Politiske fortegn

Bergens Tidende, 06.04.2011

Musikkhistorien er full av kulturelle heksejakter. De pleier å være rettet mot musikere og komponister på venstresiden. Men et av de nyeste eksemplene har – temmelig overraskende – helt motsatt politisk fortegn.

Det er den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin som svinger svøpen. Han har aldri vært noen fan av musikalsk modernisme. Og i sitt storverk om Vestens musikkhistorie, hevder han at amerikanske samtidskomponister som Elliott Carter, John Cage og Morton Feldmann har CIA og det amerikanske utenriksministerium å takke for at de overhodet ble kjent. For deres hermetiske musikk ble ikke bare skapt under den kalde krigen, den var en del av denne krigen, et strategisk element i høyrefløyens kulturelle krigsføring mot venstredreiningen i 1950-tallets Europa. Bevis? De modernistiske komponistene ble promotert på konserter i Europa arrangert av Kongressen for kulturell frihet, en organisasjon som i ettertid viste seg å være finansiert av CIA. Og disse komponistene har jo også alltid vært langt bedre kjent i Europa enn hjemme. Case closed.

Pianisten Charles Rosen var med på 1950-tallet. Og burde altså bryte sammen og bekjenne fortidens synder. Men gjør ikke det. I siste nummer av New York Review of Books fastslår han noen enkle fakta: For det første gjaldt den statsstøttete kultureksporten ikke bare modernistisk musikk, men amerikansk kunst og musikk i sin alminnelighet, også for eksempel film, jazz og populærmusikk. For det andre var de modernistiske komponistene allerede kjent og etablert da de ble spilt på CIA- konsertene. Og for det tredje var det ikke en CIA-konspirasjon som gjorde dem spesielt berømt i Europa: «All samtidsmusikk er bedre kjent i Europa» – fordi de europeiske landene, i motsetning til USA, har offentlige, statlige radiokanaler med forpliktelser til å spille klassisk og modernistisk musikk, og mange av kanalene har i tillegg – igjen i motsetning til USA – egne orkestre til å gjøre det.

De fleste elementene i Taruskins konspirasjonsteori faller flatt til jorden når de blir konfrontert med de faktiske historiske forholdene. Hva skal man da si om slike forsøk på å trekke en bruddløs forbindelse mellom musikken og oppdragsgiverens ideologi? Slike teorier er i seg selv et ideologisk grep, sier Rosen. For på denne måten unngår man å beskjeftige seg alvorlig med uttrykksformer man tilfeldigvis ikke liker.  På denne måten rettferdiggjør man sine fordommer uten å innrømme at man har dem.