På hjemmebane

Bergens Tidende Morgen, 15.02.1997

Verk av Sjostakovitsj, Ravel og Sæverud

Solist: Einar Røttingen, klaver

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld for Einar Røttingen og Bergensfilharmonikerne

Torsdag var det Bergensfilharmonikernes kveld i Grieghallen. Det er lenge siden vi har hørt orkestret spille så konsentrert, så nærværende, så bra. Men så var da også alle parter på hjemmebane: sjefdirigent Kitajenko med landsmannen Sjostakovitsjs 9. symfoni, bergenserne med Harald Sæveruds klaverkonsert og Einar Røttingen på krakken.

Kitajenko startet Sjostakovitsj' seirssymfoni med en nøye kontrollert rytmisk eksplosjon som sendte sjokkbølger gjennom salen. Og det fortsatte på samme måte, med samme skarpe presisjon – høyspent, elektrisk i de hurtige satsene, intenst, melankolsk i de langsomme. Og med flotte solistiske innsatser i messingen og treblåserne. Et ironisk verk, en vrengende, trassig gestus mot Stalin og hans kumpaner, jovisst, men i Kitajenkos og bergensernes tolkning også et fullgodt stykke Sjostakovitsj, et komplekst verk fullt av bitterhet og lidelse.

Og så var det Sæverud. Klaverkonserten spilles sjeldent i dagens konsertsaler. Og det er det gode musikalske grunner til, for det er ikke et av hans store verk. Vel er det mye bra musikk her, vel er det mye umiskjennelig Sæverud, men det er også mye som er umiskjennelig dated, mye ubesluttsom fritonal musikk av den typen som ikke eldes med ynde. Det må arbeides hardt hvis denne musikken skal opp å stå.

Torsdag kveld lyktes det, for Einar Røttingen har hva som kreves: innsikt i Sæveruds univers og et stort musikalsk talent. Han er omhyggelig, lojal, han gjør rede for alle detaljer i denne komplekse klaverstemmen, men har samtidig så mye kraft og pianistisk overskudd at han kan gi musikken det nødvendige løft, kanskje ikke aktualisere den, men i det minste gi den en opprinnelig friskhet tilbake.

Til sist: Ravels La Valse, «the waltz to end all waltzes», valsen som endegyldig legger det 19. århundre i graven   i en grum, kald tolkning som antydet interessante forbindelser tilbake til Sjostakovitsj før pausen.