En festlig, brokete og bråkete operette

Bergens Tidende, 02.11.2018

Leonard Bernstein: Candide

Thom Southerland, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor & Edvard Grieg Kor

Karen Kamensek, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Leonard Bernsteins Candide oppført som musikalsk revy

Vi lever i den beste av alle mulige verdener; alt som skjer, skjer for det beste –prediker filosofen Pangloss for unge, naive Candide, tittelfiguren i Voltaires satiriske roman fra 1759. Men allerede i løpet av romanens første sider bryter Candides verden sammen. Han blir brutalt skilt fra sin elskede Cunegonde, og alle fortellingens figurer blir etter hvert involvert i de mest forferdelige og groteske begivenheter, i et handlingsforløp som utspiller seg gjennom mange tiår og går over tre kontinenter.

Voltaires sviende ironiske roman er grunnlaget for Leonard Bernsteins operette Candide som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene. Men hvilken Candide dreier det seg egentlig om? – kunne en spørre. For Bernsteins operette finnes i et svimlende antall versjoner.

Siden premieren i 1956 er både tekst og musikk blitt kuttet og omorganisert utallige ganger. I 1973 fikk operetten helt ny tekst og underveis er det blitt lagt til stadig nye sangtekster. Og siden den mangslungne, fantastiske og absurde handlingen er vanskelig å fremstille på en scene, er det etter hvert blitt vanlig å fremføre Candide som et slags komisk oratorium eller som en «scenisk konsert».

Det er slik vi nå møter BNOs Candide i Grieghallen, en Candide uten kulisser, og store sceneskift i en oppsetting der kor, orkester og sangere alle er på scenen samtidig. Men selv om regissøren Thom Southerland ikke har hatt tradisjonelle sceniske virkemidler til rådighet, klarer han likevel å skape sceniske illusjoner. Sangerne opptrer i fargerike kostymer, de agerer mot og med hverandre på scenen foran orkestret, og i bakgrunnen står koret og spiller med i alt som skjer og illuderer folkemengde, jesuittprester eller saueflokk – alt ettersom hva som trengs.

BNOs Candide er en festlig, brokete og bråkete forestilling, full av absurde sammenstøt, visuelle gags og fysisk lavkomikk, en musikalsk revy av burleske opptrinn.

Men hvilken versjon av Candide er det da vi har for oss? Trolig er det snakk om en tillempet utgave av den såkalt «siste reviderte versjonen», den siste versjonen Bernstein selv godkjente og som han fremførte på en konsert i London i 1989.

Og la det være sagt med en gang: Sammenlignet med video-opptaket av Bernsteins egen live-versjon fra London, skårer BFOs Candide høyt på nær sagt alle punkter.

Det er det mange grunner til. En av dem er Thom Southerlands flotte, sceniske realisering av teksten. En annen er «fortelleren», den engelske skuespilleren Kevin Whately, som står i siden av scenen og introduserer de absurde løyene med ironiske kommentarer.

Og så var det selve den musikalske fremføringen. Vi merker allerede i den berømte ouverturen at dirigenten, amerikanske Karen Kamensek, har et veldig godt og fast grep om det sammensatte partituret. Kvelden igjennom fører hun med stram regi Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Bernsteins uendelige kjeder av musikalske pastisjer og legger en effektiv ramme om solister og kor.

Tenoren Anthony Gregory er forestillingens midtpunkt i rollen som Candide. Han synger partiet med stor, sødmefylt musikal-stemme og klarer å fremstille Candide som en uskyldig, litt naiv figur som går undrende og forvirret gjennom alle de absurde begivenhetene og først til aller sist kommer frem til en slags erkjennelse av verdens iboende djevelskap. Candides elskede Cunegonde synges overbevisende av den sørafrikanske sopranen Vuvu Mpofu som blant annet imponerer med flotte, vokale eksplosjoner i koleratur-parodien «Glitter and be gay».

Det er mange andre gode sangere involvert i forestillingen. Bassbarytonen Gidon Saks synger rollen som Pangloss med dybde og autoritet. Kitty Whately er en typeriktig mezzosopran i rollen som den frekke tjenestepiken Paquette. Og vi må ikke glemme Randi Stene – som har en komisk «cameo appearance» i rollen som den svært omstillingsvillige «Old Lady».

Elskverdige bagateller

Bergens Tidende, 06.02.2012

Emmanuel Chabrier: L'Étoile

Regi: Mark Lamos

Dirigent: Emmanuel Plasson

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

En liten, frivol spøk som er trukket ut til å vare halvannen time

Hva slags sjanger er det snakk om her? Selv mente Chabrier at hans L'Étoile var en komisk opera. Og i samtiden ble den omtalt som en operette i Offenbachs tradisjon. Men den er ingen av delene. For all del – musikken er festlig og folkelig, skrevet med godt håndlag, men så heller ikke mer. Den Wagner-inspirasjonen som Chabrier var kjent for i sin samtid, er det absolutt ingen spor av. Og vel dukker det opp mange underholdende, sangbare melodier underveis, men ingen svisker i Offenbachs format.

Likevel har L'Étoile hatt flere renessanser siden urframførelsen i 1877. Den vanvittige historien om den vegelsinnede Kong Ouf og hans forstyrrete ekteskapsplaner som forpurres av parfymehandleren Lazuli, vant på 1940-tallet gjenklang i et publikum som interesserte seg for tidens absurde teater. Og da Mark Lamos senere gjenopplivde L'Étoile i New York i 2002, passet den perfekt til tidens interesse for regiopera: Her var en lett, enkel historie som kunne være springbrett for spektakulære scenografiske og koreografiske manøvrer.

Det er denne ti år gamle oppsettingen som går i Grieghallen i disse dagene. Og den fungerer skam fremdeles.  Mark Lamos og kostymedesigneren Constance Hoffmann har skapt et fargerikt, postmoderne univers stappfullt av populærkulturelle referanser, en verden der alt minner om noe man har sett før. Første akt er inspirert av tegneserieskaperen Tardis Paris omkring siste århundreskifte. I andre akt er vi tilbake i la belle époque hos Toulouse-Lautrec og hans cancan-danserinner. Prinsesse Laoula er iscenesatt som Tardis kvinnelige detektiv Adèle. Parfymeselgeren Lazuli er forkledd som Spiderman. Og lille Kong Ouf er en blanding av Kong Babar og Chaplin.

Det er scenografi og koreografi som har den altdominerende hovedrollen. Men underveis er det også gode musikalske prestasjoner fra koret – som på imponerende måte klarer å ta vare på det musikalske uttrykket mitt i all det sceniske tull og tøys. Blant solistene er det grunn til å framheve Jean-Paul Fouchécourt som spiller kong Ouf med stor scenisk utstråling og et kolossalt mimisk talent. Blant de øvrige sangere utmerker svenske Ida Falk Winland seg spesielt i rollen som prinsesse Laoula, mens hennes motspiller Blandine Staskiewicz tegner bukserollen Lazuli noe svakere.

L'Étoile er en mellomting, en mellomakt, en elskverdig musikalsk bagatell, en liten, frivol spøk – som er trukket ut til å vare om lag halvannen time. Den er fornøyelig, den er morsom, og den er hurtig glemt igjen. 

For spesielt interesserte

Bergens Tidende, 25.06.2008

Federico Torroba: Luisa Fernanda

Plácido Domingo m.fl.

Orquesta del Teatro Real de Madrid

Coro del Teatro Real de Madrid

DG

En plate for fans av Placido Domingo

«Zarsuelas» er en slags folkelige syngespill som hadde et visst gjennomslag i Spania fra 1850-tallet og hundre år frem, men som aldri har vakt større interesse internasjonalt. Nå har Deutsche Gramophon, trolig med kraftig støtte fra et spansk fond, utgitt Federico Torrobas populære «Luisa Fernanda», i et liveopptak fra 2006. Historien foregår i 1868 og dreier seg den vakre, ubestikkelige Luisa som må velge mellom en edel offiser og en likeså edel godseier. Stykket hadde premiere i 1932, men musikken virker som den var skrevet hundre år før. På platen hører vi et godt orkester, et godt kor og gode sangere. Pluss spannevis av smektende melodier. Placido Domingo har rollen som godseieren. Han synger som vanlig godt og gir hele fremføringen et kraftig løft. Men likevel … dette er nok mest en plate for spesielt interesserte. Og for Domingo-fans.