Et japansk drømmebilde

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2001

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifone, Ning Liang, Cezare Zamporino, Mario di Mario

Bergen Operakor

Orkester dirigert av Anne Randine Øverby

Regi: Marielle Kahn

Scenografi: Dirk Hofacker

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

  

Vellykket oppsetning av Madama Butterfly i Arenum Messehallen

  

Stakkers japanske Cio-Cio-San. Femten år gammel blir hun gift med amerikaneren Pinkerton. Hun elsker ham, de får et barn sammen, men han forlater hende, reiser hjem og gifter seg med en amerikansk kvinne. Tre år senere kommer han tilbake for å hente sønnen sin. Og Cio-Cio-San som aldri har villet tvile på ham, innser sannheten til sist. Hun gir sønnen fra seg. Og begår harakiri.

Da Puccini skrev Madama Butterfly i 1903, i slutningen av kolonialismens og imperialismens store epoke, hadde historien en kritisk brodd: Det var fremdeles deler av publikum som mente at en mann som Pinkerton egentlig bare gjorde det rette, at en vestlig gentleman ikke kunne handle annerledes. Puccini lot sin Cio-Cio-San demonstrere de menneskelige omkostningene.

Men i dag? I dag virker hun naiv, hendes selvmord uforståelig. Av alle Puccinis lidende kvinneskikkelser er Cio-Cio-San den mest tragiske, men også den som det er vanskeligst å få et moderne publikum til å svelge. Dette er en tekst som det rett og slett ikke går an å aktualisere.

Og det fine ved Marielle Kahns flotte oppsetning av Madama Butterfly i Arenum er nettopp at hun fremstiller historien slik det nødvendigvis må gjøres i dag: Som et blikk inn i et annerledes univers, i en fremmed kultur, i en fjern historisk situasjon. Og at hun unngår den sentimentaliteten som alltid truer når denne operaen settes opp i dag.

Scenografen Dirk Hofacker har i den store messehallen i Solheimsviken skapt dette anderledes universet: Japan som bilde, som en gammel vestlig fantasi om Østen, en imponerende, scenisk velfungerende konstruksjon av lette trehus, papirskyvedører og stråmatter. Med drivende tåkeslør og rismarker i det fjerne.

Og i dette drømmebildet skjer da dette merkelige at man nesten kommer til å forstå Pinkerton, i hvert fald forstå ham som type. For forestillingens store funn er Cesare Zamparino, en flott, dynamisk italiensk heltetenor som ikke alene synger Pinkerton med stor, strålende stemme, men også forsvarer rollen, spiller den så man forstår hvordan denne glade, litt enkle, tankeløse slubbert fungerer mentalt sett, hvordan verden tar seg ut fra hans synsvinkel.

Zamparino får bra hjelp underveis. Spesielt av den glimrende italienske barytonen Mario di Marco i rollen som den bekymrede konsul Sharpless. Alene deres samspill i første akt omkring Dovunque al mondo er hele forestillingen verd.

Også Ning Liang gjør en bra prestasjon i rollen som tjenestepiken Suzuki. Men forestillingens dramatiske midtpunkt er naturligvis Cio-Cio-San - som Antonia Cifrone synger sterkt og inntrengende. Hennes tolkning av svisken Un bel di vedremo er autoritativ - selvsagt, det bør den jo være. Men vel så viktig er hennes samlede fremstilling av Cio-Cio-San, hennes fine nyansering av hvordan denne forventningsfulle ungjenten forvandles til en såret, lidende kvinne. At andreakten taper noe i intensitet, er ikke Cifrones skyld, men Puccinis - som tross flere forsøk aldri fikk skapt den rette dramaturgiske balansen mellom den dramatiske førsteakten og den tilbakeskuende, kontemplative andreakten.

Det er med andre ord fire glimrende sangere Marielle Kahn har hatt å arbeide med i denne oppsetningen. I sammenlikning kommer de lokale kreftene i de mindre rollene uvegerlig noe svakt og blekt ut. Rune Thelen som spiller kobleren Goro blir nærmest valset flat i møtet med Zamparino og di Marcos rå stemmekraft. Til gjengjeld gjør Bergen Operakor en bra jobb forestillingen igjennom og synger en aldeles nydelig versjon av bocca chiusa-satsen i andreakten. Og Anne Randine Øverby dirigerer orkestret med fast hånd og holder den musikalske dampen oppe hele kvelden igjennom.