Den vestnorske oppskriften

Bergens Tidende, 21.03.2003

Charles Gounod: Faust

Dario Schmunck (Faust), Jana Havranova (Marguerite), Urban Malmberg (Mephistopheles), Alejandro Gallo (Valentin), Siebel (Silje Folkedal)

Regi: Bruno Berger Gorski

Scenografi: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine Øverby

VNOs orkester

Bergen Operakor

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

Vest Norges Opera setter Gounods Faust opp i Arenum.

Vi kjenner etter hvert oppskriften på en produksjon fra Vest Norges Opera: Utenlandske solister fra det internasjonale mellomsjiktet; lokale krefter i kor og orkester; stor dugnadsinnsats. Vi skal ikke diskutere denne strategien her, men bare peke på at oppsetningen av Gounods Faust i Arenum i det minste gir klare anvisninger om hva som må gjøres med den lokale delen av oppskriften hvis denne versjon av det vestlandske operaprosjektet skal lykkes på sikt.

Det må for det første jobbes mer intensivt med de musikalske sidene av korets virksomhet. På premierekvelden var det en del nydelige, fulltonende partier. Men det var også flossede innsatser, uklar tekstuttale, sløret linjeføring i de flerstemmige sekvensene og jevnt over problemer med dynamikken.

Det må for det andre jobbes mer intensivt med det som kalles VNOs orkester. VNO har ikke noe permanent, skikkelig sammentømret orkester. Og når det faktisk forholder seg slik, da blir det desto mer nødvendig å anstrenge seg med å få samstemt de innleide musikerne. Orkestret som spilte på premierekvelden, hadde tydeligvis hatt for lite øvetid. Det ble spilt ganske solid i lange strekk tidlig på kvelden, men som helhet hadde fremførelsen et ujevnt og frem for alt et noe uentusiastisk, nærmest uinteressert preg.  

For det tredje kunne man ønske seg at VNO fant et annet sted å spille enn Arenum. Det fremmer ikke konsentrasjonen å sitte på sjøsykefremkallende stillaser i en kjempemessig hall med et gammelt ventilasjonsanlegg brummende i bakgrunnen. I tillegg setter dette merkelige rommet grenser for hva den glimrende scenografen Dirk Hofacker kan få til. Han har ved andre anledninger skapt interessante romeffekter i Arenum, men denne gangen har han landet på en upraktisk løsning som det er vanskelig for de opptredende å bevege seg rundt i. Regissøren Bruno Berger Gorski har ikke hatt det nemt med denne løsningen. Og har derfor tilsynelatende gitt opp å regissere koret i det hele tatt. Med det resultat at alle de store masseopptrinnene ender i kaos. Korets medlemmer flakker rådville hit og dit og krasjer ustanselig inn i hverandre.

Gorecki og Hofacker som sammen med Anne Randine Øverby har laget kveldens «konsept», har sett bort fra de mer komplekse psykologiske og religiøse problemstillingene i Gounods opera og har – som det etter hvert er blitt tradisjonen i VNO - konstruert forestillingen som en serie spektakulære opptrinn uten større fortellemessig sammenheng. Dette valget kan selvsagt diskuteres. Men når det nå en gang er gjort, da må regien fungere upåklagelig. Da går det ikke an at oppsetningen som helhet preges av usikkerhet og tekniske problemer, og at sceniske effekter som skulle vært elegante eller pirrende ender med å bli klossete og kjelkete.

Som det ofte er tilfelle med VNOs produksjoner, gjør de utenlandske solistene en bra jobb mitt i all ståheien. Dario Schmunck synger en typeriktig «fransk» Faust med lys, lyrisk tenor og matcher utmerket sopranen Jana Havranovas intense, uttrykksfulle Marguerite. Bassen Urban Malmberg som synger Mephistopheles, startet noe forsiktig på premierekvelden, men fik etter hvert skikkelig dybde og tyngde i stemmen. Blant de norske sangerne hørte vi Silje Folkedal i bukserollen som Marguerites beiler Siebel. Tone Kvam Thorsen sang den lille rollen som Marthe med et sterkt, scenisk nærvær og demonstrerte enda en gang at hun både er en god sanger og en god skuespiller.

Fra askehaugen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2001

Ropet frå Oskehaugen

Libretto: Jan Ove Ulstein

Musikk: Eilert Tøsse

Paul Åge Johannessen, Inkeri Magnuson, Rune Thelen, Simon Kirkbride

Glissando Vokal Ensemble m. orkester

Dirigent: Tone Kvam Thorsen

Regi: Silje Folkedal

Scenografi: Worm Winther

Bergen Kammeropera

Korskirken

Urfremførelse av spennende kirkeverk basert på Jobs bok.

Det er en gammel velkjent historie Jan Ove Ulstein og Eilert Tøsse tar opp i kirkeoperaen «Ropet frå oskehaugen»: Historien om Job som straffes av Gud. Alt tas fra ham, familie, hus og hjem. Uten grunn. Han forstår ingenting, han klager over sin skjebne. Men Gud kommer som en storm og revser ham: Hvem er han som tør anklage Skaperen? Job angrer og får tilgivelse. Og får til sist erstatning for alt det tapte.

En enkel, voldsom historie om lidelsens problem, om det paradoksale i at Gud både er allvitende og god og allikevel tillater at det er ondskap og urettferdighet i verden.

Men når Jobs bok er blitt stående som et av den vestlige litteraturens mesterverk er det nok ikke alene på grunn av den dramatiske handlingen eller den spissfindige religiøst-moralske tematikken. Det er vel så meget på grunn av de lange passasjene i teksten hvor det ikke er dramatikk, hvor det ikke skjer annet enn at Job og vennene hans diskuterer og argumenterer om verdens innretning i store billedrike utladninger.

Kan en slik rik, statisk tekst gjøres til opera, til kirkeopera? Neppe – og Jan Ove Ulstein har da heller ikke forsøkt det. Han har skåret teksten helt inn til beinet, lagt en smule til selv og er kommet opp med en mellomting, ikke en opera, vel heller ikke et riktig oratorium -  men et sangverk for fire solister, kor, orgel og kammerensemble der historien om Jobs prøvelser presenteres i ni korte avsnitt og tre epiloger.

Noen av Ulsteins tekstlige grep kan diskuteres. For eksempel at han har skåret Jobs venner helt vekk, eller at han har lagt en fortellemessig sett noe uklar, nytestamentlig ramme om historien – som om den ikke var sterk nok i seg selv. Men i det store og hele fungerer teksten bra som grunnlag for et enkelt, scenisk verk preget av alvor, patos, ro.

Eilert Tøsse har skrevet ganske sammensatt, men velfungerende musikk til denne teksten. Det starter med svevende New Age-klanger i kirkerommet lenge før forestillingen begynner. Og det fortsetter med fritonale satser i de ni avsnittene og små pointillistiske, wienerskole-aktige skisser mellom dem. Det er også en folkelig gatesangerinne som spiller en gjennomgående rolle.

Under urfremførelsen i Korskirken var det bra prestasjoner fra solistene - Paul Åge Johannesen i den store rollen som Job, Rune Thelen som Satan og Inkeri Magnuson som gatesangerinnen. Men den musikalsk sett mest overbevisende innsatsen sto bassen Simon Kirkbride for i rollen som den fraværende Gud. Koret hadde mange fine innsatser, for eksempel i samspill med Satan og Job i femte avsnitt, men slet ellers en hel del med intonasjon og fylde underveis. Spesielt var det problemer på herresiden. Tone Kvam Thorsen styrte hele det sammensatte ensemblet gjennom forestillingen med sikker hånd.