Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.
Peer Gynt Salen
Anne Sofie von Otter og populærmusikken
Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere
prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går
det godt. Imponerende godt.
Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire
konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står
hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy
Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.
Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet.
Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med
mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak
Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar
Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger
ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom
Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.
Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er
kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og
avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et
par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når
man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk.
Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest.
På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for
jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt
skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i
lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som
liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde
samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode
musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide
midtpunktet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar