kronikken går det mest i kvantitet: Bergen har gjennom 20 år hatt ”kontinuerlig og økende operaproduksjon”. Bergen har i 1999 ”hatt sin definitivt største operaproduksjon noen gang”. Operasjefen har i 1999 ”satt opp sin femtiende produksjon”. Osv. Osv.

Slik skriver en bedriftsleder i årsrapporten sin. Men i kunstens verden slår kvantitet dessverre ikke automatisk over i kvalitet. Og det spørs om det er så lurt av en styreleder i en kulturinstitusjon å lukke øynene for dette enkle faktum.

Alle med interesse i saken vet at det er skapt et levende, entusiastisk operamiljø omkring VNO. Unge og gamle amatører er mobilisert. Det er engasjement, det er dugnadsånd, det ytes betydelig, uegennyttig innsats. Operasjefen har vært den drivende kraften i denne utviklingen, og fortjener al mulig takk og respekt for arbeidet sitt.

Problemet er imidlertid at det ikke er noen merkbar sammenheng mellom dette engasjementet og VNO-produksjonenes kunstneriske kvalitet. For å sette saken på spissen: Vi har faktisk ennå til gode å se en oppsetning fra VNO som er helt tilfredsstillende, helt overbevisende - kunstnerisk sett, profesjonelt sett. Selvsagt har det vært lyspunkter underveis. Men det generelle bildet er at selskapets produksjoner fremdeles, etter flere års virksomhet, er ujevne og sprikende, preget av uprofesjonelt regiarbeid, amatøraktig scenografi, sammenbrakte musikere, for lite øvetid, vaklevoren orkesterledelse, voldsomme nivåmessige forskjeller mellom solistene, osv. Dette er problemer som alle amatørselskaper sliter med, men som man for lengst burde ha løst i et selskap som tar mål av seg til å bli nasjonal opera.

Enhver som interesserer seg for saken ønsker selvsagt at det var en opera i Bergen som hadde samme kvalitet som Den Norske Opera og som ”kunne sammenliknes kvalitetsmessig med operahus i utlandet”. Men i den nåværende situasjonen er det meget, meget lang vei igjen før denne drømmen kan begynne å bli til virkelighet.

Det kunne vært interessant å høre Grimstads synspunkter på dette problemet, og hva hun har tenkt seg å gjøre med det. Men hun velger altså å fokusere på kvantitet i stedet for på kvalitet. Og skriver så for øvrig nedsettende om den slags produksjoner ”hvor oppsetting inklusive regi, lys, scenografi, kostymer, kunstnere m.m. flyttes fra for eksempel Oslo til Bergen, eller for den saks skyld fra utlandet til Bergen”. Til dette er å si: Hvis man har et minstemål av respekt for de kompliserte verkene det er snakk om i operasammenheng, burde det faktisk ikke være så vanskelig å skjønne at det av og til kan være ganske gode grunner til å importere fullprofesjonelle oppsetninger i stedet for å satse på lokale discount-versjoner.

Macbeth på Bergenhus

Bergens Tidende Morgen, 15.08.1999

Guiseppe Verdi: Macbeth

Regissør: Bruno Berger Gorski

Anooshah Golesorkhi (Macbeth), Elena Zelenskaia (Lady Macbeth), Richard Robson (Banquo), Ernesto Grisales (Macduff)

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Blandet oppførelse av Verdis opera med Vest Norges Opera og internasjonale solister

Det regnet ikke. Men like fullt: Verdis Macbeth, utendørs, en sommerkveld i Bergen? Det skal mer enn alminnelig galskap til å tenke ut et slikt prosjekt. For når temperaturen rask falder mot de 12 grader, når vinden rusker i stillasene, når helikoptre og rutefly flyver lavt over Bergenhusruinene, når ferger og hurtigbåter, busser, biler, mopeder og forbipasserende ungdom til overflod sørger for interessante lydeffekter – ja, da må det nødvendigvis bli sannhetens time for alle, for sangere og musikere. Og for publikum.

Publikum sto distansen ut på premierekvelden, bevæpnet med tepper og kaffe på termos. Og når det gjelder den musikalske side av saken, kan vi konstatere at Anne Randine Øverby klarte å få prosjektet i havn tross de ugjestmilde omstendighetene. Og – ikke minst – at hun enda en gang klarte å få et blandet ensemble av profesjonelle og entusiastiske amatører til å fungere. Men da vi nå har gjennomlevd sannhetens time, må vi ha lov å tilføye at noen gnidningsfri oppførelse var det ikke.

Selve de fysiske forholdene er et problem i seg selv. Rommet bak Håkonshallen er egentlig for lite til et prosjekt av denne størrelsen. Det betyr at orkestret blir skilt fra scenen og at Øverby derfor må dirigere med ryggen til sangerne. Og uten den helt nødvendige kontakten mellom scene og dirigent får hennes fremførelse uunngåelig et noe mekanisk preg.

Men med en musikalsk og profesjonell sanger som Elena Zelenskaia i den sentrale rollen som Lady Macbeth, går det bra allikevel. Kvelden igjennom imponerte hun med en sterk og psykologisk nyansert fortolkning. Og vi kan også konstatere at Richard Robson var en bunnsolid bass som passet perfekt til rollen som Banquo. Derimot var det ikke Anooshah Golesorkhis kveld den fredagen, hans Macbeth var fra starten anstrengt og ofte temmelig uklar, men han sparte seg og sang seg opp i de store ariene mod slutten. Også når det gjelder Bergen Operakor var resultatet noe blandet: på den ene siden var det flotte, velklingende prestasjoner i de store utblåsningene, for eksempel i slutten av 1. akt, men det var også en del steder med tynne, uegale innsatser. Og et par timers intensivt italiensk-kurs ville helt sikkert hjelpe på artikulasjonen.

«Denne tragedien er en av menneskeåndens største frembringelser», skrev Verdi til sin librettist 4. september 1846. «Hvis vi ikke kan gjøre noe stort ut av den, så la oss i det minste gjøre noe ut over det sedvanlige». Fredagens oppførelse av Macbeth var bestemt noe ut over det sedvanlige. Men kanskje ikke slik Verdi hadde tenkt seg det.

Vi kjenner regissøren Bruno Berger Gorski fra før. Han har i realiteten bare to tricks i posen sin: «aktualisering» og store folkelivsscener. Pluss en ubendig trang til å pedagogisere komplekse, sceniske verk. Og en sterk vilje til å ofre enhver logisk og dramatisk sammenheng for å få demonstrert noen nokså enkle poenger.

Denne gangen besto «aktualiseringen» i at han hadde oppdatert Macbeths middelalderlige riddere og forvandlet dem til moderne Men in black med limousiner, mobiltelefoner og stresskofferter. De skotske flyktningene i 4. akt var blitt til fordrevne Kosovo-albanere, og Malcolm var blitt anfører for UCK-geriljaen. For Macbeth handler jo om makt. Og maktmisbruk er det mye av i vår tid, f.eks. i Kosovo. Skjønner? Duh!!! 

Og for at alle skulle få med seg at lady’en etterhvert tar knekken på gemalen sin, var Anooshah Golesorkhi tvunget til å synge store deler av forestillingen på krykker og i rullestol. Selvsagt.

Mange av Gorskis opptrinn ser flotte ut ved første øyekast, men de holder ikke i lengden, dels fordi de er dårlig tenkt og mangler enhver indre logikk, dels fordi han tilsynelatende slipper grepet og lar folk seile sin egen sjø så snart han har fått konstruert en scene i grove trekk. Verst gikk dette ut over de mange heksene som flakket rådville rundt på scenen slik at den sentrale tredje akten mistet al dramatisk energi.

Tosca hundrede år etter

Bergens Tidende Morgen, 27.02.1999

Tosca av Giacomo Puccini

Elena Zelenskaia (Tosca), Mikhail Dawidoff (Cavaradossi), Vernon Hartman (Scarpia)

Bergen Operakor og medlemmer av Olavskoret

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: János Fürst

Grieghallen

Problematisk scenisk fortolkning av Tosca. Men musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Musikalsk sett var det en fornøyelse å være i Grieghallen torsdag kveld. Her var det for en gangs skyld en fremførelse av Puccinis Tosca hvor det musikalske var i forgrunnen og ble ytet full rettferdighet. Av Bergen Filharmoniske Orkester og av dirigenten Janós Fürst i en tolkning hvor alle Puccinis lange, organiske linjer var på plass, hvor det tematiske vevet var gjennomlyst og presisert ned i minste delikate detalj, og hvor hele verket kunne høres slik det er tenkt og komponert: som én sammenhengende klangskulptur.

Bestrebelsene i orkestergraven ble i vidt omfang fulgt opp og innløst på scenen. Mest overbevisende av Elena Zelenskaia som sang Tosca med stor, varm og vibrerende sopran. Både med hensyn til stemmekvalitet og tekstuttale kunne man av og til komme til å tenke på Galina Vishnevskajas gamle tolkning av samme rolle, men Zelenskaias Tosca er betydelig mer moderat, mindre ekspressiv. Og i fin samklang med Fürst og orkesteret: Kvelden igjennom sang hun som en integrert del av den totale klangen og lot de «store» stedene vokse ut av satsen som naturlige, nærmest uunngåelige forgreninger – slik at det nesten føltes anmassende da publikum spontant brøt inn med en velfortjent applaus etter «Vissi d'arte».

I de mannlige hovedrollene ga Mikhail Dawidoff som Cavaradossi og Vernon Hartman som Scarpia gode, profesjonelle prestasjoner. Det samme kan sies om ensemblet som helhet og om de to korene. Så, alt i alt: en solid, gjennomarbeidet tolkning av Puccinis verk. En musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Men så var det den sceniske tolkningen da, det «sceniske konseptet» som regissøren Bruno Berger Gorski og Opera Bergen krediteres for i fellesskap. Her var det ikke mye å rope hurra for. Alene åpningen! Angelotti, den berømte revolusjonære republikaneren, er flyktet fra fengslet; han kommer inn i en kirke – som er stappfull av mennesker. Likevel velter han omkring på gulvet i lengere tid. Senere snakker han åpenmunnet og høylytt med maleren Mario Caravadossi om sensitive politiske forhold og om fluktmuligheter – midt i en større folkemengde.

Ulogisk? Mon ikke! I Puccinis Tosca er det naturligvis ikke et menneske i denne kirken. Og Angelotti møter bare Caravadossi fordi han «tror kirken stadig er tom» som det står i teksten. «Er vi alene?» spør han. «Det kommer noen», roper han og flykter. Men i Bergen er det altså et yrende og meget «italiensk» folkeliv i kirken, et lite, selvstendig stykke amatørteater som utspiller seg i bakgrunnen. Hele Romas befolkning klarer tilsynelatende å komme seg inn i denne kirken. Unntatt altså Tosca   hun må stå utenfor døren og rope så Mario kan komme og låse opp for henne!

Og slik kunne man da fortsette. I denne Bergen-versjonen er Puccinis tekst spritet opp med en uendelighet av merkelige, klønete, ulogiske tilføyelser   slik at handlingen stort sett er uforståelig. Og dette i en opera av den komponisten som nettopp hadde «l'evidenza della situazione» som sitt bærende prinsipp, situasjonens evidens, dette at tilskuerne skulle være i stand til å følge handlingen uansett at de ikke forsto ett ord italiensk!

Vi har ennå ikke nevnt det sentrale grepet i dette Tosca-«konseptet», nemlig at handlingen er flyttet fra år 1800 til 1930-tallet, og at Scarpia og hans menn derfor er iført stiliserte politiuniformer med et lett anstrøk av italiensk fascisme. Et påfunn som gir anledning til en hel del merkverdigheter og anakronismer: F.eks. feirer folk i 1930 at Napoleon nettopp har tapt slaget ved Marengo i 1800.

Hva er meningen? Med dette – og med at en nonne voldtas av en politimann i første akt, med at Scarpia av og til opptrer forkledd som pave Innocens X i Velásquez' portrett, osv, osv.? Å aktualisere stykket? Å understreke at polititerror er noe som fremdeles foregår, at det er sammenheng mellom politisk og religiøs undertrykkelse? Herregud! Puccini komponerte Tosca i 1900 og la handlingen til Roma i år 1800. Mon ikke han stolte på at publikummet hans var så oppegående at de var i stand til å skjønne de mer allmenne poengene i dette, nok så enkle, stykket?

Man fristes til å spørre: Er publikum virkelig blitt så mye dummere på de 100 år som er gått? Må vi virkelig ha alt inn med skjeer i dag? Eller er det bare Bruno Berger Gorski og Opera Bergen som tror det?