Tosca av Giacomo
Puccini
Elena Zelenskaia
(Tosca), Mikhail Dawidoff (Cavaradossi), Vernon Hartman (Scarpia)
Bergen Operakor og
medlemmer av Olavskoret
Bergen Filharmoniske
Orkester
Dirigent: János
Fürst
Grieghallen
Problematisk scenisk fortolkning av Tosca. Men musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.
Musikalsk sett var
det en fornøyelse å være i Grieghallen torsdag kveld. Her var det for en gangs
skyld en fremførelse av Puccinis Tosca hvor det musikalske var i forgrunnen og
ble ytet full rettferdighet. Av Bergen Filharmoniske Orkester og av dirigenten
Janós Fürst i en tolkning hvor alle Puccinis lange, organiske linjer var på
plass, hvor det tematiske vevet var gjennomlyst og presisert ned i minste
delikate detalj, og hvor hele verket kunne høres slik det er tenkt og
komponert: som én sammenhengende klangskulptur.
Bestrebelsene i
orkestergraven ble i vidt omfang fulgt opp og innløst på scenen. Mest
overbevisende av Elena Zelenskaia som sang Tosca med stor, varm og vibrerende
sopran. Både med hensyn til stemmekvalitet og tekstuttale kunne man av og til
komme til å tenke på Galina Vishnevskajas gamle tolkning av samme rolle, men
Zelenskaias Tosca er betydelig mer moderat, mindre ekspressiv. Og i fin
samklang med Fürst og orkesteret: Kvelden igjennom sang hun som en integrert
del av den totale klangen og lot de «store» stedene vokse ut av satsen som
naturlige, nærmest uunngåelige forgreninger – slik at det nesten føltes
anmassende da publikum spontant brøt inn med en velfortjent applaus etter
«Vissi d'arte».
I de mannlige
hovedrollene ga Mikhail Dawidoff som Cavaradossi og Vernon Hartman som Scarpia
gode, profesjonelle prestasjoner. Det samme kan sies om ensemblet som helhet og
om de to korene. Så, alt i alt: en solid, gjennomarbeidet tolkning av Puccinis
verk. En musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske
orkester.
Men så var det den
sceniske tolkningen da, det «sceniske konseptet» som regissøren Bruno Berger
Gorski og Opera Bergen krediteres for i fellesskap. Her var det ikke mye å rope
hurra for. Alene åpningen! Angelotti, den berømte revolusjonære republikaneren,
er flyktet fra fengslet; han kommer inn i en kirke – som er stappfull av
mennesker. Likevel velter han omkring på gulvet i lengere tid. Senere snakker
han åpenmunnet og høylytt med maleren Mario Caravadossi om sensitive politiske
forhold og om fluktmuligheter – midt i en større folkemengde.
Ulogisk? Mon ikke! I
Puccinis Tosca er det naturligvis ikke et menneske i denne kirken. Og Angelotti
møter bare Caravadossi fordi han «tror kirken stadig er tom» som det står i
teksten. «Er vi alene?» spør han. «Det kommer noen», roper han og flykter. Men
i Bergen er det altså et yrende og meget «italiensk» folkeliv i kirken, et
lite, selvstendig stykke amatørteater som utspiller seg i bakgrunnen. Hele
Romas befolkning klarer tilsynelatende å komme seg inn i denne kirken. Unntatt
altså Tosca hun må stå utenfor døren og
rope så Mario kan komme og låse opp for henne!
Og slik kunne man da
fortsette. I denne Bergen-versjonen er Puccinis tekst spritet opp med en
uendelighet av merkelige, klønete, ulogiske tilføyelser slik at handlingen stort sett er
uforståelig. Og dette i en opera av den komponisten som nettopp hadde
«l'evidenza della situazione» som sitt bærende prinsipp, situasjonens evidens,
dette at tilskuerne skulle være i stand til å følge handlingen uansett at de
ikke forsto ett ord italiensk!
Vi har ennå ikke
nevnt det sentrale grepet i dette Tosca-«konseptet», nemlig at handlingen er
flyttet fra år 1800 til 1930-tallet, og at Scarpia og hans menn derfor er iført
stiliserte politiuniformer med et lett anstrøk av italiensk fascisme. Et påfunn
som gir anledning til en hel del merkverdigheter og anakronismer: F.eks. feirer
folk i 1930 at Napoleon nettopp har tapt slaget ved Marengo i 1800.
Hva er meningen? Med
dette – og med at en nonne voldtas av en politimann i første akt, med at
Scarpia av og til opptrer forkledd som pave Innocens X i Velásquez' portrett,
osv, osv.? Å aktualisere stykket? Å understreke at polititerror er noe som
fremdeles foregår, at det er sammenheng mellom politisk og religiøs
undertrykkelse? Herregud! Puccini komponerte Tosca i 1900 og la handlingen til
Roma i år 1800. Mon ikke han stolte på at publikummet hans var så oppegående at
de var i stand til å skjønne de mer allmenne poengene i dette, nok så enkle,
stykket?
Man fristes til å
spørre: Er publikum virkelig blitt så mye dummere på de 100 år som er gått? Må
vi virkelig ha alt inn med skjeer i dag? Eller er det bare Bruno Berger Gorski
og Opera Bergen som tror det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar