Vakkert, vilt og dramatisk

Bergens Tidende, 12.08.2019

Musikk av Dmitri Sjostakovitsj og andre

Rosendal Kammermusikkfestival

Rosendal

Imponerende Sjostakovitsj-festival i Rosendal

Det er vakkert og vilt i Rosendal. Det er storslåtte utsyn over fjorden, det er ruvende fjell, det er dramatisk vær som på få minutter veksler fra strålende sol til storm og høljende regn.

Og nå i starten av august er det også vakkert, vilt og dramatisk innendørs. For Leif Ove Andsnes arrangerer kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal for fjerde år på rad. Og denne gang er det Dmitri Sjostakovitsjs egensindige musikk som står i sentrum.

Kammermusikk er kanskje ikke det første en tenker på når det gjelder Sjostakovitsj. Han var jo kjent som sovjettidens store symfoniker. Men han skrev faktisk også femten strykekvartetter. Pluss alle mulige andre typer kammermusikk, musikk i alle tenkelige og utenkelige formater. 

Det er sterke kontraster i denne produksjonen, spenninger mellom musikalsk høy- og lavkultur ­­– på den ene siden store, komplekse komposisjoner, på den andre siden enkel bruksmusikk og populærmusikk. Han startet som kinopianist, skrev senere musikk til tretti filmer. Han komponerte folkelige sanger og innsmigrende underholdningsmusikk – og mye, mye mer.

Festivalen i Rosendal gir et inntrykk av hele denne musikalske mangfoldigheten og setter samtidig Sjostakovitsjs verk opp mot samtidige og nåtidige komponister – noen ganger i kontrast, andre ganger med understreking av særlige musikalske eller følelsesmessige slektskaper. Festivalens programhefte har vokst og er blitt til en hel liten bok, full av informative artikler som guider oss gjennom dette komplekse, musikalske landskapet. Og i tillegg til selve konsertene er det opplysende, perspektivrike foredrag om Sjostakovitsj og hans tid.

Åpningskonserten på torsdag sammenfattet på et vis hele dette store, musikalske opplysningsprosjektet. Det startet og det sluttet med Sjostakovitsj. Først et av hans tidligste stykker, en strykeoktett i to satser spilt med ironi og sarkasme av Danel-kvartetten supplert med fiolinistene Veriko Tchumburidze og Sonoko Miriam Welde, bratsjisten Tabea Zimmermann og cellisten Clemens Hagen. Og til avslutning fikk vi en transkripsjon av hans 8. strykekvartett, rasende og eksplosivt fremført av Ensemble Allegria.

Innimellom ble det spilt musikk av andre komponister – blant annet et stykke for soloklarinett av Edison Denisov, elegant og ekvilibristisk fremført av Anthony Mc Gill. I denne avdelingen fikk vi for første gang under festivalen høre den imponerende ukrainske barytonen Andrei Bondarenko, her med en flott, fulltonende tolkning av Musorgskijs Sanger og danser om døden, tett akkompagnert av Leif Ove Andsnes.  

Den ukrainske barytonen Andrei Bondarenko

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

På åpningskonserten møtte vi også festivalkomponisten, russiske Alexander Vustin, for første gang. Han er høyt estimert i hjemlandet, men stort sett ukjent i Vesten. I løpet av festivalen fikk vi et inntrykk av en særpreget komponist som har arbeidet seg ut av den tolvtonemusikalske tradisjonen og skapt et eget, sterkt personlig uttrykk. Han skriver i mange forskjellige formater, men skjærer hele tiden det musikalske materialet inn til benet og skaper intense, ekspressive former.   

Festivalkomponisten Alexander Vustin 

og pianisten Sasha Grynyuk

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Fredag gikk det løs igjen – nå med nesten musikalsk overkill: formiddagskonsert i Kvinnherad kyrkje etterfulgt av ettermiddags- og kveldskonsert i Riddersalen på Baroniet. Og på alle tre konserter var programmet ekstremt tettpakket. På formiddagskonserten gjaldt det først og fremst de lettere delene av Sjostakovitsjs kammermusikk, blant annet en firhendig utgave av hans såkalte Jazzsuite nr. 2 ­– som ikke har veldig mye med jazz å gjøre.

På kveldskonserten ble det gjenhør med Andrei Bondarenko i et flott program med Sjostakovitsjs tonesettinger av Pushkin-tekster. Og Danel-kvartetten og Leif Ove Andsnes fremførte Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976. Det er blitt sagt at vestlige musikere ikke er i stand til å få frem «smertefaktoren» i Sovjettidens musikk. Men Danel-kvartetten og Andsnes klarte det i alle fall – det er sjeldent en har hørt en så kompromissløs, dissonantisk og smertefull utgave av dette verket. 

Quatuor Danel og Leif Ove Andsnes fremfører Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Etter kveldskonserten ble det nattkino – med en liten filmhistorisk sensasjon: Marek Pytels rekonstruksjon av Grigori Kozintsev og Leonid Trauberg stumfilm «Det nye Babylon» fra 1929 med Sjostakovitsjs originale – og ganske komplekse – klaverakkompagnement ekvilibristisk spilt av Sasha Grynyuk. Og da var festivalfredagen endelig forbi.

Sasha Grynyuk spiller Sjostakovitsjs  musikk til 

Kozintsev og Traubergs film Det nye Babylon (1929)

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Det var sikkert mange som hadde dradd inn til Rosendal for å høre den tysk-russiske stjernepianisten Igor Levit spille Sjostakovitsjs storverk, de 24 Preludier og Fuger, op. 87, lørdag formiddag i Kvinnherad kyrkje. Men dessverre hadde Levit måttet melde avbud på grunn av sykdom. 

Det fine ved Rosendal-festivalene er at mange av musikerne oppholder seg lenge på stedet og tilbyr å springe til når slikt skjer. Derfor ble det allikevel lørdagskonsert i kirken, igjen med et tettpakket program med verk av Prokofiev, Debussy og Rachmaninov – spilt av Sasha Grynyuk, Anthony McGill og Marc-André Hamelin. Og til sist Danel-kvartetten med Sjostakovitsjs 5. strykekvartett.

Lørdag og søndag fortsatte festivalen med flere kammermusikalske verk av Alexander Vustin, men også av Prokofjev og Stravinsky. Og av Sjostakovitsj, selvsagt.

Krig og fred

Bergens Tidende, 09.02.2019

Verk av Sæverud, Sjostakovitsj og Copland

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig

Det var torsdag, det var konsert med Bergen Filharmoniske Orkester – og på podiet sto BFOs tidligere sjefdirigent, Andrew Litton, og inviterte oss ut på en liten musikkhistorisk reise. Det var tre verk på programmet, tre verk som alle er blitt til i en ganske kort periode på 1940-tallet, og som alle rommer musikalske reaksjoner på tidens store begivenheter – verdenskrigen, okkupasjonen, undertrykkelsen, frigjøringen.

Først ut var «Kjempeviseslåtten», Harald Sæveruds reaksjon på den tyske okkupasjonen, her spilt i orkesterversjonen fra 1945, skarpt og piskende, et enkelt tema som vokser og vokser og blir til en musikalsk bevegelse. En oppfordring til opprør og motstand. Og en hyllest til «heimefrontens store og små kjempere» som det står i notene.

Dmitri Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert i 1948. Men han gjemte den straks vekk. Han visste at den ikke kunne spilles offentlig i en periode da stalinistiske kommisærer slo ned på alt som avvek fra den kulturelle partilinjen. Konserten ble først urfremført sju år senere, i 1955, to år etter Stalin død.  

Russisk-israelske Vadim Gluzman som var solist med BFO på torsdagskonserten, står i en strykertradisjon som går tilbake til Sjostakovitsjs egne samtidige, til en fiolinist som Leonid Kogan og til David Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten. Gluzman tar med seg erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens vanlige stråleglans. Og han forløser det som har blitt kalt Sjostakovitsj «smertekvote». Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.

Etter pausen gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946.  Han beskrev den selv som en symfoni om «slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i landet». Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana» periode, en periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine erfaringer som filmkomponist.

Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er en type musikk han føler seg hjemme i. Han liker fargerike verk med stor messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.

Når det gjelder musikk av denne typen, kan Littons entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i salen. Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble. Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og kom aldri til å løfte seg.

Festspill-maraton og musikalsk galskap

Bergens Tidende, 29.05.2017

Det Norske Kammerorkester

Terje Tønnesen, kunstnerisk leder

Festspillene

Logen

En 40-årsfeiring med kraft og smell

Det er noen år siden det sist var musikalsk maraton på Festspillene. Men lørdag kveld var det på’an igjen: Musikk i Logen fra klokka 18 til godt over midnatt, tre konserter bare avbrutt av korte pauser. Og så mye må det nok til når Det Norske Kammerorkester feier 40-årsjubileum. For de tre konsertene demonstrerte ikke bare spennvidden i orkesterets repertoar, de viste også fram noen av de mangslungne eksperimenter og musikalske sammenhenger orkesteret har vært involvert i siden starten i 1977.

På den første konserten hørte vi tre sentrale strykerverk med stor tidsmessig spredning. Først Sjostakovitsjs Kammersymfoni (op.110a) – som egentlig er en transkripsjon for strykeorkester av hans selvbiografiske strykekvartett nr. 8 fra 1960. Kammerorkestret gikk rett til kjernen i verket, understreket musikkens opprivende karakter, men fikk også fram den underliggende følelsen av høytid og verdighet.

Fra Sjostakovitsjs angstfylte 1960-tall gikk turen tilbake til 1700-tallet, til Haydn og hans første cellokonsert. Kammerorkester la en lett, frisk ramme om den unge, persisk-østerrikske cellisten Kian Soltani som spilte den virtuose solostemmen med stor romantisk tone og imponerende musikalitet.

Og da var det tid for Grieg og «Holbergsuiten», det verket som mer enn noe annet er knyttet til nettopp dette orkestret. Innspillingen av suiten i 1979 ga Kammerorkestret sitt internasjonale gjennombrudd. Og som vi hørte i Logen på lørdag kan musikerne fremdeles få verket til å løfte seg med polert strykerklang og rytmisk spenst.

Kveldens andre konsert var organisert omkring temaet «galskap». Det startet med Telemanns «Burlesque de Quixotte», en suite som framstiller Don Quichottes gale fantasier med musikalske, lydmalende effekter. Vi fikk suiten i en frisk, begivenhetsrik framføring der Kammerorkestret for tilfellet var utvidet med Hemig Valebjørg som la fantasifulle slagverkeffekter omkring Quichottes ville drømmer.

Hva Bachs Konsert for to fioliner og strykere (BWV 1043) har å gjøre med temaet galskap, er litt vanskelig å se, men Kammerorkestrets robuste framføring med Terje Tønnesen og Daniel Bard som swingende, lekende solister ble uansett et av kveldens musikalske høydepunkter.

Galskap var det til gjengjeld til gagns i engelske Peter Maxwell Davies’ «Eight Songs for a Mad King», et stykke musikkteater fra 1969 om den gale engelske kongen George III og hans forsøk på å lære fuglene å synge. Galskap var det også helt konkret i omstendighetene omkring framførelsen. Tenoren Nils Harald Sødal som skulle framstille kong George, hadde dobbeltbooket slik at han tidligere på kvelden hadde forestilling i Kristiansand. Men han nådde fram til Logen i tide ved hjelp av helikopter og ga – sammen med dirigenten Christian Eggen og fire musikere – en imponerende virtuos og rørende framstilling av den vanvittige kongen og av Maxwell Davies’ vanvittig kompliserte musikk. 

Kveldens siste konsert startet med enda et musikalsk høydepunkt: en spenningsfylt, brennbar tolkning Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» (op. 4) der Kammerorkestret så å si trakk lange linjer tilbake – eller fram – gjennom kveldens program til innledningen av første konsert med Sjostakovitsjs Kammersymfoni.

Siste punkt på programmet var et musikalsk eksperiment der pianisten Bugge Wesseltoft skulle gå i dialog med Kammerorkesteret omkring utdrag av Bachs Goldberg-variasjoner (BWV 988). Det er alltid risikofylt å forsøke å fusjonere jazz og klassisk partiturmusikk. Denne kvelden var ikke noe unntak. Kammerorkesteret spilte, utvidet med en gruppe treblåsere, noen enkle instrumenteringer av Bachs variasjoner. Innimellom improviserte Wesseltoft –sammen med bassisten Sigurd Hole og slagverkeren Hemig Valebjørg –litt nølende og ubesluttsomt over Bachs melodilinjer og akkordsekvenser. Alle satt liksom og ventet på hverandre – eller på at noe skulle skje. Noe egentlig samspill på tvers av musikalske tradisjoner og formater ble det aldri snakk om. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 22.10.2014

Shostakovich

24 Preludes and Fugues

Melodya

1987

I 1950 vant den unge, sovjetiske pianisten Tatiana Nikolayeva en internasjonal klaverkonkurranse i Leipzig med en rekke tolkninger av Bachs preludier og fuger.  Sjostakovitsj som satt i juryen, skrev sine egne preludier og fugaer året etter (op. 87). Han tilegnet dem Nikolayeva. Og hun spilte dem resten av livet. På plateversjonen fra sovjetiske Melodya (1987) spiller hun klart og sterkt, og legger av og til en lett romantisk fargning inn over Sjostakovitsjs asketiske notetekst. Melodya-platene har i ettertid fått status som standardreferanse i dette repertoaret. De har vært distribuert av flere europeiske plateselskaper. For tiden ligger de en boks med 3 cd’er som kan kjøpes for en billig penge via Naxos.     

Gjenhør med Sjostakovitsj

Bergens Tidende, 30.04.2014

Shostakovich: Cello Concertos

Truls Mørk

Vasily Petrenko

Oslo Philharmonic Orchestra

Ondine

Truls Mørk med nye tolkninger av Sjostakovitsjs cellokonserter

Enhver cellist som gir seg i kast med Dmitrij Sjostakovitsjs to cellokonserter, må regne med å bli sammenlignet med Mstislav Rostropovitsj. Begge konsertene er tilegnet Rostropovitsj. Det var Rostropovitsj som urfremførte dem i Sovjet, den første i 1959 (op. 107), den andre i 1966 (op. 126). Og det var Rostropovitsj som autoritativt slo fast hvordan disse verkene måtte tolkes – høyspent, deklamerende, med stor, røff tone i det dype registeret og med syngende, klagende linjer i høyden.

Truls Mørk som nettopp har utgitt sin versjon av de to konsertene sammen med Oslo Filharmonikerne og deres nye sjefsdirigent Vasily Petrenko, unngår selvsagt ikke denne sammenligningen. Men han vil også uunngåelig bli sammenlignet med seg selv, med den unge Truls Mørk som i 1995 spilte inn de samme konsertene for plateselskapet Virgin i selskap med Mariss Jansons og London Philharmonic Orchestra. 

Den gang, for tjue år siden, spilte Mørk tilbakeholdende, ofte på grensen til det innadvendte – hvis man da var vant til Rostropovitsjs rå, eksplosive kraft. Mørk vektla de dempede avsnittene i konsertene og lot av og til solostemmen klinge lyrisk, nesten forfinet, elegant – noe som i sammenheng med Jansons’ reserverte ledelse av det engelske orkesteret fikk det til å virke som om disse tolkningene kom reisende fra et alternativt, litt blekt Sjostakovitsj-univers.

Siste år spurte en intervjuer Truls Mørk hvorfor ville han nå ville spille inn disse konsertene på nytt. «Fordi jeg har en annen erfaring og ser stykkene på en litt annen måte. Det har skjedd ganske mye på de åra», var svaret.

Hva er det som har skjedd? Hvordan ser Mørk disse stykkene nå? Å dømme etter den nye platen har han åpnet seg for noen dimensjoner i de to verkene som den unge Mørk ikke hadde sans for. Det gjelder for eksempel Sjostakovitsjs musikalske humor og spisse ironi, men også de stadige kollisjonene der ekspressive, sangbare linjer brutalt avløses av groteske, dystre effekter.

Det er dybde og kompleksitet i disse nye tolkningene. Nesten uansett hvor i verkene man tar stikkprøver, trer forskjellene mellom den gamle og den nye platen frem. Et enkelt eksempel i så måte er den uakkompagnerte Cadenza-satsen i op. 107 der Mørk spiller med helt annerledes styrke og kraft enn før og lar cellostemmen folde seg ut som en fortvilt klagesang før stemningen brytes og sistesatsens ville sirkusmusikk begynner.     

I intervjuet fra siste år antydet Mørk at det var for lite spenning i den gamle innspillingen med Mariss Jansons. Han så frem til at verkene nå skulle opptas i forbindelse med konserter i Oslo – «jeg tror de kan få en annen intensitet når det gjøres live». Og det er virkelig intensitet på den nye platen, en atmosfære av levende musikk, av musikere som satser stort og lykkes med det. Noe som også henger sammen med at dirigenten Vasily Petrenko som har arbeidet intenst med Sjostakovitsjs musikk i de siste årene, klarer å overføre sin egen entusiasme og viten om disse verkene til et lydhørt orkester.

Hva da med forholdet til Rostropovitsj og den gamle tolkningstradisjonen? Vel, Mørks nye innspillinger har sin egen intensitet, sin egen ekspressivitet, sin egen selvstendige tone – som gjør at dette spørsmålet egentlig ikke virker spesielt relevant lenger. 

Musikk i terrorens tid

Bergens Tidende, 16.04.2014

Mieczysław Weinberg

Gidon Kremer

Kremerata Baltica

ECM New Series

Gidon Kremer demonstrerer spennvidden i Mieczysław Weinbergs musikk

I det britiske musikkleksikonet «New Grove» fra 2001 er det en ganske kort, stikkordspreget artikkel om Mieczysław Weinberg – en «russisk komponist av polsk opprinnelse», født i Warszawa i 1919, død i Moskva i 1996. Hvis denne artikkelen skulle skrives i dag, ville den blitt mye lengre. For det er først nå, nesten tjue år etter Weinbergs død, at musikken hans begynner å bli kjent og spilt i Vesten.

Weinberg var jøde. Store deler av slekten hans omkom under progromer i Russland i 1903. Foreldrene hans bosatte seg i Polen etter første verdenskrig. Da tyskerne invaderte Polen i 1939, flyktet den 20-årige Weinberg til Minsk der han begynte å studere musikk, og da tyskerne senere invaderte Sovjet, flyktet han videre til Tasjkent.  Sjostakovitsj som ble kjent med Weinberg i disse årene, fikk ham hentet til Moskva der han etablerte seg som komponist i 1943. Etter krigen fikk Weinberg vite at hele familien hans var omkommet i tyske konsentrasjonsleirer. Og nå startet den antisemitiske terroren i Sovjet. Weinbergs jødiske svigerfar ble henrettet i 1948 på ordre fra Stalin, og Weinberg selv ble fengslet for «jødisk sammensvergelse» i 1953 og unngikk så vidt å bli henrettet. 

Biografi og musikk er tett sammenvevd hos Weinberg. Ikke bare fordi mange av verkene hans er basert på «programmer» med referanser til egne traumatiske opplevelser, men også fordi han, i likhet med andre sovjetiske komponister, hele tiden var tvunget til å ta hensyn til den aktuelle politiske situasjonen når han komponerte.

Vi får et inntrykk av dette på den nye utgivelsen med Gidon Kremer og strykeorkesteret Kremerata Baltica. Kremer som har vært en aktiv advokat for Weinberg i Vesten, har her valgt å presentere verk som er skrevet i to forskjellige perioder og som forholder seg til to forskjellige politiske rammeverk.

Kremer er solist med Kremerata Baltica i Concertino op. 42 fra 1948 og spiller i tillegg to kammermusikalske verk fra samme periode sammen med Daniil Trifonov (klaver), Daniil Grishin (bratsj) og Giedrė Dirvanauskaitė (cello). Verkene er skrevet i den stalinistiske terrorens tid, tilpasset de rådende musikkpolitiske kravene om oppbyggelig, «nasjonal patos». Musikken som er moderat modernistisk, minner om noe Sjostakovitsj kunne ha skrevet i samme periode, men har ikke hans bitt og skarpe kanter.

Etter Stalin-tiden lettet presset mot kunstnerne og mange fikk friere forhold, noe vi merker i Weinbergs Symfoni nr. 10 for strykeorkester (op. 98) fra 1968. Uttrykket er høyspent dissonantisk med eksplosive utbrudd og innslag av tolvtoneaktige eksperimenter. Det er som om Weinberg nå har satt seg fore å avprøve alle de uttrykksmulighetene som tidligere var forbudt.

Kremer og hans folk spiller flott og innforstått, med engasjement og kjærlighet, uansett hvor på tidsaksen Weinbergs verker er plassert. Men den sterkeste tolkningen er det Kremer selv som står for – når han helt alene innleder utgivelsen med Weinbergs Sonate for solofiolin nr. 3 fra 1979, et 20 minutter langt, komplekst forløp fylt av overrumplende og intens musikk, så intens at man som lytter nesten ikke tør puste underveis.

Weinberg var en utrolig produktiv komponist. Den nye utgivelsen rommer bare en brøkdel av hans verker. Men den demonstrerer noe av spennvidden i musikken hans. Og gir lyst til å høre mer.

Hele verden i en symfoni

Bergens Tidende, 27.11.2013

Shostakovich: Symphony No.4

Vasily Petrenko

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

Naxos 

Petrenko avslutter sin Sjostakovitsj-serie på Naxos

I løpet av de siste årene har Valery Petrenko, Oslofilharmoniens nye sjefsdirigent, spilt inn alle Sjostakovitsjs 15 symfonier sammen med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra. At platene ikke har vært mye omtalt her hjemme, er egentlig synd. For det er en god serie – selv om noen av Petrenkos valg kan diskuteres, og orkesteret ikke alltid er i toppform.   

Siste plate kom nå i høst – en innspilling av Sjostakovitsjs symfoni nr. 4. Han skrev den i 1936, men siden han nettopp var blitt offentlig kritisert av Stalin, turde han ikke la den fremføre. Verden fikk først høre den i 1961, et kvart århundre senere.

Den fjerde symfonien er et av Sjostakovitsjs merkeligste, mest sammensatte verk – tre ubalanserte satser sprengfylt med stoff, musikk som spenner fra frysende ironi til dyp tragikk. Gjennom hele verket er det referanser til Gustav Mahlers andre og femte symfoni – som en slags markering av at Sjostakovitsj, som Mahler, prøvde å skape en symfoni som kunne romme hele verden.

Petrenko tegner denne verden opp i klare farger og former. Han understreker de musikalske ekstremene. Og han disponerer kreftene godt, sørger for at orkesteret har energi og styrke til å klare de turbulente passasjene. Det er fremdrift i tolkningen, et preg av uavvendelig skjebne. Og han klarer å lande orkestermaskinen uten at den forsonende avslutningen klinger naivt. Det er mange andre innspillinger på markedet, men Petrenkos versjon står seg i konkurransen. Og siden det er Naxos som utgir platen, er den i tillegg rørende billig.

Gullfuglen

Bergens Tidende, 18.09.2012

Nicola Benedetti

The Silver Violin

Kirill Karabits, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Decca

Filmmusikk og litt attåt

Nicola Benedetti, den unge skottske fiolinisten med det italienske navnet, er gullfuglen som alle klassiske plateselskaper drømmer om: En musiker som når ut til det helt store publikum. Sist helg spilte hun Max Bruch på Last Night Of The Proms. Dagen etter spratt hennes nyeste plate, The Silver Violin, inn og opp på Storbrittanias top 40-liste. Og ble den høyest plasserte klassiske platen noensinne. Den markedsføres som en plate med filmmusikk, men det er egentlig falsk reklame. For bortsett fra temaet fra Schindler’s List spiller Benedetti ingen av de vanlige Hollywoodsviskene. Derimot har hun tatt frem noen av Erich Korngold og Dmitri Shostakovitsjs gamle filmkomposisjoner. Og platens hovednummer er ikke filmmusikk i det hele tatt, men Korngolds sjeldent spilte fiolinkonsert fra 1945. Som hun fremfører teknisk briljant med flott erkeromantisk frasering. Dette er kanskje ikke det mest opplagte kjøpet for en klassisk platesamler. Men hvis du ikke har Korngolds fiolinkonsert i samlingen, er det et godt tilbud.

Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

Musikalske oversettelser

Bergens Tidende, 07.06.2011

Gidon Kremer, dirigent, fiolin

Kremerata Baltica

Korskirken

Shostakovitsj og Beethoven i orkestreringer for strykeorkester

Det er fem år siden Gidon Kremer og hans unge baltiske strykerkammerater sist var på Festspillene. Den gang spilte de alle Mozarts fiolinkonserter i løpet av en enkelt konsert i Grieghallen. På søndag var de tilbake igjen, nå med et program som mer svarer til det bildet vi har av dem fra deres etter hvert mange plater – verk av østeuropeiske komponister og verk for kammermusikalsk besetning framført i overraskende orkestreringer for stort strykeorkester.

Kremerata Baltica startet konserten alene med en dempet utgave av «Für Lennart in memoriam», et langsomt, sorgtungt stykke skrevet av Arvo Pärt til minne om en død venn. Så sluttet Gidon Kremer seg til gruppen, og med en gang steg den musikalske temperaturen betraktelig. Nå gjaldt det Shostakovitsj – hans fiolinsonate i G-dur (op. 134). Man skulle tro det var umulig å blåse et stykke kammermusikk for to instrumenter opp til det store strykeorkesterets format, men Mikhail Zinman og Andrei Pushkarev har klart det. I alle fall klinger deres «oversettelse» riktig, og med Kremer i front virket det nesten som om det var snakk om et helt nytt verk, som om det var vokset en rå, intens fiolinkonsert ut av den opprinnelige sonaten.

Etter pausen ble det enda en orkestrering, denne gang Beethovens sene strykekvartett i ciss-moll (op. 131) i en versjon for strykere signert Kremer og Victor Kissine. Og igjen var det flott, intenst spill av Kremer og Kremerata-strykerne med stor gestikk og uttrykkskraft. Men når man er vant til å høre fire strykere kjempe med å få form på dette merkelige, leddløse verket, ble oversettelsen av og til nesten for voldsom, med litt for tung klang, litt for massiv linjeføring.

Så var det ovasjoner og til sist som ekstranummer Pärt igjen, hans Passacaglia for solo fiolin og strykere.

En presisering: Jeg hørte Kremer og Kremerata Baltica spille denne søndagskvelden. Jeg skulle også gjerne ha sett dem. Men den gang ei. Når forholdene av og til var helt optimale, kunne jeg så vidt skimte en av bratsjistene. Konserten ble holdt i Korskirken. Som er helt uegnet som konsertsal på en internasjonal musikkfestival.

Befriende ukorrekt

Bergens Tidende, 15.04.2011

Verk av Hvoslef, Mozart og Sjostakovitsj

Hélène Grimaud, klaver

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med Hélène Grimaud. Og med Eivind Gullberg Jensen

Ingen tvil om hva som var hovedattraksjon på torsdagskonserten: franske Hélène Grimaud, i Bergen for første gang. Fra platene vet vi at hun er en eventyrlig pianist som favner vidt og som ikke er redd for å gå sine egne veier når det gjelder tolkninger og repertoar. Og i går kveld gjaldt det så et av kjerneverkene i litteraturen, Mozarts klaverkonsert nr. 23 i A-dur – som hun spilte imponerende virtuost. Og befriende musikkpolitisk ukorrekt. Her var ingen tilløp til «autentisk» oppførelsespraksis, ingen forsøk på å presse verket tilbake i det spartanske 1700-tallet. Tvert imot spilte hun det framover, langt inn i det følgende århundre, med flott, åpen flygelklang, briljant, funklende frasering og fine rytmiske nyanser og friheter både i de raske yttersatsene og i den sorgtunge adagioen. Pluss at hun hadde valgt en veldig romantisk kadens i førstesatsen.

Hun fikk god støtte fra BFO underveis. Og resten av kvelden var det anledning til å nyte samarbeidet mellom orkestret og kveldens dirigent, Eivind Gullberg Jensen. Første verk på programmet var Ketil Hvoslefs Ein Traumspiel som nettopp er skrevet til Gullberg Jensen. Og som passer godt til hans stramme, presise dirigentstil. Det er snakk om en serie klare, skarpe musikalske fraser og gester som er montert opp mot hverandre i stadige kollisjoner og brudd. Verket er lett å følge med øret, men er samtidig – som det drømmespill tittelen hentyder til – vanskelig å få til å danne sammenheng. Og passet i så måte godt sammen med kveldens siste verk, Shostakovitsj’ sjette symfoni fra 1939.

Shostakovitsj hadde egentlig lovet de sovjetiske partifunksjonærene noe i retning av Beethovens niende, et grandiost, monumentalt verk med kor og solister, alt sammen til minne om Lenin. Men han skrev i stedet en merkelig, ubalansert komposisjon der førstesatsen er en deklamerende largo som varer tjue minutter, mens de to andre satsene er raske og korte. Pluss at den tredje virker som om den er skrevet til et sirkusnummer med galopperende hester. BFO og Gullberg Jensen ga dette eiendommelige verket en glødende, overbevisende tolkning. De klarte å holde en knitrende intensitet oppe gjennom hele den lange førstesatsen. Og slapp så musikken og humøret fri i de to siste satsene der stort sett alle grupper var i ilden og briljerte. En fin kveld!

Ett problem, to løsninger

Bergens Tidende, 28.04.2010

Polyphonic Dialogues

Joachim Kwetzinsky, klaver

2L

Svært vellykket plate med musikk av Sjostakovitsj og Sjtjedrin

Bach skrev et preludium og en fuga i hver av dur- og molltonartene. Resultatet ble Das wohltemperierte Klavier, klavermusikkens Gamle Testamente. Sjostakovitsj prøvde samme oppskrift i 1950. Og også han skapte stor musikk – selv om prosjektet på dette tidspunktet egentlig var blitt umulig fordi de gamle toneartene hadde mistet sin bindende kraft. I 1970 kom så Rodion Sjtjedrin med en løsning der Bachs sentraleuropeiske kontrapunktikk spilles ut mot andre musikktradisjoner og så å si oppløses fra innsiden. På den nye platen fra 2L presenterer den unge talentfulle pianisten Joachim Kwetzinsky de to siste stadiene i denne historien ved å la Sjostakovitsj og Sjtjedrins komposisjoner gå i dialog med hverandre. Han har fin sans for de veldig ulike temperamentene som er på spill. Hans Sjostakovitsj er tørr og streng, hans Sjtjedrin løssluppet karnevalesk. Og musikken strømmer hele tiden fritt og uanstrengt. Dette er en svært vellykket plate.

En eksplosjon

Bergens Tidende, 24.10.2007

 

Verk av Shostakovitsj

Martha Argerich, Sergei Narkariakov, Mischa Maisky m. fl.

Orchestra della Svizzera Italiana

Alexander Vedernikov, dirigent

EMI

Martha Argerich går i luften med Shostakovitsj

Det starter fredelig med en liten skala på klaveret. Og så plutselig, uten at man riktig forstår hva som skjedde, er det høyt tempo og fullt festfyrverkeri: Martha Argerich går i lufta med Shostakovitsj og får hans første klaverkonsert til å eksplodere i strålende farger. Egentlig er dette jo en konsert for klaver og trompet, og underveis er det smellvakre innsatser fra trompetisten Sergei Narkariakov. Men det er Argerichs gnistrende virtuose klaver som får musikken til å koke.

Det er to andre Shostakovitsj-verk på platen: den sjeldent spilte, og noe tamme, Concertino for to klaverer fremført av Argerich og Lilya Zilberstein, pluss en litt uslepen versjon av kvintetten i g-moll der Argerich er sammen med stjerner som Renaud Capuçon og Mischa Maisky. Det hele er innspilt live på Lugano festivalen siste år.

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

De store konfliktene

Bergens Tidende, 19.09.2007

Gustav Mahler / Dmitrij Sjostakovitsj:

Kremerata Baltica

ECM New Series

Høyspent tolkning av Mahlers Adagio som er hele platen verdt

Stopp en hal! Hvordan kan strykerensemblet Kremerata Baltica spille adagioen fra Mahlers ufullendte, tiende symfoni? Er ikke den skrevet for fullt symfoniorkester? Vel, de spiller den i en transkripsjon for strykere. Det er gjort før – men formentlig aldri med et så høyspent, så ulidelig spennende resultat som her. Det er som om oversettelsen til strykeorkestrets lille format har fått Gidon Kremer og hans baltiske kammerater til å skjerpe alle de store konfliktene i Mahlers sene musikk. Og rykket den helt tett opp til Schönberg og de atonale verkene som fulgte etter Mahlers død.

Etterpå følger Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 14. Og den er jo faktisk skrevet for strykerensemble – pluss to sangere. Den får en sterk, innforstått tolkning med fine innsatser av sopranen Yulia Korpacheva og bassen Fëdor Kuznetsov. Men det er Mahlers Adagio som bærer denne platen.

«Nye» verk

Bergens Tidende, 27.09.2006

Shostakovich

Gidon Kremer og Yuri Bashmet

Kremerata Baltica

Deutsche Grammophon

Gidon Kremer med Sjostakovitsj-arrangementer

Man har ikke merket mye til at det er hundre år siden Sjostakovitsj ble født. Men et par nye plater er det da blitt til. Den kanskje mest interessante – iallfall den mest overraskende – er denne der Gidon Kremer og den fine bratsjisten Yuri Bashmet sammen med Kremerata Baltica spiller fiolinsonaten (op. 134) og bratsjsonaten (op. 147) i arrangementer for strykerorkester skrevet av andre komponister mange år etter at Sjostakovitsj døde. Arrangementene vitner om stor kjærlighet til denne sterke musikken og kaster i mange tilfeller nytt lys over originalene. For eksempel klinger den voldsomme, turbulente tredjesatsen av fiolinsonaten på en måte «riktigere» når den spilles av et stort orkester. På papiret ser dette kanskje ut som en kuriositet. I praksis er det som om Sjostakovitsj-repertoaret er blitt utvidet med to nye verk. 

Kvartettkultur

Bergens Tidende, 29.05.2005

Verk av Sjostakovitsj, Mansurjan og Beethoven

Rosamunde-kvartetten

Festspillene

Logen

Salige tolkninger av den store wienertradisjonen

At kvartetten henter navnet sitt fra et av Schuberts mest berømte verk, sier vel allerede noe om hvordan landet ligger. Og når da Rosamunde-kvartetten slutter konserten med å spille Beethovens tredje Razumovskij-kvartett er det ingen tvil. Her er fire musikere som har funnet sammen for å feire kammermusikken fra den store wienertradisjonen. Og som behersker denne musikken til fingerspissene. De gir en ungdommelig, frisk fremføring av Beethoven der alle satsene spilles dansant med flott markering av det underliggende rytmiske drivet. Gjennom hele verket er tolkningen finslipt med alle stemmer avstemt mot hverandre. Det er de duse klangfargene som dominerer, men det spilles samtidig med fin sans for det fremadrettede i denne uregjerlige musikken som hele tiden er ved å sprenge seg ut av de tradisjonelle rammene.

Ekstranummeret er den langsomme satsen fra Haydns «Reiter»-kvartett (Hob. III:74) – en salig tolkning der alle dynamiske markeringer er på plass og alle detaljer står lysende klart uten at den store overgripende strukturen forsvinner. Et skoleeksempel på hvordan slik musikk skal spilles.

Men klassisk kvartettkultur er ikke nødvendigvis det rette utgangspunktet når det gjelder musikk fra det 20. århundre. Det merket vi før pausen der Rosamunde-kvartetten ga en veldig kultivert, veldig avdempet og temmelig karakterløs tolkning av Sjostakovitsjs strykekvartett nr. 11. En mer røff tilnærming ville uten tvil ha gjort underverker her.  Om dette også ville hjulpet på fremføringen av armenieren Tigran Mansurjans strykekvartett nr. 2 er vanskeligere å si. Her var problemet nok snarere at verket i seg selv er blekt og fargeløst.

Vakre sanger

Bergens Tidende, 15.09.2004

Verker av Maurice Ravel, Dimitri Shostakovitsj, Ottorino Respighi, Erwin Schulhoff og Benjamin Britten

Magdalena Kožená, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Henschel Quartett

Deutsche Gramophon

Raus recital-plate fra Magdalena Kožená

Platen heter «Songs» – sanger, rett og slett. En beskjeden tittel for en plate som er så uforskammet god. Ved avstemningen om årets Gramophone Awards gikk den inn på førsteplassen i kategorien vokalmusikk. Og det forstår man godt. For dette er en recital-plate av de virkelig sjeldne: En samling sjeldent hørte sanger av fem veldig forskjellige komponister. Sunget av Magdalena Kožená med en sjeldent vakker stemme. Hun er varm og mørk i mezzosopranenes sentrale register og forvandler seg til en funklende sopran når det trengs. I tillegg har hun et flott dramatisk talent. Hun er skarp, ironisk i Sjostakovitsjs Satirer, op. 109, inntrengende i Brittens Charm of Lullabies, op. 41. Og hennes tolkning av Respighis Il tramonto sammen med Henschel Quartett har alle sjanser for å bli en sviske.

Kjølig blikk på Grieg

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Grieg og Sjostakovitsj

Gunilla Süssmann, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester

Andrew Litton, dirigent

Festspillene

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med Gunnilla Süssmann som solist.

Det er første sats i Griegs a-moll konsert. Orkestret slutter spille. Kadensen begynner. Mye avhenger av hvordan solisten griper an dette lange, uakkompagnerte stykket.

Mange pianister, de fleste, starter ettertenksomt her og lar deretter musikken folde seg ut som et sammenhengende, improvisatorisk forløp der satsens kjernemotiver dukker opp, bearbeides og glir innover hverandre. Gunilla Süssmann valgte derimot å spille kadensen som en serie selvstendige små stykker, med tydelige markeringer av de enkelte avsnittene, av og til med merkbare pauser imellom.

På sett og vis var dette symptomatisk for hennes tolkning av verket som helhet. Hennes grunnleggende strategi var tilsynelatende å demontere forløpet, skjære det musikalske grunnmaterialet fri av satsen og legge det frem til overveielse. Overfor orkestret var hun avventende, tilbakeholdt. I lange strekk spilte hun lett forskutt i forhold til satsens underliggende rytme, som for å markere at det her er snakk om to forskjellige verdener, at klaveret er ute i et annet ærend enn orkestret.

Ikke alle vil kunne akseptere denne strategien og disse grepene. Og det vil også kunne argumenteres for at Süssmann av og til gjorde en dyd av nødvendighet - at det for eksempel var tekniske begrensninger snarere enn bevisste valg som gjorde den lyriske andresatsen mer opphakket enn godt er. Man kan også peke på at det var tempotap i de raske partiene av tredje sats, og at det var fraser som ikke fikk lov å klinge helt igjennom.

Slike berettigede innvendinger skal imidlertid ikke skygge for at dette faktisk var en interessant tolkning. Analytisk, dissekerende, uten snev av romantikk. Et uvant kjølig blikk på Grieg, ingen tvil om det. Men også et prisverdig forsøk på å gjøre dette kjente verket fremmed for oss. Og dermed nytt igjen.

Prisverdig var også Andrew Littons og BFOs fremførelse av «Året 1905», Sjostakovitsj' 11. symfoni. Filmmusik - pleier kritikerne å si om dette mektige verket. Og, jo da, både tilnavnet og satsbetegnelsene refererer nå engang til den første russiske revolusjonen, og - som Litton fremhevet i sin introduksjon - det løper kraftige, både skjulte og åpenlyse, historiske referanser gjennom hele verket. Men dette er faktisk en symfoni. Også en symfoni. Og det fine ved kveldens fremføring var at Litton og BFO gjennom hele det uendelig lange, sammenhengende forløpet maktet å holde den nødvendige balansen mellom det «filmisk» fortellende og det symfonisk reflekterende.

Når alt klaffer

Bergens Tidende, 23.03.2004

Verk av Torelli, Bach, Hovhaness og Sjostakovitsj

Isa Katharina Gericke, sopran

Gary Peterson, trompet

Collegium Musicums Orkester

Leder: Geir Atle Stangenes

Mariakirken

Trompeteren Gary Peterson som solist i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster

Gary Peterson er trompeter. Og for en trompeter! En musiker som forgyller alt han kommer i nærheten av, en musiker som får musikken til å løfte seg mange hakk hver eneste gang han setter trompeten til munnen og smeller til. Til daglig sitter han på bakerste rekke i BFO og får messingblåserne til å stråle. Søndag kveld sto han helt fremme på gulvet i Mariakirken og demonstrerte sitt allsidige talent som solist med Collegium Musicums strykere i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster.

Det startet med funklende virtuose innsatser på barokktrompet i en kort konsert av Guiseppe Torelli. Og det sluttet i den andre enden av følelsesskalaen med en intens, inderlig tolkning av Prayer of St. Gregory, en new age-aktig meditation for trompet og strykere skrevet helt tilbake i 1946 av den amerikanske komponisten Alan Hovhaness.

Og innimellom var det da Bach. Kantate nr. 51, «Lover Gud i alle land». Med trompeten i rollen som musikalsk herold. Og som støttespiller for den unge sopranen Isa Katharina Gericke, en sanger som passer veldig godt til Petersons musikalske temperament. Fra første innsats sto hun i verkets sentrum og formet musikken med en flott, bærekraftig stemme, sterk rytmesans og sikker frasering. Og demonstrerte i samspillet med Peterson i yttersatsene en smittende, både synlig og hørbar, glede ved musikkens virtuose, sanselige aspekter.

Geir Atle Stangenes er kommet langt i arbeidet med Collegium Musicums strykere. Kvelden igjennom la de en flott ramme om solistene, med et uttrykksregister spennende fra mjuk, føyelig early music-inspirert klang i Torelli til brennende ekspressivitet i Hovhaness. At de også har overskudd til å gi seg i kast med den mer avanserte delen av det 20. århundres musikk, demonstrerte de i en overveldende sterk, rytmisk spenstig tolkning av Sjostakovitsjs mørke, selvbiografiske 8. strykekvartett i Rudolf Barshais transkripsjon for utvidet strykerbesetning.

Gode solister, et velspillende orkester, verk som kler hverandre. Noen ganger klaffer alt. Som denne søndagskvelden i Mariakirken.