Intimt

Bergens Tidende, 24.03.2010

Lieder mit und ohne Worte

Helene Wold, sopran

Vegard Lund, gitar

Lawo

Avdempete liedtolkninger

Lieder fra begynnelsen av 1800-tallet synges i dag vanligvis med klaverakkompagnement, men i sin tid ble mange av dem utgitt i parallellversjoner for gitar, et instrument som hadde sitt store gjennombrudd i nettopp denne perioden. På platen «Lieder mit und ohne Worte» fanger ekteparet Helene Wold og Vegard Lund elegant og musikalsk det intime uttrykket i slike sanger – hun med lys, nesten ungpikeaktig sopran, han med avdempet gitarakkompagnement. Høydepunktet er en dramatisk versjon av Schuberts «Der Wanderer», mens det tekstlige og musikalske materialet ligger på et noe jevnere nivå i sanger skrevet av Ludwig Spohr og de store gitaristene Diabelli og Giuliani. Det er også verk for sologitar på platen, blant annet en omhyggelig, velartikulert tolkning av Giulianis Händelvariasjoner (op. 107) og – min favoritt – en flott utgave av Schuberts «Lob der Tränen» nennsomt transkribert for gitar av Johann Kaspar Mertz.

Fra gitarmusikkens gullalder

Bergens Tidende, 24.01.2007

Juuso Nieminen
Guitar Recital

Terravox

Ny plate med verk av Guiliani og Sor

Den unge finske gitaristen Juuso Nieminen har vunnet en rekke internasjonale priser de siste årene. I 2005 ga han ut en plate med verk av Joaquin Rodrigo og Manuell Maria Ponce – to av den moderne gitarlitteraturens store navn. På den nye platen vender han blikket bakut og presenterer verk fra gitarens gullalder i første halvdel av 1800-tallet. Her er svisker som Mauro Giulianis store, «heroiske» sonate (op. 150) og Fernando Sors virtuose Mozart-variationer (op. 9). Pluss kjente verk av de mindre mestrene Diabelli, Aguado og Paganini. Nieminen behersker instrumentet sitt og spiller disse gamle, besnærende verk med fin forståelse for både melodiføring og klang. Bare i de aller mest halsbrekkende passasjene er det av og til litt grums og uklarhet. Mer problematisk er det at repertoaret blir noe ensformig i lengden. For all del – dette er nydelig, sjarmerende musikk, lett å like, men en helt recital-plate blir nok i meste laget.

Brasiliansk besøk

Bergens Tidende Morgen, 24.04.1998

Mario Ulloa, gitar

Mariakirken

Møte med en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans

Mario Ulloa, brasiliansk gitarist – formentlig et ukjent navn for folk flest. Men etter onsdagens konsert i Mariakirken absolutt et navn man kommer til å huske. For her møtte vi en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans, en begavet musiker som ubesværet beveget seg rundt i hele instrumentets repertoar, fra barokken til vår tid.

Han startet i 1800-tallets europeiske dagligstue med Giulianis wienerklassiske sonate op. 150. Tross tilnavnet «Eroica» er det ikke et verk preget av stor heroisk gestikk, det er først og fremst en serie delikate, tekniske utfordringer som Ulloa løste med omhu og nydelig sans for de avgjørende musikalske detaljene.

Deretter var det Bach, to satser fra fiolinsonate nr. 1, transkribert til gitar av Ulloa selv: først adagioen i en blomstrende, forsiret, nesten improviserende tolkning, og så, som kontrast, fugaen fremført helt enkelt, nøkternt, med en musikalsk letthet man sjeldent opplever i gitarversjoner av dette verket.

Resten av kvelden handlet det om latinamerikansk musikk fra det 20. århundre, musikk preget av store kontraster: Til den ene side f.eks. Ginasteras sonate op. 47 fra 1976, et eksperimenterende verk der klassiske avantgardeeffekter monteres opp mot argentinske folkelige melodier og rytmer – til den annen side en rekke teknisk krevende, men relativt tradisjonelle verk av komponister som Barrios og Villa-Lobos.

Mye av denne latinamerikanske musikken beveger seg i populærmusikkens grenseland, med tydelige inspirasjoner fra for eksempel sambaen. Og slik sett var det god musikalsk logikk i at Ulloa sluttet konserten sin med å spille egne arrangementer av et par nyere brasilianske sanger. Melodisk sjarmerende. Og hårreisende virtuost.