Siling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.03.2009

Det er kommet en plate med verker av Platti, leser jeg i et av de store musikktidsskriftene. Unnskyld? Platti? Hvem? Giovanni Benedetto Platti – en italiensk musiker som var ansatt ved et hoff i Tyskland på 1700-tallet. Jeg har aldri hørt om ham – men musikken hans er heller ikke spesielt interessant, skriver anmelderen. Det er også kommet en plate med fiolinkonserter av den glemte 1800-tallsvirtuosen Charles de Bériot – ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderen. Og så var det et par symfonier fra forrige århundre skrevet av den glemte nederlandske komponisten Jan van Gilse, helt upersonlig musikk, men ganske godt laget, ifølge anmelderen.  Slik fortsetter det.

I løpet av de siste tjue årene er markedet for klassisk musikk blitt mettet, for ikke å si overmettet. Alle de store komponistenes verker finnes nå i hundrevis av gode, rimelige cd-innspillinger. For å finne noe nytt å utgi har plateselskapene etter hvert måttet bevege seg ut i periferien, slik at det i dag ikke bare er musikkhistoriens glemte og oversette andre og tredje divisjon som er innspilt på plate, men også de greie leilighetskomponistene, de beskjedne amatørene, folk som allerede var ukjente i samtiden.

I årene omkring 1800 ble det skrevet tusenvis av klaversonater i Europa. Men det er Beethovens 28 man husker. Musikkens historie handler – som alle andre kunstarters historie – om siling. Komponister og verker blir skrevet ut av historien. Men i dag har cd-boomet gitt oss mulighet for å gå tilbake og hente frem det som forsvant, mulighet for ikke bare å lese om glemte komponister, men å høre, med egne ører, den musikken de skrev.

Av og til oppdager man et geni når den musikalske glemmeboken åpnes, men det skjer veldig sjeldent. Vanligvis er det pinlig innlysende hvorfor disse verkene og disse komponistene ble silt fra. Ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderne. Helt upersonlig musikk, men godt laget. Man kan nesten høre at de gjesper. Slike plater har selvsagt historisk interesse. De dokumenterer et stykke musikkultur. Men de får neppe noe langt liv på ipod-en eller cd-spilleren hos vanlige lyttere.

At det er blitt enklere og billigere å innspille musikk, har også medført at det utgis et stigende antall plater med samtidsmusikk. Hvordan kommer det til å gå med dem? Hva vil bli husket om hundre år? Hva vil bli silt fra? Vanskelig å si. Men les anmeldelsene med våkent øye. Hvis det står at musikken ikke er dyp, men tiltalende, eller at den er upersonlig, men godt laget – vel, da er silingsprosessen visst allerede i gang.