Befriende ukorrekt

Bergens Tidende, 15.04.2011

Verk av Hvoslef, Mozart og Sjostakovitsj

Hélène Grimaud, klaver

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med Hélène Grimaud. Og med Eivind Gullberg Jensen

Ingen tvil om hva som var hovedattraksjon på torsdagskonserten: franske Hélène Grimaud, i Bergen for første gang. Fra platene vet vi at hun er en eventyrlig pianist som favner vidt og som ikke er redd for å gå sine egne veier når det gjelder tolkninger og repertoar. Og i går kveld gjaldt det så et av kjerneverkene i litteraturen, Mozarts klaverkonsert nr. 23 i A-dur – som hun spilte imponerende virtuost. Og befriende musikkpolitisk ukorrekt. Her var ingen tilløp til «autentisk» oppførelsespraksis, ingen forsøk på å presse verket tilbake i det spartanske 1700-tallet. Tvert imot spilte hun det framover, langt inn i det følgende århundre, med flott, åpen flygelklang, briljant, funklende frasering og fine rytmiske nyanser og friheter både i de raske yttersatsene og i den sorgtunge adagioen. Pluss at hun hadde valgt en veldig romantisk kadens i førstesatsen.

Hun fikk god støtte fra BFO underveis. Og resten av kvelden var det anledning til å nyte samarbeidet mellom orkestret og kveldens dirigent, Eivind Gullberg Jensen. Første verk på programmet var Ketil Hvoslefs Ein Traumspiel som nettopp er skrevet til Gullberg Jensen. Og som passer godt til hans stramme, presise dirigentstil. Det er snakk om en serie klare, skarpe musikalske fraser og gester som er montert opp mot hverandre i stadige kollisjoner og brudd. Verket er lett å følge med øret, men er samtidig – som det drømmespill tittelen hentyder til – vanskelig å få til å danne sammenheng. Og passet i så måte godt sammen med kveldens siste verk, Shostakovitsj’ sjette symfoni fra 1939.

Shostakovitsj hadde egentlig lovet de sovjetiske partifunksjonærene noe i retning av Beethovens niende, et grandiost, monumentalt verk med kor og solister, alt sammen til minne om Lenin. Men han skrev i stedet en merkelig, ubalansert komposisjon der førstesatsen er en deklamerende largo som varer tjue minutter, mens de to andre satsene er raske og korte. Pluss at den tredje virker som om den er skrevet til et sirkusnummer med galopperende hester. BFO og Gullberg Jensen ga dette eiendommelige verket en glødende, overbevisende tolkning. De klarte å holde en knitrende intensitet oppe gjennom hele den lange førstesatsen. Og slapp så musikken og humøret fri i de to siste satsene der stort sett alle grupper var i ilden og briljerte. En fin kveld!

Uklare sammenhenger

Bergens Tidende, 03.11.2010

Resonances

Hélène Grimaud

Deutsche Grammophon

Problematisk plate med Hélène Grimaud

Hélène Grimaud liker å spille inn plater med verker av flere forskjellige komponister, vanligvis slik at verkene har en eller annen musikalsk sammenheng. På den nye platen gjelder det sonater av Mozart, Berg og Liszt, altså musikk fra 150 års sentraleuropeisk klavertradisjon. Det ligger sikkert en tanke i at hun spiller sonatene  i nettopp denne rekkefølgen, men verken tanken eller den indre forbindelsen mellom de tre komponistene fremstår spesielt tydelig. At hun stormer gjennom Mozarts a-moll sonate (K 310) i et heseblesende tempo og med så voldsom kraft at de fleste nyanser forsvinner, skyldes trolig at hun vil ha ham til å peke fram mot Liszt. Men resultatet virker ikke overbevisende. Da er hun mer komfortabel med de store geberdene i h-moll sonaten til Liszt. Og i tolkningen av Alban Bergs sonate skaper hun en fin balanse mellom de tilbakeskuende og fremtidsrettede momentene. Det som klinger aller best, er dog platens «ekstranumre», seks kantete, rumenske folkedanser av Bartók.

Presisjon og klarhet

Bergens Tidende, 10.10.2007

Beethoven: Klaverkonsert nr. 5 og sonate nr. 28

Hélène Grimaud, klaver

Vladimir Jurowski, dirigent

Staatskapelle Dresden

Deutsche Gramophon

Hélène Grimaud spiller Beethoven

Jo da, Hélène Grimaud er vakker. Marketingsfolkene på Deutsche Gramophon kan ikke få nok av henne. Det er fancy fargebilder av henne overalt på platen. Coveret ligner forsiden av Vogue. Tekstheftet ligner en motereportasje. Og på dvd’en som følger med de luxe-utgaven, er det enda flere bilder, nå i bredformat, pluss tv-opptak med stribevis av nærbilder.

Men det viktigste er tross alt at hun er en glimrende pianist. Som her presenterer sin versjon av Beethovens femte klaverkonsert. Det er ikke snakk om noen spesiell dyp tolkning, men hun balanserer alle enkeltelementer presist og klart mot hverandre, og får hele den musikalske spennvidden med – den selvbevisste kampen mot orkestret i førstesatsen, drømmene og meditasjonene i andresatsen og den kraftfullt markerte seieren i tredjesatsen. 

Etter konserten følger en feiende, stormfull versjon av Beethovens klaversonate nr. 28.

Gruppebilde med pianist

Bergens Tidende, 22.02.2006

«Reflection»

Hélène Grimaud, klaver

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Truls Mørk, cello

Staatskapelle Dresden, dir: Esa-Pekka Salonen

Deutsche Gramophon

Ujevn plate fra den allsidige pianisten Hélène Grimaud

Hélène Grimaud viser her frem noen av de musikalske forbindelseslinjene mellom ekteparet Robert og Clara Schumann og husvennen Johannes Brahms. Og demonstrerer samtidig sitt eget allsidige talent. Vi hører henne som solist med orkester i en dramatisk tolkning av Robert Schumanns klaverkonsert og som akkompagnatør for Anne Sofie von Otter i to av Clara Schumanns sjeldent fremførte sanger.

Umiddelbart virker det som en god ide å koble Grimaud med Truls Mørk. Deres bevegelige, intense stil passer sammen. Men passer knapp så godt til Brahms og hans første cellosonate der Mørks hypersensitive, insisterende spill gir musikken et presset, til tider nesten klagende preg. Grimauds tolkning av to rapsodier fra Brahms’ opus 79 har noe av den samme uroen. Her er mange strålende momenter, men som helhet virker musikken forsert og oppstykket.