Skeivt, utilpasset og dunkelt

Bergens Tidende Morgen, 18.02.1999

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV i beste sendetid?

Fra cool til kult

Ally McBeal – TV-serien om den tynne advokaten med de rådyre miniskjørtene – er et av disse merkelige fenomenene som av og til flimrer gjennom medieuniverset, skaper oppstuss for en stund og så enten forsvinner igjen eller oppnår kultstatus. Da serien startet på TV2 i høst var den mystisk, underlig, svær å bli klok på, men i hvert fall ny og interessant, litt hip, litt cool. Nå, et halvt år senere, har den gått seg til. Den alminnelige interessen er falmet noe, og meningene er delte. Det finns folk som bare følger med av og til, folk som vet hvem Calista Flockhart er, som leser kjendis-stoffet og kjenner anoreksi-ryktene osv., men som for øvrig er temmelig uengasjerte. Og så finns det dem som virkelig brenner for saken, dem som er glødende lojale fans, men også dem som har Ally McBeal øverst på listen over foretrukne hatobjekter. Nettet er en bra indikator på slikt: i tillegg til seriens og skuespillernes offisielle hjemmesider finns det en haug med private sites hvor ivrige fans holder nøyaktig regnskap med hva som er skjedd i hver eneste episode siden serien startet i USA høsten 1997, og hvor man kan lese all mulig gossip og finne lister med minneverdige replikker. Det finns tilmed en side for menn som ikke liker Ally McBeal og heller vil se fotball og drikke øl.

Drama og comedy

Hva er det med denne serien? Hver tirsdag sender NRK2 Advokatene og senere på kvelden er det Ally McBeal på TV2. Begge serier har samme produsent: David E. Kelley, mannen bak prisbelønte serier som Sheriffen («Picket Fences») og Chicago Hope; begge serier handler om livet på et advokatkontor; skuespillerne fra den ene serien gjesteopptreder av og til i den andre; mange av de sakene episodene handler om, dreier seg om nesten identiske moralske og/eller juridiske problemer. Men i avisenes TV-oversikter er Advokatene rubrisert som drama, Ally McBeal som komedie-serie. TV-Magasinet forteller at Advokatene d.16.2 dreier seg om «En gruppe kreftofres sak mot myndighetene kommer for retten», mens «Ally McBeal forsvarer en lege som er anklaget for å ha transplantert en griselever til en kvinne uten å ha fått hennes tillatelse på forhånd». Er det slik det er? Likesom på teatrene i gamle dager? Først spiller de det alvorlige stykket om de alvorlige problemene på trauste NRK2, og baketter sender harry-kanalen TV2 den morsomme parodien? Først kreftofre, så svinelever? Vel, så enkelt er det nok ikke. Det spesielle med Ally McBeal er heller at serien skaper uorden i de vante kategoriene, at den både er advokat-serie og comedy og drama – for slet ikke å tale om melodrama.

Universal appeal

Hvis man var kynisk, kunne man si at Kelley bare igjen har prøvd å skape det ultimative kommersielle produktet. Etter Sheriffen med de avbalanserte, moralske historiene om familieliv i forstedene, kommer hippe Ally McBeal som skal fange inn unge utearbeidende professionals i urbane strøk. Ally McBeal, serien om det unge advokatkontoret med de unge ansatte – og med de unge skuespillerne som kommer direkte fra andre populære TV-serier, fra Melrose Place, Chicago Hope osv. Produksjonsselskapet Fox smeller til i PR-materialet og forteller at her er det både en romantisk kjærlighetstrekant, et rikt fantasiliv og et nåtidig perspektiv på all dramatikken og angsten i virkelighetens kontorer, pluss et av de mest fengslende og følsomme portrettene en mann noensinne har gitt av en ung utearbeidende kvinne. Denne serien har rett og slett alt, den taler til alle – til alle i den kjøpedyktige alderen. Er i hvert fald beregnet til å gjøre det. Men like fullt. Vel er serien et profesjonelt konstruert medieprodukt, vel er den full av klissen moralisme og dydig amerikansk indignasjon og engasjement, men den er også noe mer. Det er noe skeivt, utilpasset med den, noen dunkle soner som ikke er hverdagskost på TV.

Weird – but in a nice way

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV mitt i beste sendetid? Engelske Dennis Potter tøyet grensene med sine psykoanalytiske drømmebilder i serier som The Singing Detective, Lipstick on Your Collar og Karaoke. David Lynch sprengte seg tvers igjennom lag av kompakt amerikansk TV-realisme med Twin Peaks. Kelley er inspirert av begge, men er samtidig dypere forankret i mainstream TV enn noen av de. Både i Sheriffen og i Chicago Hope eksperimenterte han med å skrive inn glimt av galskap i fremstillingene av hverdagslivet i småbyen og arbeidslivet på det store hospitalet. I Ally McBeal går han et skritt videre og gjør hverdagens absurditeter og de uklare grensene mellom privat og offentlig, mellom fantasi og virkelighet til det sentrale temaet. Og skaper en serie som er weird – but in a nice way: rar, men ikke så rar at det begynner å gjøre vondt i målgruppen.

Galskapens nivåer

Personene på advokatkontoret er dyktige professionals – og weirdos: John Cage, «The Bisquit», har et uforløst forhold til en frosk og dyrker zen som sin navnefelle, avantgarde-komponisten Cage; Richard Fish dyrker den løse huden under kvinners haker som fetisj; Elaine har oppfunnet en ansikts-behå; Ally selv hallusinerer om en baby som danser til tonene av «Hooked on a feeling» for minne henne om den biologiske klokken som tikker og går, osv. Det er ikke bare personene som faller utenfor det vanlige. Også historiene er off-the-wall med stadige innslag av absurde søksmål og merkelige figurer – en av motstandernes advokater er en fet kjempe, en annen et lite barn på 8 år som griner når verden går ham imot, en av dommerne er en småsenil olding med betenkelig interesse for Allys og andres tenner, i visse episoder kurtiserer Fish USAs justisminister Janet Reno som dukker opp i den lokale baren osv. Og så er det selve fortellemåten. Seriens varemerke er de visuelle metaforene, dette at faste talemåter tas helt bokstavelig og visualiseres - som f.eks. når Ally føler hun blir «dumped» og vi ser henne bli kastet i en søppelcontainer, eller når hun dummer seg ut og fremstilles med foten sin i munnen. Men serien skiller seg også ut på det rent verbale planet, hver episode er full av bra one-liners, spesielt er Fish en stabil leverandør av politisk ukorrekte kynismer. Så alt i alt: her er det velskrevet og velkonstruert galskap på mange nivåer og i mange dimensjoner. Plus en stadig foruroligende uforutsigelighet mitt i all det forutsigelige. Ikke verst for en amerikansk TV-serie.