Klangkunst og overraskelser

Bergens Tidende, 01.04.2011

Verk av Beethoven, Brahms og Schönberg

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

En konsert der kjente verk blir ny musikk

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet, alene på scenen foran en fullsatt sal. Det er elektrisitet i luften. Vi venter. Og så kommer de første hamrende akkordene i Beethovens Waldstein-sonate. Musikken er i gang. Men spenningen er ikke utløst. Dette blir en av disse konsertene der man sitter ytterst på stolen, med tilbakeholdt åndedrett for å få alt med.

For selv om det meste på programmet denne kvelden var kjente verk som ofte framføres, så var det likevel ny musikk Andsnes spilte, musikk der man hele tiden var spent på hvilke overraskelser som ventet rundt hjørnet i neste takt. Og der det samtidig var rik anledning til å høre hans klangkunst utfolde seg over et bredt lerret.

I Waldstein overrasket han med et forrykende høyt utgangstempo. Overraskende var også hans understreking av de forrevne, urolige brå kast i førstesatsen, hans nærmest improviserende framførelse av den korte, fragmentariske andresatsen, og den lange spenningskurven i tredjesatsen som han brøt så ettertrykkelig da hovedtemaet vendte tilbake til sist, at man nærmest måtte le. Og forsto at det er en humor i Beethoven som sjeldent blir eksponert i konsertsalen.

Etterpå Brahms’ fire dystre, melankolske ballader (op.10), spilt bredt, fortellende, men også med markering av de store formene som får den unge Brahms til å høres mer tradisjonell ut enn den midaldrende Beethoven. Og etter pausen Arnold Schönbergs seks små klaverstykker (op. 19). Hos en Glenn Gould blir disse stykkene til harde krystaller, all musikken er fordampet og det er bare isolerte intervaller og brutte akkorder igjen. Ikke slik hos Andsnes. Han spiller disse verkene tilbake i senromantikken og får dem til å blomstre opp og gløde intenst.

Og da var vi framme ved Beethoven igjen. Denne gangen den siste sonaten, op. 111, den store avskjeden der andresatsen opphever tredjesatsen og bryter sonateformen ned. Spilt av Andsnes som en nesten uutholdelig spenningskurve der musikken ikke faller til hvile og ikke utløses i den siste akkorden.

Stormende jubel. Og to ekstranumre. Et av Kurtags korte Jatekok-stykker. Og en vals av Chopin som nesten virket frivol på bakgrunn av all den store, alvorlige musikken som var gått forut.