Synlig musikk

Bergens Tidende Morgen, 01.06.2003

Verk av Beethoven

Camerata Salzburg

Roger Norrington, dirigent

Domkirken

Roger Norrington og Camerata Salzburg med fabelaktig tolkning av Beethovens Eroica

Camerata Salzburg setter i gang med Beethovens musikk til balletten Prometheus en sen kveld i Domkirken. Og vi savner ikke danserne i det hele tatt. For når Roger Norrington dirigerer, er det en hel ballett i seg selv. Han bruker ikke vanlig slagteknikk, han former musikken med hele kroppen. Han mimer til musikerne hva han sa under prøvene, han forteller med fakter og geberder hvordan han tenker seg musikken, hva han vil frem til. Og for oss som sitter og lytter, blir hans uortodokse, uttrykksfulle orkesterledelse en slags illustrasjon av musikken, en synliggjøring og artikulasjon av dens indre struktur.

Camerata Salzburg har en besetning som svarer til orkestrene på Beethovens tid. Musikerne dyrker den «historiske» oppførelsespraksis som Norrington har vært foregangsmann for, og selvsagt fulgte de hans minste vink gjennom de mange fine, dansante Prometheus-satser. Det var klarhet og oversikt i denne musikken. Og i denne tolkningen.

Men Beethoven er selvsagt mer enn dette. Hans musikk rommer også det ufattelige, de store kvantespringene som unndrar seg enhver forklaring. Og Norringtons interessante valg av program til konserten i Domkirken fokuserte på nettopp dette, på det gåtefulle, det forunderlige, på det momentet i begynnelsen av 1800-tallet da Beethoven skrev sin tredje symfoni, Eroica - og endret den vestlige musikkens historie.

Prometheus og Eroica er komponert nesten samtidig, for nesten samme besetning. Og et tema fra finalen i Prometheus dukker opp igjen i Eroicas finale. Men da Norrington og Camerata Salzburg startet på symfonien etter pausen, var vi ikke lenger i Prometheus’ verden, vi var med en gang flyttet over på den andre siden av et stort historisk vannskille. Der Prometheus er en serie nydelige småstykker i elegant 1700-tallsstil, er Eroica den første moderne symfonien, et strengt gjennomorganisert verk som samtidig er så fleksibelt at det kan romme og bearbeide det mest forskjelligartede materiale.

Det ble en fabelaktig tolkning av Eroica. En overveldende demonstrasjon av alt det som er nytt i denne musikken – kompleksiteten, overskuddet, det tematiske arbeidet, de helt enorme proporsjonene. Et av disse sjeldne tilfeller der dirigent og orkester har full kontroll over de store linjene og strukturene og samtidig klarer å formidle dette veldige verket i hele dets uendelige detaljrikdom - og klarer å balansere struktur og detalj ved hele tiden å fremheve nettopp det elementet, det motivet, den klangen som er viktigst på dette sted i satsen.

Eroica kan virke ugjennomskuelig og forvirrende, selv i dag 200 år etter at Beethoven skrev den. Men denne kvelden i Domkirken, med Roger Norrington dansende foran Camerata Salzburg, ble allting innlysende og klart.