En hollender i Bergen

Bergens Tidende Morgen, 17.02.1997

Richard Wagner: Den flyvende Hollender

Opera Bergen

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Konsertoppførelse av Wagner med gode, internasjonale solister

«Det er Sandviken, jeg gjenkjenner bukten», sang skipper Daland. Men han tok feil. Han var ikke i Sandviken, han var i Bergen sentrum, i Grieghallen, i kjole og hvitt, uten skip, i en konsertoppførelse av Wagners Flyvende Hollender.

Opera som konsert er og blir en nødløsning, en mat avglans av verket, en gjenfortelling uten scenerom, bevegelse, dramatikk. Men mens vi venter på etableringen av Vestlandets Opera, kan konsertoppførelser i det minste gi oss en liten forsmak på det som kommer, det som må komme. Og det var presis hva Opera Bergen ga oss lørdag kveld. Det skal de ha takk for!

En gruppe internasjonale solister, et orkester av blandet lokal herkomst, to lokale kor: Som alltid seiler Opera Bergen i risikofylt farvann. Når det likevel lyktes å få Hollenderen i havn denne kvelden, skyldes det ikke minst de internasjonale solistene, deres erfaring, deres profesjonalisme. Sopranen Maria Russo tolket Sentas drømmerier med vakker, varm stemme og ga i finalen en imponerende, fulltonende wagnersk utblåsning i «Hier steh' ich treu dir bis zum Tod». Omkring seg, i rollene som mennene i Sentas liv hadde hun to glimrende og veldig forskjellige sangere. Barytonen Mihály Kálmándys sang hollenderen, kjølig, knivskarp og tilsynelatende direkte fra bladet, mens Richard Brunner som jegeren Erik hadde et noe mer fortrolig forhold til sin rolle og ga den en så levende og dynamisk tolkning at verket nærmest endret karakter: i stedet for Sentas dødsmerkete drift mot Hollenderen, var det i denne fremførelsen Eriks fortvilelse over tapet av Senta som sto i sentrum.

Ved konsertoppførelser er orkestret uunngåelig mer eksponert enn det er vanlig i opera. Lørdag kveld noterte vi at Anne Randine Øverby gjorde utmerket rede for detaljene i orkestersatsen, men at tolkningen som helhet manglet utsyn, store linjer, fremdrift, at orkesterklangen gjennomgående var noe røff, og at det var alt for mange upresise innsatser og ujevne overganger. Til gjengjeld hadde koret mange nydelige øyeblikk.