Sanger fra franske salonger og kabareter

Bergens Tidende, 04.06.2015

Douce France

Anne Sofie von Otter m. fl.

Logen

Sein kveld i Logen med Anne Sofie von Otter

Mange klassiske sangere tar seg av og til en tur innom populærmusikken. Det går sjeldent godt. Stemmene deres sprenger det lille formatet. Og vanligvis bommer de fælt på stil og sjanger. Ikke så med Anne Sofie von Otter. Når den svenske divaen beveger seg utenfor sitt vante territorium, endrer hun nærmest karakter. Stemmens store, glansfulle mezzoklang forsvinner. Hun demper seg helt ned, finner et mer hverdagslig register, fraserer løst og ledig. Og leverer uten besvær hva den aktuelle sjangeren krever.

Vi hørte det da hun presenterte et program med franske sanger sent tirsdag kveld i Logen. Med sin faste pianist Bengt Forsberg ved flygelet og den amerikanske bratsjisten Lawrence Power som støttespiller tok hun først for seg materiale fra de franske salongene i årene omkring 1900, blant annet sanger av Reynaldo Hahn og Emmanuel Chabrier. Og demonstrerte at det på dette tidspunktet ennå var flytende grenser mellom de høye og de mer folkelige sjangerne i fransk musikk.

I andre avdeling ble trioen utvidet med gitaristen Gustav Lundgren, bassisten Olle Linder og Bengan Jansson på akkordeon. Og så gikk det løs med fransk populærmusikk fra andre verdenskrig og framover. Her var Kosmas «Les feuilles mortes», her var svisker fra Edith Piafs og Charles Trenets repertoar, her var en liten avdeling Leo Ferré-sanger – alt sunget i typeriktig kabaretformat med musetteakkompagnement. Og innimellom var det instrumentale strekk der musikerne slapp seg løs i repertoaret fra Hot Club de France med den imponerende Gustav Lundgren i Django-inspirerte soloer.

Jubelen ville ingen ende ta. Det ble trampeklapp. Det ble «Parlez-moi d’amour» avviklet som grøtet fellessang. Det ble «Happy Birthday» og forsinket bursdagsfeiring av von Otter som fylte 60 i mai. Og til sist ble det duett. Von Otter kalte Tora Augestad opp på scenen og sammen ga de en forrykende utgave av Alexander Rybaks grand prix-vinner «Fairytale». Det var kanskje ikke spesielt fransk. Men gildt var det.

Stjernetreff

Bergens Tidende, 19.05.2010

Metropolitan Opera Gala 1991

25th Anniversary at Lincoln Center

Deutsche Grammophon

Mimrestund for fans

I etter hvert mange år har opera-fans over hele verden tryglet og bedt om å få videoen fra Metropolitan-operaens gallaforestilling i 1991 overført til dvd. Det er nå skjedd. Resultatet er to plater stappfulle med musikk og stjerner: Tredje akt av Rigoletto med Pavarotti og Cheryl Studer; tredje akt av Otello med Plácido Domingo og Mirella Freni; andre akt av Flaggermusen med Anne Sofie von Otter, Hermann Prey og en stjerneparade av syngende gjester i den obligatoriske pausen. Jo da, det var – og er framdeles – en flott forestilling. Men dvd’ene er nok likevel mest for fans – som her kan få sett alt som kunne krype og gå av tidens store stjerner samlet i en og samme forestilling. Musikalsk sett er utbyttet temmelig blandet. For eksempel virker Pavarotti helt desperat og knekker på de høye tonene. Og Domingos Othello er stiv som en pinne. Men Hermann Prey er i det minste i god form og høyt humør. Blant gjestene imponerer Kathleen Battle og en ung, slank Thomas Hampson.

Og det ble lys

Bergens Tidende, 22.05.2009

Verker av Bach, Händel og Wiggen

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Concerto Copenhagen

Grieghallen

Når von Otter er det humøret, er det ingen som gjør Händel bedre enn henne.

I begynnelsen var mørket. Og i mørket knitret og boblet et av Knut Wiggens elektroniske eksperimenter fra 1960-tallet. Så ble det lys i Grieghallen – og vi ble brått kastet bakover i tid, tilbake til barokken i selskap med Anne Sofie von Otter og tidligmusikkensemblet Concerto Copenhagen. Før pausen sto det Bach på programmet, først hele kantaten «Geist und Seele wird verwirret» (BWV 35), og etterpå en sinfonia og to arier plukket fra andre av hans kantater. Det var mange fine momenter underveis, men ofte var det noe lett nølende over fremføringen. Spesielt virket det som om von Otter ikke følte seg helt vel tilpass i dette repertoaret. Og av og til merket man en viss uenighet om tempovalget mellom henne og Concerto Copenhagens energiske leder, cembalisten Lars Ulrik Mortensen. Trolig spilte det også en rolle at de to avsluttende ariene, «Wiedestehe doch der Sünde» (BWV 54) og «Schläfert alle Sorgenkummer» fra bryllupskantaten BWV 197 ikke er skrevet for mezzosopran, men for en dyp altstemme. 

Og så, etter pausen, ble det Händel – og det ble for alvor lys. Concerto Copenhagen startet festen med en svingende, elastisk concerto grosso (op 3:2). Og heretter og ut var det von Otters kveld, en von Otter i toppform som kastet seg ut i en rekke dramatiske arier fra Händels operaer, flott støttet av Lars Ulrik Mortensen og Concerto Copenhagen.  Her var en strålende, perlende «L´alma mia» fra Agrippina, en hjerteskjærende, gripende «Verdi prati». Og til sist en spøkefull versjon av «Resign thy club» fra Hercules. Når von Otter er i det humøret, er det ingen som synger Händel bedre enn henne.

På gjennomreise

Bergens Tidende, 08.10.2008

Vivaldi

Daniel Hope, fiolin

Chamber Orchestra of Europe

Deutsche Gramophon

Daniel Hope i fremmed land

Siste gang gjaldt det Mendelsohns fiolinkonsert. Denne gangen tar Daniel Hope et sprang bakover fra høyromantikken og lander i den italienske barokken der han finner Vivaldi – ikke De Fire Årstider, men fire temmelig ukjente fiolinkonserter pluss litt diverse. Med på laget har han Chamber Orchestra of Europe som han spilte inn Mendelsohn med. De spiller fremdeles på moderne instrumenter, men både de og Hope har latt seg inspirere av tidligmusikkorkestrenes oppførelsespraksis. Besetningen er redusert, klangen er dempet ned, det er ingen vibrato i strykerne, satsbildet står klart og gjennomsiktig, og alle spiller heftig og begeistret i de raske satsene. Hope fremfører solostemmene med imponerende teknikk og med glød i de langsomme partiene, men likevel – tonen og fraseringen virker ikke helt overbevisende. Man hører litt for tydelig at dette er en moderne fiolinist på gjennomreise. Til gjengjeld er det cameo appearance av barokkspesialisten Anne Sofie von Otter som gir platen et løft med en sensuell arie fra et av Vivaldis glemte vokalverker.

Gruppebilde med pianist

Bergens Tidende, 22.02.2006

«Reflection»

Hélène Grimaud, klaver

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Truls Mørk, cello

Staatskapelle Dresden, dir: Esa-Pekka Salonen

Deutsche Gramophon

Ujevn plate fra den allsidige pianisten Hélène Grimaud

Hélène Grimaud viser her frem noen av de musikalske forbindelseslinjene mellom ekteparet Robert og Clara Schumann og husvennen Johannes Brahms. Og demonstrerer samtidig sitt eget allsidige talent. Vi hører henne som solist med orkester i en dramatisk tolkning av Robert Schumanns klaverkonsert og som akkompagnatør for Anne Sofie von Otter i to av Clara Schumanns sjeldent fremførte sanger.

Umiddelbart virker det som en god ide å koble Grimaud med Truls Mørk. Deres bevegelige, intense stil passer sammen. Men passer knapp så godt til Brahms og hans første cellosonate der Mørks hypersensitive, insisterende spill gir musikken et presset, til tider nesten klagende preg. Grimauds tolkning av to rapsodier fra Brahms’ opus 79 har noe av den samme uroen. Her er mange strålende momenter, men som helhet virker musikken forsert og oppstykket.

Allsidighet

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.

Peer Gynt Salen

Anne Sofie von Otter og populærmusikken

Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går det godt. Imponerende godt.

Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.

Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet. Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.

Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk. 

Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest. På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide midtpunktet.

I den mjuke Nott

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2003

Anne Sofie von Otter, mezzosopran 

Bengt Forsberg, klaver

Villaen

Von Otter i Villaen på Troldhaugen med stor, dramatisk tolkning av Haugtussa

Det var fredag. Det var "den mjuke Nott, då Draumen slær ut sine Vengjer". Og det var på Troldhaugen. Der Anne Sofie von Otter sto og drømte om Haugtussa og Veslemøy - "i linnare Ljos enn Dagen hev ått".

Det er ti år siden hun og hennes faste pianist Bengt Forsberg ga ut den prisbelønte cd-en med Grieg-sanger. Fredag kveld var de sammen i Villaen og fremførte Haugtussa-syklusen der den er skapt. Og slik den er tenkt. For et verk som dette er vel nettopp tenkt i forhold til intime omgivelser som disse. Haugtussa synges vanligvis i konsertsalene, men hører musikalsk sett hjemme i en villa, i salongen, i husets store stue der venner, gjester og kunstnere er tett på hverandre, der stemningen er fortrolig og personlig. Men der det også er så høyt under taket at det er plass til store, dramatiske utladninger.

Og det måtte det være plass til denne kvelden. For vel er von Otters Haugtussa intim og inderlig, men den er også et veldig dramatisk verk. Da cd-en kom ut, ble hennes tolkning sett på som uortodoks, som mer dynamisk i uttrykket, mer rik på kontraster enn man var vant med. I dag, ti år senere, er kontrastene blitt om mulig enda skarpere og ekspressiviteten enda voldsommere. Von Otter svinger ubesværet fra vilt, ungdommelig overmot i Blåbær-Li til den svarteste fortvilelsen i Vond Dag.

Hun henter uopphørlig nye sider av Garborgs tekster frem og farger dem med en stemme som tilsynelatende kan tøyes i alle retninger og bringes til å uttrykke alle sinnsstemninger, alle de fineste følelsesnyanser. Og til sist, til aller sist i den aller siste sangen, når Veslemøy søker trøst ved Gjætle-bekken, tapper von Otter plutselig stemmen for all kraft, slår om i mezza voce, i det stille, tilbakeholdte registret, og lar verket klinge ut i frysende, nesten tonløs resignasjon, i "Tonar frå mjukare Strengjer".

En stor tolkning, et følelsesregister og en nyanserikdom som selv den beste cd aldri vil kunne fange. Fremført av en stor sangerinne. Med en stor pianist som akkompagnatør: Bengt Forsberg støttet lydhørt og innforstått von Otter gjennom alle de brå stemningsskiftene i Haugtussa. Og skapte som solist en perspektivrik musikalsk ramme om sangene med en rekke fine Grieg-tolkninger av klaververker fra bl.a. Lyriske stykker.

von Otters kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.05.2003

Verk av Monteverdi, Dowland m.fl.

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Jory Vinikour, cembalo; Jakob Lindberg, lutt

Festspillene

Håkonshallen

Intim, kammermusikalsk åpning av von Otters Festspillkonserter

Hun er Festspillenes store, internasjonale stjerne. Men det er ikke noe primadonna over henne. Det er musikken, sangen, teksten som er det sentrale, ikke personen Anne Sofie von Otter. I så måte er det karakteristisk at hun velger å åpne sin del av Festspillene med en konsert uten store, glitrende arier, en konsert helliget tidlig-barokkens vokalmusikk.

Hun starter som avslappet, humoristisk konferansier, guider oss inn i perioden. Så demper hun stemmen ned, går inn i det helt intime formatet, og skaper stor musikk.

I første avdeling er vi i det italienske 1600-tall, med intense, høyspente sanger av Monteverdi og Frescobaldi og deres mer ukjente samtidige. Det er snakk om virtuos, voldsomt ornamentert musikk, men en vesentlig del av von Otters kunst er at hun formår å få det teknisk krevende til å høres ukunstlet ut. Og at hun har den store teknikerens frihet til å leke med uttrykket, til å improvisere, følge et plutselig innfall, lytte til tekstenes anvisninger mer enn til notebildets tegn.

Etter pausen var vi tilbake på mer velkjent grunn med sanger av Dowland og Purcell, melankolsk, engelsk musikk med et følelsesuttrykk som er tettere på en senere tids lieder, og kanskje også tettere på den side av von Otter vi kjenner fra operascenene. En stor sangerinne, i kammermusikalsk samspill med to store instrumentalister, begge internasjonale stjerner med spesiale i tidlig musikk: Amerikanske Jory Vinikour på cembalo og orgel, og svenske Jakob Lindberg på lutt og luttens storebror, theorben. Sammen skapte de et florlett klangbilde omkring von Otters stemme, og hadde da i tillegg egne soloavdelinger: Vinikour imponerte med et viltvoksende, blomstrende variasjonsstykke av ukjente Johann Kaspar von Kerll, og Jakob Lindberg demonstrerte flott sans for dramatikken i Dowlands luttstykker.