Befriende ukorrekt

Bergens Tidende, 15.04.2011

Verk av Hvoslef, Mozart og Sjostakovitsj

Hélène Grimaud, klaver

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med Hélène Grimaud. Og med Eivind Gullberg Jensen

Ingen tvil om hva som var hovedattraksjon på torsdagskonserten: franske Hélène Grimaud, i Bergen for første gang. Fra platene vet vi at hun er en eventyrlig pianist som favner vidt og som ikke er redd for å gå sine egne veier når det gjelder tolkninger og repertoar. Og i går kveld gjaldt det så et av kjerneverkene i litteraturen, Mozarts klaverkonsert nr. 23 i A-dur – som hun spilte imponerende virtuost. Og befriende musikkpolitisk ukorrekt. Her var ingen tilløp til «autentisk» oppførelsespraksis, ingen forsøk på å presse verket tilbake i det spartanske 1700-tallet. Tvert imot spilte hun det framover, langt inn i det følgende århundre, med flott, åpen flygelklang, briljant, funklende frasering og fine rytmiske nyanser og friheter både i de raske yttersatsene og i den sorgtunge adagioen. Pluss at hun hadde valgt en veldig romantisk kadens i førstesatsen.

Hun fikk god støtte fra BFO underveis. Og resten av kvelden var det anledning til å nyte samarbeidet mellom orkestret og kveldens dirigent, Eivind Gullberg Jensen. Første verk på programmet var Ketil Hvoslefs Ein Traumspiel som nettopp er skrevet til Gullberg Jensen. Og som passer godt til hans stramme, presise dirigentstil. Det er snakk om en serie klare, skarpe musikalske fraser og gester som er montert opp mot hverandre i stadige kollisjoner og brudd. Verket er lett å følge med øret, men er samtidig – som det drømmespill tittelen hentyder til – vanskelig å få til å danne sammenheng. Og passet i så måte godt sammen med kveldens siste verk, Shostakovitsj’ sjette symfoni fra 1939.

Shostakovitsj hadde egentlig lovet de sovjetiske partifunksjonærene noe i retning av Beethovens niende, et grandiost, monumentalt verk med kor og solister, alt sammen til minne om Lenin. Men han skrev i stedet en merkelig, ubalansert komposisjon der førstesatsen er en deklamerende largo som varer tjue minutter, mens de to andre satsene er raske og korte. Pluss at den tredje virker som om den er skrevet til et sirkusnummer med galopperende hester. BFO og Gullberg Jensen ga dette eiendommelige verket en glødende, overbevisende tolkning. De klarte å holde en knitrende intensitet oppe gjennom hele den lange førstesatsen. Og slapp så musikken og humøret fri i de to siste satsene der stort sett alle grupper var i ilden og briljerte. En fin kveld!