Fabio Zanon, gitar
Mariakirken
Personlig, gestisk tolkning av et av gitarlitteraturens hovedverk
Bach har aldri skrevet musikk for gitar. Og likevel er Bach
et av de viktigste navn, ja kanskje det viktigste, i hele gitarlitteraturen.
Siden Segovias dager har transskripsjoner av verkene for lutt og solofiolin
vært de strålende lyspunktene i et repertoar der det er uendelig langt mellom
snapsene. Bach – det er målestokken, prøvesteinen: når gitaristene spiller
Bach, viser de hva de kan. Og hva de er, musikalsk sett.
Søndag i Mariakirken var ikke noe unntak i så måte: Allting
falt på plass da Fabio Zanon spilte sin egen transskripsjon av Bachs Sonate for
fiolin i a-moll. Her hørte vi en gitarist som kan det meste på sitt instrument,
en gitarist som temmelig uanstrengt gjør rede for de lange linjene i fugaen, og
som holder dampen oppe gjennom hele den avsluttende, halsbrekkende allegro. Men
først og fremst en gitarist med en personlig musikalsk profil, en gitarist med
en helt egen sans for musikkens deklamatoriske moment, dens gestikk: det var
noe uortodoks, noe improvisatorisk strømmende over hans tolkning av de to
langsomme satsene, og det var ikke bare fordi han hadde skaffet seg
uttrykksmessig spillerom ved å transkribere en cembaloversjon av den
opprinnelige sonaten.
Den personlige, gestiske tolkning av musikken var i det hele
tatt karakteristisk for Zanons spill gjennom det meste av kvelden. I første
avdeling fikk han en tørr fantasi av Johann Kaspar Mertz og en sonate av
argentineren Carlos Guastavino til å folde seg ut som fargestrålende blomster.
Og etter pausen og Bach satte han punktum med en fri, dynamisk versjon av
Alberto Ginasteras gitarsonate.
Gjennom det meste av annen avdeling ble han akkompagnert av
en kirkedør som stod og slo. Det var utrolig irriterende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar