Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

Lavmælt

Bergens Tidende, 21.04.2010

Henri Dutilleux: D'ombre et de silence

Robert Levin, klaver

ECM New Series

Fransk modernisme mellom fritonale og atonale strømninger

Det er opplest og vedtatt at Olivier Messiaen og Pierre Boulez er de store skikkelsene i fransk musikalsk modernisme. Men egentlig er det jo en tredjemann: Henri Dutilleux – som vi kanskje glemmer fordi han ikke har et så markant program som de to andre. Musikken hans er lavmælt. Og i stadig endring. Han slettet alle verk fra før 1946, og han blir aldri ferdig med å korrigere dem som er igjen. På den nye ECM-platen spiller hans venn, den amerikanske pianisten og tidligmusikkeksperten Robert Levin, en rekke av hans klaverkomposisjoner. Det er en god introduksjon til et særegent musikalsk univers i skjæringspunktet mellom fritonale og atonale strømninger, et sted der europeisk modernisme møter ulike typer rytmisk populærmusikk. Og når man tror at platen er slutt, kommer det – etter en lang pause – seks små stykker sjarmerende bruksmusikk skrevet til diverse radioutsendelser av samme Dutilleux som i tjue år var musikksjef i fransk radio.

Korrespondanser

Bergens Tidende, 06.02.2009

Verker av Debussy, Dutilleux og Brahms.

Barbara Hannigan, sopran

Edward Gardner, dirigent

BFO

Grieghallen

Kanadiske Barbara Hannigan med imponerende fremførelse av Henri Dutilleux

Den engelske komponisten Colin Matthews har tatt Claude Debussys 24 delikate klaverpreludier og instrumentert dem for stort symfoniorkester. De tre smakebitene som BFO fremførte i går, gjorde det ikke helt klart hva poenget med dette var. Matthews forsøker noen steder å «oversette» klaverklangen til orkester, andre steder imiterer han klangen og instrumenteringen fra Debussys egne orkesterverker, og det er også glimt av mer moderne orkestreringer. Resultatet blir litt underlig. Verken fugl eller fisk, Debussy eller Matthews.   

Da var det et mer interessant og originalt verk som kom etterpå: «Correspondances» for sopran og orkester, skrevet av den snart hundreårige franske komponisten Henri Dutilleux, og flott fremført av den glimrende kanadiske sangerinnen Barbara Hannigan. Hun har spesialisert seg i nettopp dette verket og fikk de klagende, komplekse melodilinjene til å lette og sveve over Dutilleux’ tette orkestersats.

Den unge, engelske dirigenten Edward Gardner førte BFO gjennom disse verkene med presisjon og autoritet. Han har en skarp slagteknikk og markerer hvor han vil hen med et tydelig kroppspråk. Derimot fungerte han mindre godt etter pausen under fremførelsen av Brahms’ første symfoni hvor hans litt tørre, saklige direksjon medvirket til at de enkelte satsene ble noe stive og oppstykkede slik at musikken mistet det store suget, det store åndedraget. 

Klarhet

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Anne Reidun Duesund, fløyte

Jarle Rotevatn, piano

Troldsalen

Musikalske forbindelser

De fleste som går på konsert i Bergen kjenner pianisten Jarle Rotevatn. Han sitter ved klaveret overalt der det skjer noe interessant i byens musikkliv. Som regel spiller han en litt tilbaketrukket rolle, han er den lydhøre akkompagnatøren, den urokkelige ankermannen, en sikker medspiller som uanfektet beveger seg fra tradisjonens sentrale repertoar til avantgardens ytterste randsoner.

På søndag var han på ferde igjen, denne gang på Troldhaugen, og for en gangs skyld i den fremskutte posisjonen som solist, en posisjon han inntok med profesjonell autoritet. På programmet stod Grieg – naturligvis. Men ikke tradisjonens fortrolige Grieg, for i Rotevatns imponerende tolkning av Lyriske Stykker, opus 54, var alt nasjonalromantisk fett skåret vekk. Her var det hverken nisselue eller lusekofte, men simpelthen musikk, ren og klar musikk skrevet av en nøktern, moderne komponist: saftig swingende «Ganger» og «Trolltog», transparent «Klokkeklang», og, kanskje mest forunderlig av det hele, en krystallklar «Notturno» der man hørte den moderne Grieg bevege seg inn i det merkelige harmoniske landskapet som Debussy først oppdaget ti år senere. Slik ble det skapt en logisk musikalsk forbindelse mellom Griegs Norge og impresjonismens Frankrike, og en forbindelse til konsertens andre hovedverk, Ravels Sonatine fra 1905 som Rotevatn spilte med samme tørre klarhet og samme tekniske soliditet.

På denne bakgrunnen måtte ettermiddagens andre solist, den unge fløytenisten Anne Reidun Duesund, nødvendigvis virke noe blekere. På hennes del av programmet stod to sonatiner av Sverre Jordan og Henri Dutilleux, to elskverdige, velklingende, men musikalsk sett temmelig uinteressante verk, fremført med god formsans og nydelig klang i det dype registeret.