Det må være Beethoven!

Bergens Tidende, 16.03.1997

Verk av Beethoven

Boris Berman, klaver

Janos Fürst, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått avslutning på Beethovenfestival

Beethovenfestival ‑ hvorfor nå det? Visst er Beethoven selve bærebjelken i det klassisk-romantiske repertoaret. Og naturligvis bør Beethoven være fyldig representert på ethvert ordentlig orkesters sesongprogram. Men, men. Seks rene Beethovenkonserter på ti dager? Og så nettopp nå, i Schubert-året? I Brahms-året? Hva er meningen?

Meningen er det mange som har lurt på de siste dagene. Og festivalen har, som kjent, ikke gitt noe entydig svar på de mange spørsmålene. Ikke har det vært noen klar linje i valg av solister. Ikke har det vært presentert noen markant nytolkning av Beethovens verk. Orkestret har i perioder virket slitent. Og så videre, og så videre.

Men så kom da avslutningen. Med en formidabel konsert som fikk taket i Grieghallen til å løfte seg og alle spørsmål til å forstumme. En konsert med et orkester og en dirigent i toppform. Og med russiske Boris Berman som en helt fremragende solist i den femte klaverkonserten, Kaiser-konserten.

Boris Berman gikk direkte inn i verket, inn i musikkens kjerne. I de første opulente taktene satte han, myndig, autoritativt, klaveret i sentrum med en teknisk briljant, nesten improviserende presentasjon av stoffet, samtidig med at han foregrep det som skulle komme ved hele tiden å bryte det kraftfulle, deklamatoriske uttrykket ned, la det blende over i transparent, inderlig akkordspill. Dermed var verkets spenningspoler etablert, og så var det bare å sette seg helt ut på kanten av stolen, folde ørene ut og lytte til en gjennommusikalsk oppførelse av Beethovens store drama: Kraftfull, blodrik i yttersatsene, drømmende, svevende innadvendt i adagioen. Tolket av en pianist som ikke bare spiller klaver men også spiller på og med orkestret, hele tiden nærværende, hele tiden inne i musikken. Med en virtuositet som er midlet, aldri målet.

Det ble en sublim tolkning som satte sitt preg på resten av kvelden, ga den karakter, ga den tone. For den opphøyde stemningen holdt seg også etter pausen, da orkestret og Janos Fürst kom tilbake med Beethovens femte symfoni. Det er ingen tvil om at Fürst har en ytterst gunstig innvirkning på orkestret, og at de mange dagene under festivalen har gitt resultater. Man merket det i Beethovens femmer som denne kvelden ble spilt uten vanlig akademisk tørrhet, nettopp så strømmende, nettopp så organisk sammenhengende som lærebøkene foreskriver, men som man sjeldent hører den i dagens konsertsaler.

Må det være Beethoven? - har mange spurt seg selv i løpet av denne festivalen. Etter fredagens konsert svarer vi med hans egne ord: Ja, det må det være. Es muss sein!