Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

Variasjoner

Bergens Tidende, 26.01.2011

Written in Sand 

Sølve Sigerland, fiolin

Simax Classics

Fire nordiske verker for solofiolin

På «Written in Sand» minner Sølve Sigerland oss om at det ikke bare er Bach og Paganini som har skrevet musikk for solofiolin, men at genren har også tiltrukket komponister fra vår egen tid. Han har valgt ut fire nyere, nordiske verk som han spiller med teknisk overskudd og god forståelse for utfordringene i denne typen musikk. Det starter med «Variations» fra 1989, et stykke leken dansk postmodernisme der Poul Ruders plukker et tema fra hverandre og plasserer de enkelte taktene som Lego-klosser i stadig nye omgivelser. Finske Esa-Pekka Salonens «Lachen Verlernt» fra 2002 er også et variasjonsstykke, en skeiv chaconne bygd på repetisjon av en underliggende harmonisekvens. Islandske Haflidi Hallgrimsson holder seg på mer tradisjonell grunn i «Offerto» (1991), et langt og temmelig formløst, fritonalt verk. Og det er også Hallgrimsson som får lov å slutte platen, nå med «Poemi» der Sigerlands ekspressive fiolin akkompagneres av Risør Festival Strings.

Ekkoer

Bergens Tidende, 28.01.2009

Salonen

Yefim Bronfman, klaver

Esa-Pekka Salonen, dirigent

Los Angeles Philharmonic Orchestra

Deutsche Grammophon

Nye komposisjoner fra Esa-Pekka Salonen

Da finske Esa-Pekka Salonen fikk den krevende stillingen som sjefsdirigent for Los Angeles Philharmonic Orchestra i 1992, trodde alle han måtte slutte som komponist. Men han har faktisk klart å opprettholde en beskjeden produksjon i alle årene. I 2000 hadde han permisjon fra orkestret, og siden er det kommet ganske mange nye komposisjoner. Tre av dem er med på denne platen der han selv dirigerer orkestret sitt. Tonespråket er fritonalt men med ekkoer fra mange forskjellige modernistiske tradisjoner. Platen starter med Helix (2005), en liten, støyende musikalsk knallperle som visst egentlig er tenkt som et ekstranummer. Det viktigste verket på platen er klaverkonserten fra 2007, en gnistrende komposisjon, stappfull av musikalsk stoff og overraskende vendinger, virtuost skrevet og virtuost spilt av Yefim Bronfman som også fremfører den fargesprakende Dichotomie for soloklaver (2000).  

De store sammenhengene

Bergens Tidende, 02.04.2008

Schönberg og Sibelius: Fiolinkonserter

Solist: Hilary Hahn

Dirigent: Esa-Pekka Salonen

Sveriges Radios Symfoniorkester

Deutsche Grammophon

Hilary Hahn med overbevisende tolkning av Schönbergs fiolinkonsert

Hun begynte å spille fiolin da hun var fire; ble tatt opp på et av USAs prestisjetunge konservatorier da hun var ti; debuterte med Baltimore Symfoniorkester da hun var elleve; debuterte i Europas konsertsaler da hun var femten … og så videre. Hilary Hahns biografi har alle de ingrediensene vi kjenner igjen fra mediehistoriene om musikalske vidunderbarn. Likevel følger hun ikke helt det vante mønsteret, spesielt ikke når det gjelder valg av repertoar. Helt siden platedebuten med Bachs partitaer og sonater for solofiolin i 1997 har hun konsekvent tatt tak i den mest krevende delen av fiolinlitteraturen og spilt den med en musikalsk innsikt og intelligens man vanligvis bare finner hos langt eldre kunstnere. I tillegg har hun ofte trukket sjeldent hørte verk frem i lyset. Et godt eksempel i så måte er denne nye platen fra Deutsche Grammophon der hun kobler fiolinkonsertene til Sibelius og Schönberg.

De fleste som kommer jevnlig i Grieghallen, har hørt Sibelius-konserten en og annen gang. Derimot er Schönbergs fiolinkonsert stort sett ukjent, både her i byen og andre steder. Helt siden den ble urfremført i 1936, er den blitt ansett som vanskelig, stygg og bråkete. Noe som fortoner seg som helt uforståelig når man sitter og lytter til denne innspillingen – der Hahn overbevisende demonstrerer at dette er et verk som hører naturlig hjemme i den store ekspressive, romantiske fiolintradisjonen. Der andre bare ser uspillelige fragmenter, former hun store, musikalske sammenhenger. Der andre bare ser flater av ugjennomtrengelig støy, skaper hun og dirigenten Esa-Pekka Salonen sammensatte, nærmest kammermusikalske klanger. Det er en blussende, glødende sensualitet i dette verket, både i solostemmen og i orkestersatsen. Så mye, at Sibelius-konserten nesten kommer til å virke matt i sammenligning.

Gruppebilde med pianist

Bergens Tidende, 22.02.2006

«Reflection»

Hélène Grimaud, klaver

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Truls Mørk, cello

Staatskapelle Dresden, dir: Esa-Pekka Salonen

Deutsche Gramophon

Ujevn plate fra den allsidige pianisten Hélène Grimaud

Hélène Grimaud viser her frem noen av de musikalske forbindelseslinjene mellom ekteparet Robert og Clara Schumann og husvennen Johannes Brahms. Og demonstrerer samtidig sitt eget allsidige talent. Vi hører henne som solist med orkester i en dramatisk tolkning av Robert Schumanns klaverkonsert og som akkompagnatør for Anne Sofie von Otter i to av Clara Schumanns sjeldent fremførte sanger.

Umiddelbart virker det som en god ide å koble Grimaud med Truls Mørk. Deres bevegelige, intense stil passer sammen. Men passer knapp så godt til Brahms og hans første cellosonate der Mørks hypersensitive, insisterende spill gir musikken et presset, til tider nesten klagende preg. Grimauds tolkning av to rapsodier fra Brahms’ opus 79 har noe av den samme uroen. Her er mange strålende momenter, men som helhet virker musikken forsert og oppstykket.