Eventyr og tragedie i Grieghallen

Bergens Tidende, 18.02.2020

Giacomo Puccini: Turandot

Regi: Anthony Pilavachi

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens barnekor, Korskolen i Biskopshavn,

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Grieghallen

Opera Bergen imponerer med vellykket oppsetting av «Turandot»

Vi kjenner historien fra de gamle eventyrene: Prinsessen vil ikke giftes. Hun gir sine friere uløselige oppgaver og klarer å avvise dem alle – inntil den rette beileren kommer og beseirer henne.

Da Puccini tok tak i denne enkle historien, ble den fort veldig komplisert. Han lånte den fra en gammel italiensk eventyrkomedie som han endret og formet om til en storslått tragedie om den kinesiske prinsessen Turandot.

I Puccinis opera er eventyrprinsessen forvandlet til en iskald, sadistisk despot som henretter sine ulykkelige friere. Og som styrer riket sitt med terror og tortur. Beileren Kalaf klarer riktignok å forvandle henne til sist, men den unge slavinnen Liù må gi sitt liv før dette kan skje.   

Opera Bergen har hatt denne grusomme historien på repertoaret flere ganger i løpet av årene. Det startet med en fremføring i Grieghallen tilbake i 1993. Så fulgte en rekke utendørs produksjoner, blant annet på Bergenhus festning.

Nå er de tilbake i Grieghallen igjen – med en versjon som uten tvil er deres mest vellykkede «Turandot» til dato.

Regissøren Anthony Pilavachi har en vesentlig del av ansvaret for det gode resultatet. Han har ikke hatt rådighet over alle de ressursene som kan mobiliseres i et stort, internasjonalt operahus, men han har utnyttet de lokale kreftene godt og har skapt en velfungerende, nedskalert versjon av Puccinis orientalske drømmebilder.

I Pilavachis oppsetting er alt det tradisjonelle, eksotiske kineseriet redusert til et minimum. Scenebildet er helt nedstrippet, bare en enkel, stor trappekonstruksjon i høyre side simulerer slottet til Turandot.

Og på scenegulvet foran trappen møter vi da Opera Bergens kor og barnekor som kommenterer handlingen med stor stemmekraft i en rekke flott koreograferte masseopptrinn.

Puccini innføyde i sin tid tre embedsmenn – Ping, Pang og Pong – i handlingen som et slags minne om operaens opprinnelse i de gamle komiske historiene. I Grieghallen spilles og synges de av Carmine Monaco D’Ambrosia, Stephen Chaundy og  Alexander Kravets – som av og til forvandler opptrinnene sine til små, selvstendige slapstick-numre.

Turandot er på mange måter nettopp en «nummer-opera» – en opera satt sammen av selvstendige, dramatiske opptrinn. Men Pilavachi og ensemblet klarer likevel å skape sammenheng mellom disse numrene og få dramatisk flyt i fremstillingen av historien.

Rollen som Turandot synges med isnende intensitet av den dramatiske sopranen Leah Schenck Crowne. Som hennes motspiller, Kalaf, møter vi serbisk-tyske Zoran Todorovitch. Han er en moden, lyrisk tenor med et sterkt scenisk nærvær. Han økonomiserer fint med stemmen sin – og smeller så til i slutten av andre akt med en imponerende utblåsning i den berømte «Nessun dorma»-arie.

«Nessun dorma» er det ene av operaens dramatiske høydepunkter. Det andre kommer i tredje akt, da slavinnen Liù begår selvmord. Det er russiske Eugenia Dushina som synger Liù, og som enda en gang imponerer med sin uttrykksfulle sopran og med sin dramatiske fremstilling av en lidende kvinne.

Liù er død. Og da er operaen egentlig forbi – i alle fall rakk Puccini ikke å skrive mer før han døde i 1924. Når de siste scenene i Grieghallen – scenene der Turandot og Kalaf forenes – virker så antiklimaktiske, så er det hverken sangernes eller oppsetningens skyld. Det skyldes at de er skrevet av komponisten Franco Alfano som ikke klarte å få noe sammenhengende ut av Puccinis siste skisser.

Både for øyet og for øret

Bergens Tidende Morgen, 08.03.2002

Mozart: Tryllefløyten

Regi: Gianmaria Romagnoli

Lys: Jens Lange

Medvirkende: Stephen Chaundy (Tamino), Bodil Arnesen (Pamina), Jeremy Huw Williams (Papageno), George-Emil Crasnaru (Sarastro), Penelope Randall-Davis (Nattens Dronning).

Bergen Operakor og et sammensatt orkester

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera
Arenum

Vest Norges Opera med effektfull oppsetning av Mozarts Tryllefløyten.

«Ringenes Herre» har det – det som alle verdens filmprodusenter og TV-direktører drømmer om: universal appeal, noe for enhver smak. Mozarts Tryllefløyten har det også. Den er riktignok skrevet for 200 år siden, men er likevel den perfekte operaen for en medietid som vår. For her er det litt av hvert, høyt og lavt i salig blanding, edle følelser og lavkomikk, ren kjærlighet og mørke drifter, eventyr og action, seriøs musikk og enkle melodier. Og dessuten en symboltung historie om kampen mellom det onde og det gode. Tolkien selv kunne ikke ha gjort det betre.

Oppsetningen i Arenum fanger alt dette i et effektivt, fargesprakende og underholdende show med flott lyssetning, spektakulære sceniske opptrin og mange rare påfunn. Den listige slange er for anledningen blitt til tre gymnastiske fantasimonstre; blant dyrene i skogen er det en imponerende livaktig øgle; seks kantede egyptiske figurer blander seg i handlingen fra tid til annen; slavenes dans er ubetalelig koreografert, osv.

Tryllefløyten er ikke noen sammenhengende opera, musikalsk sett, den er nettopp et show, en serie «numre». Og når det gjelder de sentrale numrene lyktes det meste på premierekvelden. Stephen Chaundy som synger Tamino har kanskje ikke den største stemmen i verden, men han økonomiserte bra med den og fungerte utmerket både alene og i samspillet med Bodil Arnesens uttrykksfulle Pamina. George-Emil Crasnarus var en solid Sarastro og ga «In diesen heil'gen Hallen» bra dybde. Nattens Dronning, Penelope Randall-Davis kom en anelse for fort fra start i «Zum Leiden bin ich auserkoren», men tok revansje i andre akt med en gnistrende versjon av «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen».

Men som det ofte skjer i verk av denne typen, var det de mindre rollene som stjal showet: I dette tilfelle Die drei Damen – hardtslående og effektivt sunget av Liv Kjersti Knutsen Sandve, Åsne Kvamme og Tone Kvam Thorsen, for anledningen dresset opp som sado-masochistiske dominatrix’er. Og så var det kveldens scoop: Jeremy Huw Williams - en liten, kvikk, Hobbit-aktig Papageno, musikalsk, levende, nærværende. Det ble sagt at han var indisponert denne kvelden. Det merket man ikke.

Goethe sa i sin tid om Tryllefløyten at «det trengs mer dannelse til å erkjenne denne operatekstens verdi enn til å fornekte den». Oppsetningen i Arenum fornekter den bestemt ikke, men det spørs til gjengjeld om regissøren, italienske Gianmaria Romagnoli helt har erkjent hva teksten egentlig handler om. Det er også Romagnoli som har skapt scenografien og kostumene. Og det har han gjort bra og effektfullt. Men når det gjelder tolkningen av teksten, er det tydelig at det er scenografen, ikke regissøren Rogmanoli som har vært den dominerende. Og som har bestemt det sentrale grepet i fremstillingen av Sarastro og hans vise broderskap.

I programheftet antyder Romagnoli ettertenksomt at dette jo handler om Opplysningstidens  kultur (som i oversettelsen ubehjelpsomt gjengis som «den illuministiske kulturen»). Opplysningstiden er for så vidt bra nok, ifølge Romagnoli, men Sarastro, fornuftens og frihetens vokter, er ikke helt så bra. Han er sikkert maktsyk, litt liksom moderne TV-predikanter. Logikken er vel ikke helt klar her, men det er formentlig slike tanker som er bakgrunnen for at Romagnoli konsekvent fremstiller Sarastro og hans følge av egyptiske prester som mafia-bosser med svart dress, solbriller og maskinpistoler. Og later Sarastro spankulere rundt med en yppig blondine i lenke.

Noen nærmere sammenheng med Mozart eller med operaens grunntematikk, har det ikke. Men flott og sexy ser det i hvert fald ut. Det skal han ha.