Eventyr og tragedie i Grieghallen

Bergens Tidende, 18.02.2020

Giacomo Puccini: Turandot

Regi: Anthony Pilavachi

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens barnekor, Korskolen i Biskopshavn,

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Grieghallen

Opera Bergen imponerer med vellykket oppsetting av «Turandot»

Vi kjenner historien fra de gamle eventyrene: Prinsessen vil ikke giftes. Hun gir sine friere uløselige oppgaver og klarer å avvise dem alle – inntil den rette beileren kommer og beseirer henne.

Da Puccini tok tak i denne enkle historien, ble den fort veldig komplisert. Han lånte den fra en gammel italiensk eventyrkomedie som han endret og formet om til en storslått tragedie om den kinesiske prinsessen Turandot.

I Puccinis opera er eventyrprinsessen forvandlet til en iskald, sadistisk despot som henretter sine ulykkelige friere. Og som styrer riket sitt med terror og tortur. Beileren Kalaf klarer riktignok å forvandle henne til sist, men den unge slavinnen Liù må gi sitt liv før dette kan skje.   

Opera Bergen har hatt denne grusomme historien på repertoaret flere ganger i løpet av årene. Det startet med en fremføring i Grieghallen tilbake i 1993. Så fulgte en rekke utendørs produksjoner, blant annet på Bergenhus festning.

Nå er de tilbake i Grieghallen igjen – med en versjon som uten tvil er deres mest vellykkede «Turandot» til dato.

Regissøren Anthony Pilavachi har en vesentlig del av ansvaret for det gode resultatet. Han har ikke hatt rådighet over alle de ressursene som kan mobiliseres i et stort, internasjonalt operahus, men han har utnyttet de lokale kreftene godt og har skapt en velfungerende, nedskalert versjon av Puccinis orientalske drømmebilder.

I Pilavachis oppsetting er alt det tradisjonelle, eksotiske kineseriet redusert til et minimum. Scenebildet er helt nedstrippet, bare en enkel, stor trappekonstruksjon i høyre side simulerer slottet til Turandot.

Og på scenegulvet foran trappen møter vi da Opera Bergens kor og barnekor som kommenterer handlingen med stor stemmekraft i en rekke flott koreograferte masseopptrinn.

Puccini innføyde i sin tid tre embedsmenn – Ping, Pang og Pong – i handlingen som et slags minne om operaens opprinnelse i de gamle komiske historiene. I Grieghallen spilles og synges de av Carmine Monaco D’Ambrosia, Stephen Chaundy og  Alexander Kravets – som av og til forvandler opptrinnene sine til små, selvstendige slapstick-numre.

Turandot er på mange måter nettopp en «nummer-opera» – en opera satt sammen av selvstendige, dramatiske opptrinn. Men Pilavachi og ensemblet klarer likevel å skape sammenheng mellom disse numrene og få dramatisk flyt i fremstillingen av historien.

Rollen som Turandot synges med isnende intensitet av den dramatiske sopranen Leah Schenck Crowne. Som hennes motspiller, Kalaf, møter vi serbisk-tyske Zoran Todorovitch. Han er en moden, lyrisk tenor med et sterkt scenisk nærvær. Han økonomiserer fint med stemmen sin – og smeller så til i slutten av andre akt med en imponerende utblåsning i den berømte «Nessun dorma»-arie.

«Nessun dorma» er det ene av operaens dramatiske høydepunkter. Det andre kommer i tredje akt, da slavinnen Liù begår selvmord. Det er russiske Eugenia Dushina som synger Liù, og som enda en gang imponerer med sin uttrykksfulle sopran og med sin dramatiske fremstilling av en lidende kvinne.

Liù er død. Og da er operaen egentlig forbi – i alle fall rakk Puccini ikke å skrive mer før han døde i 1924. Når de siste scenene i Grieghallen – scenene der Turandot og Kalaf forenes – virker så antiklimaktiske, så er det hverken sangernes eller oppsetningens skyld. Det skyldes at de er skrevet av komponisten Franco Alfano som ikke klarte å få noe sammenhengende ut av Puccinis siste skisser.