Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

Et musikalsk visittkort

Bergens Tidende, 02.02.2005

Arier av Gounod og Massenet

Rolando Villazón, tenor

Orchestre Philharmonique de Radio France

Evelino Pidò

Virgin Classics

Rolando Villazón synger franske arier

Mens Rolando Villazóns sensasjonelle debutplate ennå ligger og snurrer i CD-spilleren, kommer her en ny plate. Og enda en gang blir man overrumplet og overveldet. For en stemme! For en musikalitet! For en uttrykkskraft! Her er en tenor som har alle de kvalitetene man har drømt om siden Bergonzi og di Stefano pensjonerte seg.

Platen er, som den foregående, et musikalsk visittkort. Denne gang presenterer Villazón seg med highlights fra Gounods og Massenets operaer – en serie korte arier som alle varer om lag fire minutter, og som alle ender med store følelsesutladninger på den høye C. Men etter de første fem-seks stykkene, begynner man å lenges etter å høre ham i et større format. Så altså, kjære Virgin Classics: Nu må det bli slutt med smakebitene. Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera. Takk!

Celloens stemme

Bergens Tidende, 19.01.2005

Truls Mørk

Schumanns cellokonsert, Blochs Schelomo og Bruchs Kol Nidrei

Orchestre Philharmonique de Radio France

Paavo Järvi, dirigent

Virgin

Truls Mørk med elektrisk tolkning av romantisk musikk

Det er en gammel traver, et av de sentrale verkene i cellolitteraturen. Han har spilt det mange ganger før, både på konsert og på plate. Man skulle tro det var umulig å gjøre noe nytt med slikt. Men på denne platen får Truls Mørk likevel Schumanns cellokonsert til å klinge annerledes enn man har hørt det før. Tonen er slank og lys, og det er noe dirrende, sitrende over hele fremførelsen, noe som klær dette gamle, erkeromantiske verket.

Stemningen er tungere og tonen mørkere på resten av platen, men det er samme fornemmelse av elektrisitet og høyspenning når Mørk kaster seg inn i Bruch’s «Kol Nidrei» og Blochs hebraiske rapsodi «Schelomo». Der celloen blir en klagende stemme som løfter seg anropende og bønnfallende over Orchestre Philharmonique de Radio France.