Intimt

Bergens Tidende, 24.03.2010

Lieder mit und ohne Worte

Helene Wold, sopran

Vegard Lund, gitar

Lawo

Avdempete liedtolkninger

Lieder fra begynnelsen av 1800-tallet synges i dag vanligvis med klaverakkompagnement, men i sin tid ble mange av dem utgitt i parallellversjoner for gitar, et instrument som hadde sitt store gjennombrudd i nettopp denne perioden. På platen «Lieder mit und ohne Worte» fanger ekteparet Helene Wold og Vegard Lund elegant og musikalsk det intime uttrykket i slike sanger – hun med lys, nesten ungpikeaktig sopran, han med avdempet gitarakkompagnement. Høydepunktet er en dramatisk versjon av Schuberts «Der Wanderer», mens det tekstlige og musikalske materialet ligger på et noe jevnere nivå i sanger skrevet av Ludwig Spohr og de store gitaristene Diabelli og Giuliani. Det er også verk for sologitar på platen, blant annet en omhyggelig, velartikulert tolkning av Giulianis Händelvariasjoner (op. 107) og – min favoritt – en flott utgave av Schuberts «Lob der Tränen» nennsomt transkribert for gitar av Johann Kaspar Mertz.

Bach på gitar

Bergens Tidende Morgen, 04.03.1997

Fabio Zanon, gitar

Mariakirken

Personlig, gestisk tolkning av et av gitarlitteraturens hovedverk

Bach har aldri skrevet musikk for gitar. Og likevel er Bach et av de viktigste navn, ja kanskje det viktigste, i hele gitarlitteraturen. Siden Segovias dager har transskripsjoner av verkene for lutt og solofiolin vært de strålende lyspunktene i et repertoar der det er uendelig langt mellom snapsene. Bach – det er målestokken, prøvesteinen: når gitaristene spiller Bach, viser de hva de kan. Og hva de er, musikalsk sett.

Søndag i Mariakirken var ikke noe unntak i så måte: Allting falt på plass da Fabio Zanon spilte sin egen transskripsjon av Bachs Sonate for fiolin i a-moll. Her hørte vi en gitarist som kan det meste på sitt instrument, en gitarist som temmelig uanstrengt gjør rede for de lange linjene i fugaen, og som holder dampen oppe gjennom hele den avsluttende, halsbrekkende allegro. Men først og fremst en gitarist med en personlig musikalsk profil, en gitarist med en helt egen sans for musikkens deklamatoriske moment, dens gestikk: det var noe uortodoks, noe improvisatorisk strømmende over hans tolkning av de to langsomme satsene, og det var ikke bare fordi han hadde skaffet seg uttrykksmessig spillerom ved å transkribere en cembaloversjon av den opprinnelige sonaten.

Den personlige, gestiske tolkning av musikken var i det hele tatt karakteristisk for Zanons spill gjennom det meste av kvelden. I første avdeling fikk han en tørr fantasi av Johann Kaspar Mertz og en sonate av argentineren Carlos Guastavino til å folde seg ut som fargestrålende blomster. Og etter pausen og Bach satte han punktum med en fri, dynamisk versjon av Alberto Ginasteras gitarsonate.

Gjennom det meste av annen avdeling ble han akkompagnert av en kirkedør som stod og slo. Det var utrolig irriterende.