Sanger fra franske salonger og kabareter

Bergens Tidende, 04.06.2015

Douce France

Anne Sofie von Otter m. fl.

Logen

Sein kveld i Logen med Anne Sofie von Otter

Mange klassiske sangere tar seg av og til en tur innom populærmusikken. Det går sjeldent godt. Stemmene deres sprenger det lille formatet. Og vanligvis bommer de fælt på stil og sjanger. Ikke så med Anne Sofie von Otter. Når den svenske divaen beveger seg utenfor sitt vante territorium, endrer hun nærmest karakter. Stemmens store, glansfulle mezzoklang forsvinner. Hun demper seg helt ned, finner et mer hverdagslig register, fraserer løst og ledig. Og leverer uten besvær hva den aktuelle sjangeren krever.

Vi hørte det da hun presenterte et program med franske sanger sent tirsdag kveld i Logen. Med sin faste pianist Bengt Forsberg ved flygelet og den amerikanske bratsjisten Lawrence Power som støttespiller tok hun først for seg materiale fra de franske salongene i årene omkring 1900, blant annet sanger av Reynaldo Hahn og Emmanuel Chabrier. Og demonstrerte at det på dette tidspunktet ennå var flytende grenser mellom de høye og de mer folkelige sjangerne i fransk musikk.

I andre avdeling ble trioen utvidet med gitaristen Gustav Lundgren, bassisten Olle Linder og Bengan Jansson på akkordeon. Og så gikk det løs med fransk populærmusikk fra andre verdenskrig og framover. Her var Kosmas «Les feuilles mortes», her var svisker fra Edith Piafs og Charles Trenets repertoar, her var en liten avdeling Leo Ferré-sanger – alt sunget i typeriktig kabaretformat med musetteakkompagnement. Og innimellom var det instrumentale strekk der musikerne slapp seg løs i repertoaret fra Hot Club de France med den imponerende Gustav Lundgren i Django-inspirerte soloer.

Jubelen ville ingen ende ta. Det ble trampeklapp. Det ble «Parlez-moi d’amour» avviklet som grøtet fellessang. Det ble «Happy Birthday» og forsinket bursdagsfeiring av von Otter som fylte 60 i mai. Og til sist ble det duett. Von Otter kalte Tora Augestad opp på scenen og sammen ga de en forrykende utgave av Alexander Rybaks grand prix-vinner «Fairytale». Det var kanskje ikke spesielt fransk. Men gildt var det.

Elskverdige bagateller

Bergens Tidende, 06.02.2012

Emmanuel Chabrier: L'Étoile

Regi: Mark Lamos

Dirigent: Emmanuel Plasson

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

En liten, frivol spøk som er trukket ut til å vare halvannen time

Hva slags sjanger er det snakk om her? Selv mente Chabrier at hans L'Étoile var en komisk opera. Og i samtiden ble den omtalt som en operette i Offenbachs tradisjon. Men den er ingen av delene. For all del – musikken er festlig og folkelig, skrevet med godt håndlag, men så heller ikke mer. Den Wagner-inspirasjonen som Chabrier var kjent for i sin samtid, er det absolutt ingen spor av. Og vel dukker det opp mange underholdende, sangbare melodier underveis, men ingen svisker i Offenbachs format.

Likevel har L'Étoile hatt flere renessanser siden urframførelsen i 1877. Den vanvittige historien om den vegelsinnede Kong Ouf og hans forstyrrete ekteskapsplaner som forpurres av parfymehandleren Lazuli, vant på 1940-tallet gjenklang i et publikum som interesserte seg for tidens absurde teater. Og da Mark Lamos senere gjenopplivde L'Étoile i New York i 2002, passet den perfekt til tidens interesse for regiopera: Her var en lett, enkel historie som kunne være springbrett for spektakulære scenografiske og koreografiske manøvrer.

Det er denne ti år gamle oppsettingen som går i Grieghallen i disse dagene. Og den fungerer skam fremdeles.  Mark Lamos og kostymedesigneren Constance Hoffmann har skapt et fargerikt, postmoderne univers stappfullt av populærkulturelle referanser, en verden der alt minner om noe man har sett før. Første akt er inspirert av tegneserieskaperen Tardis Paris omkring siste århundreskifte. I andre akt er vi tilbake i la belle époque hos Toulouse-Lautrec og hans cancan-danserinner. Prinsesse Laoula er iscenesatt som Tardis kvinnelige detektiv Adèle. Parfymeselgeren Lazuli er forkledd som Spiderman. Og lille Kong Ouf er en blanding av Kong Babar og Chaplin.

Det er scenografi og koreografi som har den altdominerende hovedrollen. Men underveis er det også gode musikalske prestasjoner fra koret – som på imponerende måte klarer å ta vare på det musikalske uttrykket mitt i all det sceniske tull og tøys. Blant solistene er det grunn til å framheve Jean-Paul Fouchécourt som spiller kong Ouf med stor scenisk utstråling og et kolossalt mimisk talent. Blant de øvrige sangere utmerker svenske Ida Falk Winland seg spesielt i rollen som prinsesse Laoula, mens hennes motspiller Blandine Staskiewicz tegner bukserollen Lazuli noe svakere.

L'Étoile er en mellomting, en mellomakt, en elskverdig musikalsk bagatell, en liten, frivol spøk – som er trukket ut til å vare om lag halvannen time. Den er fornøyelig, den er morsom, og den er hurtig glemt igjen. 

Fransk visitt

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Helge Antoni, klaver

Troldsalen

Kraftfull, robust tolkning av Grieg og franske komponister

På søndag var været så overdådig strålende at solisten ved ettermiddagens konsert i Troldsalen, svenske Helge Antoni, følte han burde takke publikum for at de hadde valgt å komme innendørs. Det hadde han vel ikke trengt – for uansett hvordan Bergensværet arter seg, kan det alltid betale seg å spandere en times tid eller to i Troldsalen. Disse søndagskonsertene er etterhvert blitt en liten kulturinstitusjon i sig selv. Her kan fastboende og turister høsten igjennom møte gode solister fra inn- og utland; det spilles verk av Grieg, naturligvis, men alltid som del av et intelligent sammensatt program – og i tillegg er det en behagelig uhøytidelig atmosfære i salen der det f.eks. godt kan aksepteres at et par japanske turister fyrer en enkelt blitz av fra tid til annen.

Ved søndagens konsert med Helge Antoni var det Griegs Holberg-suite som sto i sentrum, innrammet av franske verk: først to dansesatser av Couperin som en liten antydning av hva som var forutsetningen for Griegs populære barokk-pastisj; etter Grieg en virtuos sats fra Saint-Saëns' klaverkonsert, transkribert av den franske mesterpianisten Cortot; til avslutning to stykker i fransk folketone av Chabrier.

Antoni, som har gjestet Bergen før, er et interessant bekjentskap. Hans spillestil er kraftfull, robust, han fokuserer hele tiden på musikkens store formforløp, på verkenes skulpturelle proporsjoner. Og i tillegg har han en overbevisende frihet i spillet: Uansett hvilke verk det dreier seg om, merker man at han angriper dem fra en styrkeposisjon, at han spiller dem med et fysisk og teknisk overskudd som setter ham i stand til å gjøre tolkningsmessige funn. Under Couperins virtuose, lyse filigranarbeid avdekker han mørke, nærmest orkestrale betydningslag. Og i Holberg-suiten spiller han seg ubekymret henover de litt ubehendige steder i klaversatsen og konsentrerer seg i stedet om å vise at det gjemt i denne versjonen ligger en stor, bred orkestersats som kjemper for å slippe ut.