Opera i den gamle kino

Bergens Tidende, 05.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifrone, Jaroslav Dvorski m. fl.

Regi: Daniel Bohr

Kostymer: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine  Øverby

Bergen Operakor og Opera Bergens Orkester

Forum

Anne Randine Øverby presenterer en ny oppsetting av Madama Butterfly

Madama Butterfly har alt man kan ønske seg av en opera – et flott, velskrevet partitur, store arier og duetter, en sviske eller to. Pluss – ikke minst – en storslått, melodramatisk handling. Man må visst ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av historien om japanske Cio-Cio-San som begår harakiri fordi hun blir så grusomt sviktet av hennes elskede, den amerikanske løytnanten Pinkerton.

Sist vi så en Madama Butterfly i Bergen, var visst i 2001 da Anne Randine  Øverby og Vest Norges Opera presenterte en vellykket versjon i messehallen Arenum. Nå setter Øverby og hennes folk operaen opp igjen, denne gangen i gamle Forum Kino – som viser seg å fungere utmerket til dette formålet. Det er litt trangt om plassen i orkestergraven. Og scenerommet er ikke voldsomt stort, men regissøren Daniel Bohr klarer likevel å skape et effektivt, stilisert bilde av Japan omkring 1900, sett gjennom en vestlig optikk.

Når det gjelder det musikalske bildet, er saken mer sammensatt. Det er igjen sopranen Antonia Cifrone som synger Cio-Cio-San – og det gjør hun med klar, spiss stemme og et sterkt scenisk uttrykk. I de siste to aktene får hun fint motspill av alten Sidonia Nica i rollen som tjenestepiken Suzuki, og norske Silje Folkedal har en kort, god entré i siste akt som Pinkertons amerikanske kone Kate.

På herresiden er det grunn til å fremheve Doru Iftene som både synger og spiller rollen som kobleren Goro med glans. Og Anooshah Golesorkhi gjør som vanlig en solid innsats, denne gangen i rollen som den amerikanske konsulen Sharpless.

Forestillingens store problem oppe på scenen er at den mannlige hovedrollen ikke har gjennomslagskraft. Tenoren Jaroslav Dvorski synger Pinkerton med svak, anstrengt stemme. Han klarer sjeldent de store utblåsninger i høyden, og blir totalt overkjørt av Golesorkhi og Cifrone i alle de sentrale duettene.

I orkestergraven kjemper Anne Randine  Øverby med å holde sammen på et meget ujevnt orkester. Hun klarer det ikke. Orkestersatsen spriker fælt, og klangen er sur gjennom det meste av andre og tredje akt. Bergen Operakor har ikke mye å synge, men gir en fin versjon av den ordløse sangen i overgangen til tredje akt.