Brasiliansk besøk

Bergens Tidende Morgen, 24.04.1998

Mario Ulloa, gitar

Mariakirken

Møte med en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans

Mario Ulloa, brasiliansk gitarist – formentlig et ukjent navn for folk flest. Men etter onsdagens konsert i Mariakirken absolutt et navn man kommer til å huske. For her møtte vi en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans, en begavet musiker som ubesværet beveget seg rundt i hele instrumentets repertoar, fra barokken til vår tid.

Han startet i 1800-tallets europeiske dagligstue med Giulianis wienerklassiske sonate op. 150. Tross tilnavnet «Eroica» er det ikke et verk preget av stor heroisk gestikk, det er først og fremst en serie delikate, tekniske utfordringer som Ulloa løste med omhu og nydelig sans for de avgjørende musikalske detaljene.

Deretter var det Bach, to satser fra fiolinsonate nr. 1, transkribert til gitar av Ulloa selv: først adagioen i en blomstrende, forsiret, nesten improviserende tolkning, og så, som kontrast, fugaen fremført helt enkelt, nøkternt, med en musikalsk letthet man sjeldent opplever i gitarversjoner av dette verket.

Resten av kvelden handlet det om latinamerikansk musikk fra det 20. århundre, musikk preget av store kontraster: Til den ene side f.eks. Ginasteras sonate op. 47 fra 1976, et eksperimenterende verk der klassiske avantgardeeffekter monteres opp mot argentinske folkelige melodier og rytmer – til den annen side en rekke teknisk krevende, men relativt tradisjonelle verk av komponister som Barrios og Villa-Lobos.

Mye av denne latinamerikanske musikken beveger seg i populærmusikkens grenseland, med tydelige inspirasjoner fra for eksempel sambaen. Og slik sett var det god musikalsk logikk i at Ulloa sluttet konserten sin med å spille egne arrangementer av et par nyere brasilianske sanger. Melodisk sjarmerende. Og hårreisende virtuost.

Bach på gitar

Bergens Tidende Morgen, 04.03.1997

Fabio Zanon, gitar

Mariakirken

Personlig, gestisk tolkning av et av gitarlitteraturens hovedverk

Bach har aldri skrevet musikk for gitar. Og likevel er Bach et av de viktigste navn, ja kanskje det viktigste, i hele gitarlitteraturen. Siden Segovias dager har transskripsjoner av verkene for lutt og solofiolin vært de strålende lyspunktene i et repertoar der det er uendelig langt mellom snapsene. Bach – det er målestokken, prøvesteinen: når gitaristene spiller Bach, viser de hva de kan. Og hva de er, musikalsk sett.

Søndag i Mariakirken var ikke noe unntak i så måte: Allting falt på plass da Fabio Zanon spilte sin egen transskripsjon av Bachs Sonate for fiolin i a-moll. Her hørte vi en gitarist som kan det meste på sitt instrument, en gitarist som temmelig uanstrengt gjør rede for de lange linjene i fugaen, og som holder dampen oppe gjennom hele den avsluttende, halsbrekkende allegro. Men først og fremst en gitarist med en personlig musikalsk profil, en gitarist med en helt egen sans for musikkens deklamatoriske moment, dens gestikk: det var noe uortodoks, noe improvisatorisk strømmende over hans tolkning av de to langsomme satsene, og det var ikke bare fordi han hadde skaffet seg uttrykksmessig spillerom ved å transkribere en cembaloversjon av den opprinnelige sonaten.

Den personlige, gestiske tolkning av musikken var i det hele tatt karakteristisk for Zanons spill gjennom det meste av kvelden. I første avdeling fikk han en tørr fantasi av Johann Kaspar Mertz og en sonate av argentineren Carlos Guastavino til å folde seg ut som fargestrålende blomster. Og etter pausen og Bach satte han punktum med en fri, dynamisk versjon av Alberto Ginasteras gitarsonate.

Gjennom det meste av annen avdeling ble han akkompagnert av en kirkedør som stod og slo. Det var utrolig irriterende.