Røntgenbilder

Bergens Tidende Morgen, 24.03.2001

Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og Ravel

Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger

Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han, samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef, deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.

Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører Boulez med BIT 20 Ensemble.

Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7. symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.

Kvelden bød også på en interessant fremførelse av «Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières» hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig, skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter. Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.