Hvalsang

Bergens Tidende, 26.05.2010

Ketil Bjørnstad: «Hvalenes Sang»

Grappa

Slapp framføring av Bjørnstads tonesettinger

«Hvalenes Sang» er skrevet av Ketil Bjørnstad til Vestfold Festspillene i anledning 200-årsjubileet for Svend Foyn, hvalfangeren som oppfant granatharpunen og la grunnen for den industrielle nedslaktningen av hvalene. Bjørnstad  kaller verket et oratorium, men det er i realiteten en serie tonesettinger av dikt og filosofiske tekster – framført av blant andre Bel Cantos Anneli Drecker og Sjøbodkoret dirigert av Olav Næss. Det var sikkert fint å være til stede ved urframføringen i Oseberg Kulturhus siste år. Men det spørs om de medvirkende er tjent med at liveopptaket fra begivenheten nå foreligger på plate. Bjørnstads tonesettinger er melodisk enkle, på grensen til det monotone – det er nå så. Men i tillegg er framføringen ualminnelig slapp, med tung, slepende rytmegruppe, rutinepregete gitarsoloer av Bjørn Charles Dreyer pluss meget ujevne korinnsatser. Eneste lyspunkt:  Det svenske cellofantomet Svante Henryson hvis soloer er så svulstige at det nesten er camp.

Allsidighet

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.

Peer Gynt Salen

Anne Sofie von Otter og populærmusikken

Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går det godt. Imponerende godt.

Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.

Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet. Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.

Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk. 

Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest. På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide midtpunktet.