Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

Korrespondanser

Bergens Tidende, 06.02.2009

Verker av Debussy, Dutilleux og Brahms.

Barbara Hannigan, sopran

Edward Gardner, dirigent

BFO

Grieghallen

Kanadiske Barbara Hannigan med imponerende fremførelse av Henri Dutilleux

Den engelske komponisten Colin Matthews har tatt Claude Debussys 24 delikate klaverpreludier og instrumentert dem for stort symfoniorkester. De tre smakebitene som BFO fremførte i går, gjorde det ikke helt klart hva poenget med dette var. Matthews forsøker noen steder å «oversette» klaverklangen til orkester, andre steder imiterer han klangen og instrumenteringen fra Debussys egne orkesterverker, og det er også glimt av mer moderne orkestreringer. Resultatet blir litt underlig. Verken fugl eller fisk, Debussy eller Matthews.   

Da var det et mer interessant og originalt verk som kom etterpå: «Correspondances» for sopran og orkester, skrevet av den snart hundreårige franske komponisten Henri Dutilleux, og flott fremført av den glimrende kanadiske sangerinnen Barbara Hannigan. Hun har spesialisert seg i nettopp dette verket og fikk de klagende, komplekse melodilinjene til å lette og sveve over Dutilleux’ tette orkestersats.

Den unge, engelske dirigenten Edward Gardner førte BFO gjennom disse verkene med presisjon og autoritet. Han har en skarp slagteknikk og markerer hvor han vil hen med et tydelig kroppspråk. Derimot fungerte han mindre godt etter pausen under fremførelsen av Brahms’ første symfoni hvor hans litt tørre, saklige direksjon medvirket til at de enkelte satsene ble noe stive og oppstykkede slik at musikken mistet det store suget, det store åndedraget.