Den vestnorske oppskriften

Bergens Tidende, 21.03.2003

Charles Gounod: Faust

Dario Schmunck (Faust), Jana Havranova (Marguerite), Urban Malmberg (Mephistopheles), Alejandro Gallo (Valentin), Siebel (Silje Folkedal)

Regi: Bruno Berger Gorski

Scenografi: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine Øverby

VNOs orkester

Bergen Operakor

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

Vest Norges Opera setter Gounods Faust opp i Arenum.

Vi kjenner etter hvert oppskriften på en produksjon fra Vest Norges Opera: Utenlandske solister fra det internasjonale mellomsjiktet; lokale krefter i kor og orkester; stor dugnadsinnsats. Vi skal ikke diskutere denne strategien her, men bare peke på at oppsetningen av Gounods Faust i Arenum i det minste gir klare anvisninger om hva som må gjøres med den lokale delen av oppskriften hvis denne versjon av det vestlandske operaprosjektet skal lykkes på sikt.

Det må for det første jobbes mer intensivt med de musikalske sidene av korets virksomhet. På premierekvelden var det en del nydelige, fulltonende partier. Men det var også flossede innsatser, uklar tekstuttale, sløret linjeføring i de flerstemmige sekvensene og jevnt over problemer med dynamikken.

Det må for det andre jobbes mer intensivt med det som kalles VNOs orkester. VNO har ikke noe permanent, skikkelig sammentømret orkester. Og når det faktisk forholder seg slik, da blir det desto mer nødvendig å anstrenge seg med å få samstemt de innleide musikerne. Orkestret som spilte på premierekvelden, hadde tydeligvis hatt for lite øvetid. Det ble spilt ganske solid i lange strekk tidlig på kvelden, men som helhet hadde fremførelsen et ujevnt og frem for alt et noe uentusiastisk, nærmest uinteressert preg.  

For det tredje kunne man ønske seg at VNO fant et annet sted å spille enn Arenum. Det fremmer ikke konsentrasjonen å sitte på sjøsykefremkallende stillaser i en kjempemessig hall med et gammelt ventilasjonsanlegg brummende i bakgrunnen. I tillegg setter dette merkelige rommet grenser for hva den glimrende scenografen Dirk Hofacker kan få til. Han har ved andre anledninger skapt interessante romeffekter i Arenum, men denne gangen har han landet på en upraktisk løsning som det er vanskelig for de opptredende å bevege seg rundt i. Regissøren Bruno Berger Gorski har ikke hatt det nemt med denne løsningen. Og har derfor tilsynelatende gitt opp å regissere koret i det hele tatt. Med det resultat at alle de store masseopptrinnene ender i kaos. Korets medlemmer flakker rådville hit og dit og krasjer ustanselig inn i hverandre.

Gorecki og Hofacker som sammen med Anne Randine Øverby har laget kveldens «konsept», har sett bort fra de mer komplekse psykologiske og religiøse problemstillingene i Gounods opera og har – som det etter hvert er blitt tradisjonen i VNO - konstruert forestillingen som en serie spektakulære opptrinn uten større fortellemessig sammenheng. Dette valget kan selvsagt diskuteres. Men når det nå en gang er gjort, da må regien fungere upåklagelig. Da går det ikke an at oppsetningen som helhet preges av usikkerhet og tekniske problemer, og at sceniske effekter som skulle vært elegante eller pirrende ender med å bli klossete og kjelkete.

Som det ofte er tilfelle med VNOs produksjoner, gjør de utenlandske solistene en bra jobb mitt i all ståheien. Dario Schmunck synger en typeriktig «fransk» Faust med lys, lyrisk tenor og matcher utmerket sopranen Jana Havranovas intense, uttrykksfulle Marguerite. Bassen Urban Malmberg som synger Mephistopheles, startet noe forsiktig på premierekvelden, men fik etter hvert skikkelig dybde og tyngde i stemmen. Blant de norske sangerne hørte vi Silje Folkedal i bukserollen som Marguerites beiler Siebel. Tone Kvam Thorsen sang den lille rollen som Marthe med et sterkt, scenisk nærvær og demonstrerte enda en gang at hun både er en god sanger og en god skuespiller.

Macbeth på Bergenhus

Bergens Tidende Morgen, 15.08.1999

Guiseppe Verdi: Macbeth

Regissør: Bruno Berger Gorski

Anooshah Golesorkhi (Macbeth), Elena Zelenskaia (Lady Macbeth), Richard Robson (Banquo), Ernesto Grisales (Macduff)

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Blandet oppførelse av Verdis opera med Vest Norges Opera og internasjonale solister

Det regnet ikke. Men like fullt: Verdis Macbeth, utendørs, en sommerkveld i Bergen? Det skal mer enn alminnelig galskap til å tenke ut et slikt prosjekt. For når temperaturen rask falder mot de 12 grader, når vinden rusker i stillasene, når helikoptre og rutefly flyver lavt over Bergenhusruinene, når ferger og hurtigbåter, busser, biler, mopeder og forbipasserende ungdom til overflod sørger for interessante lydeffekter – ja, da må det nødvendigvis bli sannhetens time for alle, for sangere og musikere. Og for publikum.

Publikum sto distansen ut på premierekvelden, bevæpnet med tepper og kaffe på termos. Og når det gjelder den musikalske side av saken, kan vi konstatere at Anne Randine Øverby klarte å få prosjektet i havn tross de ugjestmilde omstendighetene. Og – ikke minst – at hun enda en gang klarte å få et blandet ensemble av profesjonelle og entusiastiske amatører til å fungere. Men da vi nå har gjennomlevd sannhetens time, må vi ha lov å tilføye at noen gnidningsfri oppførelse var det ikke.

Selve de fysiske forholdene er et problem i seg selv. Rommet bak Håkonshallen er egentlig for lite til et prosjekt av denne størrelsen. Det betyr at orkestret blir skilt fra scenen og at Øverby derfor må dirigere med ryggen til sangerne. Og uten den helt nødvendige kontakten mellom scene og dirigent får hennes fremførelse uunngåelig et noe mekanisk preg.

Men med en musikalsk og profesjonell sanger som Elena Zelenskaia i den sentrale rollen som Lady Macbeth, går det bra allikevel. Kvelden igjennom imponerte hun med en sterk og psykologisk nyansert fortolkning. Og vi kan også konstatere at Richard Robson var en bunnsolid bass som passet perfekt til rollen som Banquo. Derimot var det ikke Anooshah Golesorkhis kveld den fredagen, hans Macbeth var fra starten anstrengt og ofte temmelig uklar, men han sparte seg og sang seg opp i de store ariene mod slutten. Også når det gjelder Bergen Operakor var resultatet noe blandet: på den ene siden var det flotte, velklingende prestasjoner i de store utblåsningene, for eksempel i slutten av 1. akt, men det var også en del steder med tynne, uegale innsatser. Og et par timers intensivt italiensk-kurs ville helt sikkert hjelpe på artikulasjonen.

«Denne tragedien er en av menneskeåndens største frembringelser», skrev Verdi til sin librettist 4. september 1846. «Hvis vi ikke kan gjøre noe stort ut av den, så la oss i det minste gjøre noe ut over det sedvanlige». Fredagens oppførelse av Macbeth var bestemt noe ut over det sedvanlige. Men kanskje ikke slik Verdi hadde tenkt seg det.

Vi kjenner regissøren Bruno Berger Gorski fra før. Han har i realiteten bare to tricks i posen sin: «aktualisering» og store folkelivsscener. Pluss en ubendig trang til å pedagogisere komplekse, sceniske verk. Og en sterk vilje til å ofre enhver logisk og dramatisk sammenheng for å få demonstrert noen nokså enkle poenger.

Denne gangen besto «aktualiseringen» i at han hadde oppdatert Macbeths middelalderlige riddere og forvandlet dem til moderne Men in black med limousiner, mobiltelefoner og stresskofferter. De skotske flyktningene i 4. akt var blitt til fordrevne Kosovo-albanere, og Malcolm var blitt anfører for UCK-geriljaen. For Macbeth handler jo om makt. Og maktmisbruk er det mye av i vår tid, f.eks. i Kosovo. Skjønner? Duh!!! 

Og for at alle skulle få med seg at lady’en etterhvert tar knekken på gemalen sin, var Anooshah Golesorkhi tvunget til å synge store deler av forestillingen på krykker og i rullestol. Selvsagt.

Mange av Gorskis opptrinn ser flotte ut ved første øyekast, men de holder ikke i lengden, dels fordi de er dårlig tenkt og mangler enhver indre logikk, dels fordi han tilsynelatende slipper grepet og lar folk seile sin egen sjø så snart han har fått konstruert en scene i grove trekk. Verst gikk dette ut over de mange heksene som flakket rådville rundt på scenen slik at den sentrale tredje akten mistet al dramatisk energi.

Tosca hundrede år etter

Bergens Tidende Morgen, 27.02.1999

Tosca av Giacomo Puccini

Elena Zelenskaia (Tosca), Mikhail Dawidoff (Cavaradossi), Vernon Hartman (Scarpia)

Bergen Operakor og medlemmer av Olavskoret

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: János Fürst

Grieghallen

Problematisk scenisk fortolkning av Tosca. Men musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Musikalsk sett var det en fornøyelse å være i Grieghallen torsdag kveld. Her var det for en gangs skyld en fremførelse av Puccinis Tosca hvor det musikalske var i forgrunnen og ble ytet full rettferdighet. Av Bergen Filharmoniske Orkester og av dirigenten Janós Fürst i en tolkning hvor alle Puccinis lange, organiske linjer var på plass, hvor det tematiske vevet var gjennomlyst og presisert ned i minste delikate detalj, og hvor hele verket kunne høres slik det er tenkt og komponert: som én sammenhengende klangskulptur.

Bestrebelsene i orkestergraven ble i vidt omfang fulgt opp og innløst på scenen. Mest overbevisende av Elena Zelenskaia som sang Tosca med stor, varm og vibrerende sopran. Både med hensyn til stemmekvalitet og tekstuttale kunne man av og til komme til å tenke på Galina Vishnevskajas gamle tolkning av samme rolle, men Zelenskaias Tosca er betydelig mer moderat, mindre ekspressiv. Og i fin samklang med Fürst og orkesteret: Kvelden igjennom sang hun som en integrert del av den totale klangen og lot de «store» stedene vokse ut av satsen som naturlige, nærmest uunngåelige forgreninger – slik at det nesten føltes anmassende da publikum spontant brøt inn med en velfortjent applaus etter «Vissi d'arte».

I de mannlige hovedrollene ga Mikhail Dawidoff som Cavaradossi og Vernon Hartman som Scarpia gode, profesjonelle prestasjoner. Det samme kan sies om ensemblet som helhet og om de to korene. Så, alt i alt: en solid, gjennomarbeidet tolkning av Puccinis verk. En musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Men så var det den sceniske tolkningen da, det «sceniske konseptet» som regissøren Bruno Berger Gorski og Opera Bergen krediteres for i fellesskap. Her var det ikke mye å rope hurra for. Alene åpningen! Angelotti, den berømte revolusjonære republikaneren, er flyktet fra fengslet; han kommer inn i en kirke – som er stappfull av mennesker. Likevel velter han omkring på gulvet i lengere tid. Senere snakker han åpenmunnet og høylytt med maleren Mario Caravadossi om sensitive politiske forhold og om fluktmuligheter – midt i en større folkemengde.

Ulogisk? Mon ikke! I Puccinis Tosca er det naturligvis ikke et menneske i denne kirken. Og Angelotti møter bare Caravadossi fordi han «tror kirken stadig er tom» som det står i teksten. «Er vi alene?» spør han. «Det kommer noen», roper han og flykter. Men i Bergen er det altså et yrende og meget «italiensk» folkeliv i kirken, et lite, selvstendig stykke amatørteater som utspiller seg i bakgrunnen. Hele Romas befolkning klarer tilsynelatende å komme seg inn i denne kirken. Unntatt altså Tosca   hun må stå utenfor døren og rope så Mario kan komme og låse opp for henne!

Og slik kunne man da fortsette. I denne Bergen-versjonen er Puccinis tekst spritet opp med en uendelighet av merkelige, klønete, ulogiske tilføyelser   slik at handlingen stort sett er uforståelig. Og dette i en opera av den komponisten som nettopp hadde «l'evidenza della situazione» som sitt bærende prinsipp, situasjonens evidens, dette at tilskuerne skulle være i stand til å følge handlingen uansett at de ikke forsto ett ord italiensk!

Vi har ennå ikke nevnt det sentrale grepet i dette Tosca-«konseptet», nemlig at handlingen er flyttet fra år 1800 til 1930-tallet, og at Scarpia og hans menn derfor er iført stiliserte politiuniformer med et lett anstrøk av italiensk fascisme. Et påfunn som gir anledning til en hel del merkverdigheter og anakronismer: F.eks. feirer folk i 1930 at Napoleon nettopp har tapt slaget ved Marengo i 1800.

Hva er meningen? Med dette – og med at en nonne voldtas av en politimann i første akt, med at Scarpia av og til opptrer forkledd som pave Innocens X i Velásquez' portrett, osv, osv.? Å aktualisere stykket? Å understreke at polititerror er noe som fremdeles foregår, at det er sammenheng mellom politisk og religiøs undertrykkelse? Herregud! Puccini komponerte Tosca i 1900 og la handlingen til Roma i år 1800. Mon ikke han stolte på at publikummet hans var så oppegående at de var i stand til å skjønne de mer allmenne poengene i dette, nok så enkle, stykket?

Man fristes til å spørre: Er publikum virkelig blitt så mye dummere på de 100 år som er gått? Må vi virkelig ha alt inn med skjeer i dag? Eller er det bare Bruno Berger Gorski og Opera Bergen som tror det?