Det store pianistiske uttrykket

Bergens Tidende, 04.03.2009

Shadows of Silence

Leif Ove Andsnes, klaver

Franz Welser-Möst, dirigent

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Andsnes, samtidsmusikken og den personlige musikalske smaken

Vi er mange som ennå husker den åndeløse stillheten i Håkonshallen da Leif Ove Andsnes fremførte ungarske György Kurtágs miniatyrer under festspillene i 1999. I anmeldelsen dagen etter skrev jeg begeistret at dette ga mersmak: «Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?».

Nå er den her, platen jeg drømte om for ti år siden, den første platen med Andsnes og samtidsmusikk. Det ble ikke Ligeti denne gangen, men enda en håndfull Kurtág, to solostykker av danske Bent Sørensen pluss, vel så viktig, Witold Lutoslawskis klaverkonsert (1988) og Marc-André Dalbavies klaverkonsert som er tilegnet Andsnes og urfremført av ham i Carnegie Hall i 2005.

Franz Welser-Möst og det tradisjonsrike bayeriske radioorkesteret legger solid fundament under klaverkonsertene og gir klaveret klart og kraftig motspill med voldsom punch i slagene når det trenges. Og midt i det hele, selv i de mest turbulente og intenst bråkende orkesterpassasjene, hører man Andsnes som sitter, cool og uanfektet, og får de komplekse klaverstemmene til å stråle og synge.

Det er gnistrende godt klaverspill på denne platen, både i de to konsertene og soloverkene. Hva ellers? – kunne man spørre. En mesterpianist som Andsnes kan selvsagt spille alt, uansett vanskelighetsgrad. Men hva har han selv lyst til å spille? Det som gjør denne platen spesielt interessant er at vi her hvor det er snakk om ny og uvant musikk, kanskje får et inntrykk av hva slags musikk Andsnes personlig har mest sans for. Repertoarvalget peker i det minste i den retningen. For Lutoslawski-konserten griper tilbake og henter stoff fra det romantiske konsertrepertoaret og har samtidig åpenlyse referanser både til Rakhmaninovs pianistiske grep og til Ravel klangverden.  I Dalbavie-konserten møter vi igjen en overdådig klangverden og det store pianistiske uttrykket. Og hos Sørensen ser vi tilbake på et romantisk univers, men her filtrert gjennom en nåtidig bevissthet.

Det romantiske, fargestrålende uttrykket, den velskrevne, pianistiske klavermusikken – nærmer vi oss Andsnes og hans personlige musikalske smak her? Det kunne virke slik. Men hva da med de små, skarpe og konsentrerte Kurtág-stykkene som han fremdeles har med på reisen? Kanskje vi likevel får høre ham spille Ligeti en dag?