Opera i den gamle kino

Bergens Tidende, 05.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifrone, Jaroslav Dvorski m. fl.

Regi: Daniel Bohr

Kostymer: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine  Øverby

Bergen Operakor og Opera Bergens Orkester

Forum

Anne Randine Øverby presenterer en ny oppsetting av Madama Butterfly

Madama Butterfly har alt man kan ønske seg av en opera – et flott, velskrevet partitur, store arier og duetter, en sviske eller to. Pluss – ikke minst – en storslått, melodramatisk handling. Man må visst ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av historien om japanske Cio-Cio-San som begår harakiri fordi hun blir så grusomt sviktet av hennes elskede, den amerikanske løytnanten Pinkerton.

Sist vi så en Madama Butterfly i Bergen, var visst i 2001 da Anne Randine  Øverby og Vest Norges Opera presenterte en vellykket versjon i messehallen Arenum. Nå setter Øverby og hennes folk operaen opp igjen, denne gangen i gamle Forum Kino – som viser seg å fungere utmerket til dette formålet. Det er litt trangt om plassen i orkestergraven. Og scenerommet er ikke voldsomt stort, men regissøren Daniel Bohr klarer likevel å skape et effektivt, stilisert bilde av Japan omkring 1900, sett gjennom en vestlig optikk.

Når det gjelder det musikalske bildet, er saken mer sammensatt. Det er igjen sopranen Antonia Cifrone som synger Cio-Cio-San – og det gjør hun med klar, spiss stemme og et sterkt scenisk uttrykk. I de siste to aktene får hun fint motspill av alten Sidonia Nica i rollen som tjenestepiken Suzuki, og norske Silje Folkedal har en kort, god entré i siste akt som Pinkertons amerikanske kone Kate.

På herresiden er det grunn til å fremheve Doru Iftene som både synger og spiller rollen som kobleren Goro med glans. Og Anooshah Golesorkhi gjør som vanlig en solid innsats, denne gangen i rollen som den amerikanske konsulen Sharpless.

Forestillingens store problem oppe på scenen er at den mannlige hovedrollen ikke har gjennomslagskraft. Tenoren Jaroslav Dvorski synger Pinkerton med svak, anstrengt stemme. Han klarer sjeldent de store utblåsninger i høyden, og blir totalt overkjørt av Golesorkhi og Cifrone i alle de sentrale duettene.

I orkestergraven kjemper Anne Randine  Øverby med å holde sammen på et meget ujevnt orkester. Hun klarer det ikke. Orkestersatsen spriker fælt, og klangen er sur gjennom det meste av andre og tredje akt. Bergen Operakor har ikke mye å synge, men gir en fin versjon av den ordløse sangen i overgangen til tredje akt.

Den vestnorske oppskriften

Bergens Tidende, 21.03.2003

Charles Gounod: Faust

Dario Schmunck (Faust), Jana Havranova (Marguerite), Urban Malmberg (Mephistopheles), Alejandro Gallo (Valentin), Siebel (Silje Folkedal)

Regi: Bruno Berger Gorski

Scenografi: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine Øverby

VNOs orkester

Bergen Operakor

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

Vest Norges Opera setter Gounods Faust opp i Arenum.

Vi kjenner etter hvert oppskriften på en produksjon fra Vest Norges Opera: Utenlandske solister fra det internasjonale mellomsjiktet; lokale krefter i kor og orkester; stor dugnadsinnsats. Vi skal ikke diskutere denne strategien her, men bare peke på at oppsetningen av Gounods Faust i Arenum i det minste gir klare anvisninger om hva som må gjøres med den lokale delen av oppskriften hvis denne versjon av det vestlandske operaprosjektet skal lykkes på sikt.

Det må for det første jobbes mer intensivt med de musikalske sidene av korets virksomhet. På premierekvelden var det en del nydelige, fulltonende partier. Men det var også flossede innsatser, uklar tekstuttale, sløret linjeføring i de flerstemmige sekvensene og jevnt over problemer med dynamikken.

Det må for det andre jobbes mer intensivt med det som kalles VNOs orkester. VNO har ikke noe permanent, skikkelig sammentømret orkester. Og når det faktisk forholder seg slik, da blir det desto mer nødvendig å anstrenge seg med å få samstemt de innleide musikerne. Orkestret som spilte på premierekvelden, hadde tydeligvis hatt for lite øvetid. Det ble spilt ganske solid i lange strekk tidlig på kvelden, men som helhet hadde fremførelsen et ujevnt og frem for alt et noe uentusiastisk, nærmest uinteressert preg.  

For det tredje kunne man ønske seg at VNO fant et annet sted å spille enn Arenum. Det fremmer ikke konsentrasjonen å sitte på sjøsykefremkallende stillaser i en kjempemessig hall med et gammelt ventilasjonsanlegg brummende i bakgrunnen. I tillegg setter dette merkelige rommet grenser for hva den glimrende scenografen Dirk Hofacker kan få til. Han har ved andre anledninger skapt interessante romeffekter i Arenum, men denne gangen har han landet på en upraktisk løsning som det er vanskelig for de opptredende å bevege seg rundt i. Regissøren Bruno Berger Gorski har ikke hatt det nemt med denne løsningen. Og har derfor tilsynelatende gitt opp å regissere koret i det hele tatt. Med det resultat at alle de store masseopptrinnene ender i kaos. Korets medlemmer flakker rådville hit og dit og krasjer ustanselig inn i hverandre.

Gorecki og Hofacker som sammen med Anne Randine Øverby har laget kveldens «konsept», har sett bort fra de mer komplekse psykologiske og religiøse problemstillingene i Gounods opera og har – som det etter hvert er blitt tradisjonen i VNO - konstruert forestillingen som en serie spektakulære opptrinn uten større fortellemessig sammenheng. Dette valget kan selvsagt diskuteres. Men når det nå en gang er gjort, da må regien fungere upåklagelig. Da går det ikke an at oppsetningen som helhet preges av usikkerhet og tekniske problemer, og at sceniske effekter som skulle vært elegante eller pirrende ender med å bli klossete og kjelkete.

Som det ofte er tilfelle med VNOs produksjoner, gjør de utenlandske solistene en bra jobb mitt i all ståheien. Dario Schmunck synger en typeriktig «fransk» Faust med lys, lyrisk tenor og matcher utmerket sopranen Jana Havranovas intense, uttrykksfulle Marguerite. Bassen Urban Malmberg som synger Mephistopheles, startet noe forsiktig på premierekvelden, men fik etter hvert skikkelig dybde og tyngde i stemmen. Blant de norske sangerne hørte vi Silje Folkedal i bukserollen som Marguerites beiler Siebel. Tone Kvam Thorsen sang den lille rollen som Marthe med et sterkt, scenisk nærvær og demonstrerte enda en gang at hun både er en god sanger og en god skuespiller.

Den kinesiske fascinasjonen

Bergens Tidende Morgen, 16.08.2002

Giacomo Puccini: Turandot

Irena Mikeviciute (Turandot), Caterina Cellia Costea (Liù), Lee Jeon Won (Calaf)

Balász Kovalik, regi

Dirk Hofacker, scenografi

Thomas Märker, lys

Vest Norges Operas orkester

Bergen Operakor og et barnekor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Interessant oppsetning av Puccinis Turandot på Bergenshus Festning

Det er ungarske Balázs Kovalik som har regissert den Turandot som oppføres på Bergenshus Festning i disse dagene. Og det har han gjort bra. Oppsetningen demonstrerer fin sans både for Puccinis opera og for de dramaturgiske mulighetene i det kjempemessige trapperommet som scenografen Dirk Hofackers har skapt bak Håkonshallen.

Det er spesielt de seremonielle aspektene av historien om Turandot som Kovalik fokuserer på. Den kalde, kinesiske prinsessen som henretter frierne sine på løpende bånd, lever i en hoffverden preget av dystre ritualer og stive prosesjoner. Og inn i dette stramt kontrollerte universet kommer da det fremmede og ustyrlige i form av tartarprinsen Calaf som stikk mot al fornuft forelsker seg i Turandot, beseirer hende og lærer hende hva kjærlighet er.

Dette er et eventyr. Og Kovalik forteller det som et eventyr. Med enkle, klare grep, med spektakulære effekter og med bra utnyttelse av det svartkledde Bergen Operakor og et angelisk barnekor helt i hvitt. Han gjenskaper og kommenterer forestillingen om det helt annerledes, det fremmede, dobbeltheten av grusomhet og overdådig praktutfoldelse, alle disse bildene som preget den gamle, europeiske fascinasjonen av Kina.

Da Puccini døde i 1924 hadde han ennå ikke skrevet ferdig, tredje akt og den siste musikken ble komponert av Franco Alfano på oppdrag av forleggeren Ricordi. Det er en løsning som i ettertid er blitt voldsomt kritisert. Og det forstår man godt når man hører musikken spilt live på Bergenshus. For presis på det stedet hvor Puccini la ned pennen, virker det som om al luft plutselig går ut av balongen. Musikken blir tung, matt. Der Puccini er raffinert og presis, er Alfano pompøs og banal.

Men når oppsetningen mister intensitet og energi her mot slutten, skyldes det selvsagt også at Puccini på sett og vis hadde malt seg opp i et hjørne i tredje akt. Etter en bevegende scene hvor slavinnen Liù ofrer livet sitt for prins Calaf, skal han på ganske kort tid både utviske minnet om Liù og samtidig demonstrere og sannsynliggjøre at den onde, sadistiske Turandot plutselig forvandles til en varm, elskende kvinne. Han klarte det ikke. Alfano klarte det ikke. Og uansett hvor mye fyrverkeri Kovalik brenner av på Håkonshallen, og hvor mye Irena Mikeviciute som Turandot og Lee Jeon Won som Calaf springer opp og ned av Hofackers trapper, så klarer de det ikke heller.

Hvilket også henger sammen med at de to sangerne så å si befinner seg i hver sin musikalske verden. Won er en glimrende dramatisk tenor. Han synger kvelden igjennom med ekte forståelse for den italienske operatradisjonen, og gir en bunnsolid tolkning av Calafs parti som, nesten selvsagt, kulminerer i en kraftfull «Nessun dorma». Kraft og bidd er det også i Mikeviciutes sopran, men hun synger innenfor en østeuropeisk tradisjon som ligger meget fjernt fra Puccinis musikalske univers: Stemmen hennes er stor, men virker samtidig presset, skarp, ofte nesten skinger, og hun synger med et stort, blafrende vibrato som krasjer fælt mot Wons mer kontrollerte, avdempede uttrykk.

Musikalsk sett lider oppsetningen i tillegg av at unge Caterina Cellia Costea ennå ikke har stemmemessig autoritet til å fylle den vanskelige rollen som Liù. De sangerne som fungerte best på premieren, var, bortsett fra Won, den italienske trioen Pietro Masi, Francesco Gianelli og Giuliano di Filippo i rollene som Turandots komisk-demoniske ministre Ping, Pang og Pong. Dessuten bør Bergen Operakor fremheves, ikke bare for en bra scenisk innsats, men også for mange fine musikalske momenter underveis.