Macbeth på Bergenhus

Bergens Tidende Morgen, 15.08.1999

Guiseppe Verdi: Macbeth

Regissør: Bruno Berger Gorski

Anooshah Golesorkhi (Macbeth), Elena Zelenskaia (Lady Macbeth), Richard Robson (Banquo), Ernesto Grisales (Macduff)

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Blandet oppførelse av Verdis opera med Vest Norges Opera og internasjonale solister

Det regnet ikke. Men like fullt: Verdis Macbeth, utendørs, en sommerkveld i Bergen? Det skal mer enn alminnelig galskap til å tenke ut et slikt prosjekt. For når temperaturen rask falder mot de 12 grader, når vinden rusker i stillasene, når helikoptre og rutefly flyver lavt over Bergenhusruinene, når ferger og hurtigbåter, busser, biler, mopeder og forbipasserende ungdom til overflod sørger for interessante lydeffekter – ja, da må det nødvendigvis bli sannhetens time for alle, for sangere og musikere. Og for publikum.

Publikum sto distansen ut på premierekvelden, bevæpnet med tepper og kaffe på termos. Og når det gjelder den musikalske side av saken, kan vi konstatere at Anne Randine Øverby klarte å få prosjektet i havn tross de ugjestmilde omstendighetene. Og – ikke minst – at hun enda en gang klarte å få et blandet ensemble av profesjonelle og entusiastiske amatører til å fungere. Men da vi nå har gjennomlevd sannhetens time, må vi ha lov å tilføye at noen gnidningsfri oppførelse var det ikke.

Selve de fysiske forholdene er et problem i seg selv. Rommet bak Håkonshallen er egentlig for lite til et prosjekt av denne størrelsen. Det betyr at orkestret blir skilt fra scenen og at Øverby derfor må dirigere med ryggen til sangerne. Og uten den helt nødvendige kontakten mellom scene og dirigent får hennes fremførelse uunngåelig et noe mekanisk preg.

Men med en musikalsk og profesjonell sanger som Elena Zelenskaia i den sentrale rollen som Lady Macbeth, går det bra allikevel. Kvelden igjennom imponerte hun med en sterk og psykologisk nyansert fortolkning. Og vi kan også konstatere at Richard Robson var en bunnsolid bass som passet perfekt til rollen som Banquo. Derimot var det ikke Anooshah Golesorkhis kveld den fredagen, hans Macbeth var fra starten anstrengt og ofte temmelig uklar, men han sparte seg og sang seg opp i de store ariene mod slutten. Også når det gjelder Bergen Operakor var resultatet noe blandet: på den ene siden var det flotte, velklingende prestasjoner i de store utblåsningene, for eksempel i slutten av 1. akt, men det var også en del steder med tynne, uegale innsatser. Og et par timers intensivt italiensk-kurs ville helt sikkert hjelpe på artikulasjonen.

«Denne tragedien er en av menneskeåndens største frembringelser», skrev Verdi til sin librettist 4. september 1846. «Hvis vi ikke kan gjøre noe stort ut av den, så la oss i det minste gjøre noe ut over det sedvanlige». Fredagens oppførelse av Macbeth var bestemt noe ut over det sedvanlige. Men kanskje ikke slik Verdi hadde tenkt seg det.

Vi kjenner regissøren Bruno Berger Gorski fra før. Han har i realiteten bare to tricks i posen sin: «aktualisering» og store folkelivsscener. Pluss en ubendig trang til å pedagogisere komplekse, sceniske verk. Og en sterk vilje til å ofre enhver logisk og dramatisk sammenheng for å få demonstrert noen nokså enkle poenger.

Denne gangen besto «aktualiseringen» i at han hadde oppdatert Macbeths middelalderlige riddere og forvandlet dem til moderne Men in black med limousiner, mobiltelefoner og stresskofferter. De skotske flyktningene i 4. akt var blitt til fordrevne Kosovo-albanere, og Malcolm var blitt anfører for UCK-geriljaen. For Macbeth handler jo om makt. Og maktmisbruk er det mye av i vår tid, f.eks. i Kosovo. Skjønner? Duh!!! 

Og for at alle skulle få med seg at lady’en etterhvert tar knekken på gemalen sin, var Anooshah Golesorkhi tvunget til å synge store deler av forestillingen på krykker og i rullestol. Selvsagt.

Mange av Gorskis opptrinn ser flotte ut ved første øyekast, men de holder ikke i lengden, dels fordi de er dårlig tenkt og mangler enhver indre logikk, dels fordi han tilsynelatende slipper grepet og lar folk seile sin egen sjø så snart han har fått konstruert en scene i grove trekk. Verst gikk dette ut over de mange heksene som flakket rådville rundt på scenen slik at den sentrale tredje akten mistet al dramatisk energi.