Eventyr og tragedie i Grieghallen

Bergens Tidende, 18.02.2020

Giacomo Puccini: Turandot

Regi: Anthony Pilavachi

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens barnekor, Korskolen i Biskopshavn,

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Grieghallen

Opera Bergen imponerer med vellykket oppsetting av «Turandot»

Vi kjenner historien fra de gamle eventyrene: Prinsessen vil ikke giftes. Hun gir sine friere uløselige oppgaver og klarer å avvise dem alle – inntil den rette beileren kommer og beseirer henne.

Da Puccini tok tak i denne enkle historien, ble den fort veldig komplisert. Han lånte den fra en gammel italiensk eventyrkomedie som han endret og formet om til en storslått tragedie om den kinesiske prinsessen Turandot.

I Puccinis opera er eventyrprinsessen forvandlet til en iskald, sadistisk despot som henretter sine ulykkelige friere. Og som styrer riket sitt med terror og tortur. Beileren Kalaf klarer riktignok å forvandle henne til sist, men den unge slavinnen Liù må gi sitt liv før dette kan skje.   

Opera Bergen har hatt denne grusomme historien på repertoaret flere ganger i løpet av årene. Det startet med en fremføring i Grieghallen tilbake i 1993. Så fulgte en rekke utendørs produksjoner, blant annet på Bergenhus festning.

Nå er de tilbake i Grieghallen igjen – med en versjon som uten tvil er deres mest vellykkede «Turandot» til dato.

Regissøren Anthony Pilavachi har en vesentlig del av ansvaret for det gode resultatet. Han har ikke hatt rådighet over alle de ressursene som kan mobiliseres i et stort, internasjonalt operahus, men han har utnyttet de lokale kreftene godt og har skapt en velfungerende, nedskalert versjon av Puccinis orientalske drømmebilder.

I Pilavachis oppsetting er alt det tradisjonelle, eksotiske kineseriet redusert til et minimum. Scenebildet er helt nedstrippet, bare en enkel, stor trappekonstruksjon i høyre side simulerer slottet til Turandot.

Og på scenegulvet foran trappen møter vi da Opera Bergens kor og barnekor som kommenterer handlingen med stor stemmekraft i en rekke flott koreograferte masseopptrinn.

Puccini innføyde i sin tid tre embedsmenn – Ping, Pang og Pong – i handlingen som et slags minne om operaens opprinnelse i de gamle komiske historiene. I Grieghallen spilles og synges de av Carmine Monaco D’Ambrosia, Stephen Chaundy og  Alexander Kravets – som av og til forvandler opptrinnene sine til små, selvstendige slapstick-numre.

Turandot er på mange måter nettopp en «nummer-opera» – en opera satt sammen av selvstendige, dramatiske opptrinn. Men Pilavachi og ensemblet klarer likevel å skape sammenheng mellom disse numrene og få dramatisk flyt i fremstillingen av historien.

Rollen som Turandot synges med isnende intensitet av den dramatiske sopranen Leah Schenck Crowne. Som hennes motspiller, Kalaf, møter vi serbisk-tyske Zoran Todorovitch. Han er en moden, lyrisk tenor med et sterkt scenisk nærvær. Han økonomiserer fint med stemmen sin – og smeller så til i slutten av andre akt med en imponerende utblåsning i den berømte «Nessun dorma»-arie.

«Nessun dorma» er det ene av operaens dramatiske høydepunkter. Det andre kommer i tredje akt, da slavinnen Liù begår selvmord. Det er russiske Eugenia Dushina som synger Liù, og som enda en gang imponerer med sin uttrykksfulle sopran og med sin dramatiske fremstilling av en lidende kvinne.

Liù er død. Og da er operaen egentlig forbi – i alle fall rakk Puccini ikke å skrive mer før han døde i 1924. Når de siste scenene i Grieghallen – scenene der Turandot og Kalaf forenes – virker så antiklimaktiske, så er det hverken sangernes eller oppsetningens skyld. Det skyldes at de er skrevet av komponisten Franco Alfano som ikke klarte å få noe sammenhengende ut av Puccinis siste skisser.

Striregn og magiske bilder

Bergens Tidende, 31.08.2019

Eugenia Dushina, Alexander Kravetz og Tiziano Bracci

Lysdesign: Jens Lange

Barnekor, Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Operagrotten

Scenisk fremføring av Carmina Burana under vanskelige forhold

Vi har fått en ny utendørs scene i Bergen. Det er snakk om et lite lende ute i Lars Hilles Gate, rett bak Geofysen. Her har Anne Randine Øverby og Opera Bergen fått bygget et stort stillas med plass til orkester i bunnen og med kor og solister fordelt på to etasjer oppover.

De kaller stedet for «Operagrotten». Og her oppfører de i disse dagene Carmina Burana – Carl Orffs mektige korverk basert på latinske, tyske og franske tekster skrevet av unge, lystige munker i Bayern en gang på 1200-tallet.

Carmina Burana hører vi jo vanligvis i en konsertsal. Men med den nye forestillingen gjør Opera Bergens oppmerksom på at verket i virkeligheten er et stykke musikkteater med undertittelen «Verdslige sanger for sangere og kor fremført med instrumenter og magiske bilder»

Det var i alle fall mange «magiske bilder» da verket hadde premiere i 1937. Scenedesigneren Ludwig Sievert hadde skapt et fargesprakende rom der kor og solister gikk omkring og levendegjorde illustrasjoner fra middelalderlige håndskrifter.

Så langt gikk Opera Bergen ikke med oppsettingen sin. Men de signaliserte middelaldertemaet med diskrete midler. Koret var kledd i stiliserte kostymer i gule, brune og røde nyanser, og lysdesigneren Jens Lange fulgte opp og skapte «magiske bilder» og fine fargevirkninger både omkring scenen og på veggen opp mot Geofysen.

Alt i alt et interessant, spennende prosjekt. Men utendørs arrangementer på Vestlandet er, som kjent, risikosport. Og på premieren torsdag kveld gikk det dessverre slik værmeldingen hadde spådd i flere dager: Det var striregn, det var styrtregn, det var øsregn og plaskregn.

Forestillingen burde selvsagt ha vært avlyst og flyttet til en annen dag. Men dette var vel ikke praktisk mulig. Så da satt vi altså der i regnet – de mest forutseende av oss ikledd oljehyre og sydvest – og hørte på Carmina Burana, mens koristene oppe på stillaset sprang omkring og samlet vann i bøtter og spann for å forhindre at orkestret på underste etasje skulle bli rammet av plutselige fossefall.

Det er vanskelig å vurdere hvordan denne oppsettingen ville blitt under bedre meteorologiske omstendigheter. Når det gjelder forestillingen torsdag kveld, er det mest en rekke fine detaljer en kommer til å huske.

Opera Bergens Orkester har ikke de enorme dimensjonene som Orff forutsetter i partituret sitt, men klarte likevel – under vanskelig forhold – å få frem det rå og primitive i musikken hans.

Bergen Operakor åpnet og sluttet med fullt trykk på den populære «O Fortuna»-satsen og hadde underveis mange gode momenter med sterke innsatser i kvinnestemmene. Herresiden var noe svakere besatt og hadde en del sprik i de flerstemmige satsene.

Forestillingens beste innslag ble signert av de tre utenlandske solistene. Italienske Tiziano Bracci sang soloene sine med solid, fyldig bass og imponerte i den vanskelige «Dies nox et omnia» der han ubesvært vekslet mellom falsett og det dypeste bass-registeret. 

Den ukrainske tenoren Alexander Kravets gjorde en komisk entre med regnslag og paraply og sang med flott, skrikende falsett  «Olim lacus colueram» – den triste sangen om svanen som blir stekt på spidd.

Og den imponerende, russiske sopranen Eugenia Dushina avsluttet solistinnslagene med en ekvilibristisk utgave av «Dulcissime», kjærlighetssangen der Orff har lagt inn en rekke ekstreme sprang helt i toppen av registeret.

Vi håper Opera Bergen får bedre vær når forestillingen gjentas fredag og lørdag kveld.

Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.

Orienten i Sentralbadet

Bergens Tidende, 18.08.2017

Guiseppe Verdi: Aida

Regi: Balázs Kovalik

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Sentralbadet

Opera Bergen presenterer annerledes oppsetting av Verdis «Aida»

Vi er i det eksotiske Orienten, i en fjern fortid der faraoenes Egypt ligger i krig med Etiopia. Prinsesse Amneris elsker hærføreren Radamès. Han elsker den nubiske slavinnen Aida – som også elsker ham. Men i virkeligheten er Aida en etiopisk kongedatter. Og for å hjelpe faren sin, kong Amonasro, får hun Radamès til å røpe en militær hemmelighet. Dette blir han straffet for. Han blir levende begravet under templet. Og Aida følger ham i døden, mens den sjalu prinsesse Amneris synger en slags forsonende rekviem over dem.

Vi er i det eksotiske Orienten – vel, i virkeligheten er vi i Sentralbadet der Opera Bergen setter opp Verdis opera «Aida» i disse dagene. Og det er en ganske uvanlig oppsetting vi her får se.

I musikkhistorien står «Aida» som et av de siste overdådige eksemplene på «grand opera». «Aida» er et spektakulært utstyrsstykke med palmer og templer og pyramider, med hærskarer av soldater og prester og prestinner ­– og gjerne et par elefanter hvis det er plass på scenen og på budsjettet.

I Sentralbadet blir «Aida» derimot framført i en helt nedstrippet versjon, uten kulisser og med bare helt minimale rekvisitter. Til gjengjeld utnytter regissøren Balázs Kovalik oppfinnsomt og effektfullt hele det store, aparte rommet. Koret er i stadig bevegelse opp og ned av trapper og trinn. Aida og Amonasro synger en av duettene sine foran det store vinduet med utsikt over havnen. Selv stupetårnet er tatt i bruk – blant annet fungerer det som tempelgrav når Radamès og Aida tar avskjed i siste akt.

Den georgiske sopranen Iano Tamar synger tittelrollen med stor, typeriktig stemme og med et scenisk nærvær som gjør henne til forestillingens viktigste figur – også i de avsnittene der hun ikke selv er i dramaets sentrum. Som Amonasro, Aidas far, hørte vi den italienske barytonen Marco Chingari. Han hadde overtatt rollen med kort varsel, men sang partiet overbevisende, med fyldig stemme og stor scenisk autoritet. Hans duett med Tamar i akt 3 var forestillingens musikalske og dramatiske høydepunkt.

Rollene som Radamès og Amneris ble sunget av den georgiske tenoren Zurab Zurabishvili og den rumenske mezzosopranen Andrada Ioana Roşu. Begge kom noe svakt ut fra start, men sang seg opp underveis. Forestillingen hadde i tillegg to solide basser – italienske Donato di Stefano i rollen som ypperstepresten Ramfis og russiske Evert Sooster som den egyptiske kongen.

Bergen Operakor hadde en flott kveld med mange store utblåsninger, blant annet den berømte triumfmarsjen i akt 2. Og koristene hadde ellers nok å gjøre i scenerommet i vekslende roller som hær, prester, folkemengde og så videre. En del av Kovaliks grep fungerte godt, men det var også mye irrelevant «oppdatering» av Verdis fortelling – f.eks. triumfmarsjen iscenesatt som sommerlig champagneparty og lignende. I tillegg virket mange av masseopptrinnene temmelig kaotiske og kunne trengt strammere regi og koreografering

Vokalt triumftog

Bergens Tidende, 23.08.2016

Wiener Staatsopernchor

Thomas Lang, kormester

Bergen Operakor

Anne Randine Øverby, dirigent

Opera Bergens orkester

Grieghallen

Blankpolert klangkultur fra et av verdens førende operakor

«Triumfkoret» fra Verdis opera Aida sto som et av de aller første numrene på søndagens program i Grieghallen. Og det var virkelig helt på sin plass. For konserten med Wiener Staatsopernchor formet seg som et veritabelt triumftog gjennom operahistoriens kormusikk. Og ble samtidig en triumferende avslutning på korets turné gjennom Vestlandet. 

At det er snakk om et av verdens førende operakor, hører du med en gang. Her er blankpolert klangkultur. Her er knivskarp artikulasjon. Her er formidabel fylde i de store utladningene. Og her er et kor som også forstår å blende helt ned og få selv de mest sarte, mest åndeløse pianissimopassasjene til å gløde.

De gamle operakomponistene brukte korsatsene som en slags trumfkort når de skulle markere store stemningsskift eller skape spektakulære avslutninger på lange handlingsforløp. Når du får presentert slike vokale høydepunkter på rekke og rad i en konsertsal, som en serie «greatest hits» løsrevet fra den opprinnelige, dramatiske sammenhengen, kan resultatet lett bli temmelig overveldende. Og det var faktisk tendenser til massiv vokal teppebombing på søndagens konsert. Men spesielt i andre delen av programmet var det gjort plass til lengre forløp. Og til de finere musikalske nyansene. Her fikk vi blant annet høre et fredfylt avsnitt fra Mascagnis Cavalleria Rusticana og en vakker tolkning av bocca chiusa-koret fra Puccinis Madama Butterfly.

Det var to solister med på kveldens konsert. Sopranen Iano Tamar imponerte med storslått koleratursang i scener fra Verdis Nabucco og Macbeth, mens tenoren Irakli Kakhidze var en typeriktig Alfredo i to utdrag fra Verdis La Traviata. Og da må vi ikke glemme at også flere av Wiener Staatsopernchors egne sangere trådte ut av rekkene og hadde flotte soloinnsatser underveis. Blant annet ga en av korets sopraner oss en vakker, inntrengende tolkning av Santuzzas bønn fra Cavalleria Rusticana, mens en annen var en sjarmerende Violetta som motspiller til Kakhidzes Alfredo i drikkevisen fra Verdis La Traviata.

Grieghallen kunne gjerne vært helt full denne kvelden. Men de som satt i salen fikk i alle fall en stor opplevelse. Og ga Anne Randine Øverby entusiastisk, fortjent applaus for at hun har klart å få til dette samarbeidet med Wiener Staatsopernchor. 

Mot alle odds

Bergens Tidende, 25.11.2014

Egil Hovland: Fange og fri

Dirigent og kunstnerisk ledelse: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Johanneskirken

Hørverdig fremføring av Egil Hovlands problematiske opera

Egil Hovland skrev i sin tid «Fange og fri» til Den norske Opera, men bestillingsverket ble aldri tatt inn på operaens repertoar. Verket hadde urpremiere i Johanneskirken i Bergen under Festspillene i 1995. Og siden har Hovlands fortelling om lekpredikanten Hans Nielsen Hauges liv og lidelser bare vært fremført i landets kirker, aldri på en operascene – noe som for ti år siden fikk kritikeren Torkil Baden til å spørre om det virkelig er slik at Hans Nielsen Hauge for alltid skal være forvist til kirkene, «de kirkene han ble fengslet for å utkonkurrere?»

Det er nok slik. «Fange og fri» er i alle fall fortsatt et kirkemusikalsk anliggende. På søndag så og hørte vi verket i Johanneskirken der Anne Randine Øverby og Opera Bergen presenterte en oppsetting som hadde mange kvaliteter, men som også demonstrerte hvorfor Hovlands verk trolig aldri vil komme til å fungere på en operascene.

Problemene er mange. Det viktigste er at «Fange og fri» faktisk ikke er en opera, men et oratorium, et verk for kor, solister og orkester. Verket har ingen ytre, fysisk handling, ingen dramatikk og nesten ingen dialog mellom agerende personer. Og hovedpersonen, den fengslede, lidende Hauge, er kun i sentrum på scenen ganske få ganger. «Fange og fri» er en syltynn fortelling som blir lagt frem i ni statiske tablåer. I tillegg er denne fortellingen hjerteskjærende naiv. Hovlands librettist Britt G. Hallqvist har helt oppgitt å fremstille den komplekse historien om Hauge og hans forunderlige grasrotbevegelse, og har i stedet skrevet en enkel søndagsskolefortelling over en velkjent skabelon.

Anne Randine Øverby og hennes folk i Opera Bergen hadde med andre ord alle odds mot seg på søndag. At de likevel klarte å skape en severdig og – ikke minst hørverdig ­– forestilling, skyldes at de ikke forsøkte å presse og tvinge Hovlands oratorium inn i operaformatet. De bare antydet den minimale handlingen med enkel gestikk og diskrete sceniske virkemidler, og konsentrerte seg først og fremst om det musikalske uttrykket, om Hovlands sammensatte, fritonale komposisjon.

Den finske bassen Johann Tilli som fremstiller Hauge, hadde riktignok ennå ikke sunget seg inn i rollen på søndag. Og tenoren Alexander Graf hørtes noe anstrengt ut i rollen som fangevokteren. Til gjengjeld var det fine prestasjoner av mer lokale folk – blant annet hadde Njål Spabo, Silje Birgitte Folkedal og Jørgen Magnus Haslum veldig gode soloer. Og Bergen Operakor imponerte kvelden igjennom med levende, entusiastiske innsatser og med saft og punch i de store, massive utladningene.

Opera i den gamle kino

Bergens Tidende, 05.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifrone, Jaroslav Dvorski m. fl.

Regi: Daniel Bohr

Kostymer: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine  Øverby

Bergen Operakor og Opera Bergens Orkester

Forum

Anne Randine Øverby presenterer en ny oppsetting av Madama Butterfly

Madama Butterfly har alt man kan ønske seg av en opera – et flott, velskrevet partitur, store arier og duetter, en sviske eller to. Pluss – ikke minst – en storslått, melodramatisk handling. Man må visst ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av historien om japanske Cio-Cio-San som begår harakiri fordi hun blir så grusomt sviktet av hennes elskede, den amerikanske løytnanten Pinkerton.

Sist vi så en Madama Butterfly i Bergen, var visst i 2001 da Anne Randine  Øverby og Vest Norges Opera presenterte en vellykket versjon i messehallen Arenum. Nå setter Øverby og hennes folk operaen opp igjen, denne gangen i gamle Forum Kino – som viser seg å fungere utmerket til dette formålet. Det er litt trangt om plassen i orkestergraven. Og scenerommet er ikke voldsomt stort, men regissøren Daniel Bohr klarer likevel å skape et effektivt, stilisert bilde av Japan omkring 1900, sett gjennom en vestlig optikk.

Når det gjelder det musikalske bildet, er saken mer sammensatt. Det er igjen sopranen Antonia Cifrone som synger Cio-Cio-San – og det gjør hun med klar, spiss stemme og et sterkt scenisk uttrykk. I de siste to aktene får hun fint motspill av alten Sidonia Nica i rollen som tjenestepiken Suzuki, og norske Silje Folkedal har en kort, god entré i siste akt som Pinkertons amerikanske kone Kate.

På herresiden er det grunn til å fremheve Doru Iftene som både synger og spiller rollen som kobleren Goro med glans. Og Anooshah Golesorkhi gjør som vanlig en solid innsats, denne gangen i rollen som den amerikanske konsulen Sharpless.

Forestillingens store problem oppe på scenen er at den mannlige hovedrollen ikke har gjennomslagskraft. Tenoren Jaroslav Dvorski synger Pinkerton med svak, anstrengt stemme. Han klarer sjeldent de store utblåsninger i høyden, og blir totalt overkjørt av Golesorkhi og Cifrone i alle de sentrale duettene.

I orkestergraven kjemper Anne Randine  Øverby med å holde sammen på et meget ujevnt orkester. Hun klarer det ikke. Orkestersatsen spriker fælt, og klangen er sur gjennom det meste av andre og tredje akt. Bergen Operakor har ikke mye å synge, men gir en fin versjon av den ordløse sangen i overgangen til tredje akt.