Uventet og annerledes

Bergens Tidende, 23.10.2015

Tenor Battle

Håkon Kornstad

Jazzland

Ikke vanskelig å la seg sjarmere av Håkon Kornstads nye plate

Plutselig en dag innså den kjente jazzmusikeren at han hadde lyst til å bli operasanger. Tenorsaksofonisten skulle bli operatenor. Og ble det. I 2014, femten år etter platedebuten som jazzmusiker, ble Håkon Kornstad uteksaminert fra Operahøgskolen i Oslo.

Historien er god. Og fortsettelsen er heller ikke dårlig. For på den nye platen, «Tenor Battle», bringer Kornstads sine to musikalske personligheter sammen og skaper noe som verken er opera eller jazz, noe uventet og annerledes hinsides de tradisjonelle kategoriene. Han synger arier av Massenet, Gluck, Bizet og andre operakomponister. Han følger ariene opp med improvisasjoner på sin tenorsax.  Og bak ham komper Sigbjørn Apeland (trøorgel), Per Zanussi (bass og sag), Øyvind Skarbø (trommer) og Lars Henrik Johansen (cembalo).

Musikalsk schizofreni? Nei da. Dette går bra.

Tenoren Kornstad er riktignok ikke noen Pavarotti, for å si det slik. Stemmen hans er lett og lys og har en litt anstrengt, nesten falsettaktig klang i høyden. Likevel er det vanskelig ikke å la seg sjarmere av sangeren Kornstad. For han fraserer musikalsk, med god sans for materialet, og toneleiet hans passer fint til de ariene han har valgt. I tillegg fungerer stemmen godt sammen med det utradisjonelle akkompagnementet.

Kornstads sangideal er tydeligvis hentet fra den eldre delen av operahistorien. Dessuten er opptakene mikset slik at stemmen hans ligger bakover i lydrommet, ofte på nivå med de andre instrumentene. Det skaper en litt gammelmodig, nostalgisk stemning, litt som når man lytter til gamle plater med Gigli, Björling eller Nicolai Gedda. Men så bryter tenorsaksofonisten Kornstad inn og fører oss tilbake til nåtiden med blomstrende soloer. Han får Massenets «En fermant les yeux» til å høres ut som calypso og forvandler Monteverdis «Lasciatemi Morire» til et stykke fritt fabulerende instrumentalmusikk. 

De fleste av numrene går i bedagelig tempo, kanskje fordi Kornstad foretrekker langsomme arier eller kanskje av hensyn til kompet – trøorgel er ikke verdens mest bevegelige instrument. Uansett gir dette tempovalget platen et noe ensformig preg. Og derfor virker det ekstra sterkt når Kornstad underveis smeller til med to raske, napolitansk inspirerte sanger av Francesco Paolo Tosti, to av den slags sanger som de store, gamle tenorene alltid hadde på programmet som ekstranumre. Og som fungerer godt den dag i dag.

En operafest for øyet

Bergens Tidende, 11.06.2015

Monteverdi: Orfeo

Ensemble Sasha Waltz & Guests

Grieghallen

Historien om Orfeus og Evrydike fortalt i blomstrende, poetiske bilder

Cladio Monteverdis Orfeo fra 1607 er kanskje ikke musikkhistoriens første opera. Men den er i alle fall den eldste som fremdeles spilles i dag. Sist vi så den i Bergen var da Philipp Pickett og New London Consort satte den opp under åpningen av Festspillene i 2004. Og nå, et tiår senere, er den så her igjen, denne gang som Festspillenes avslutningsforestilling i en versjon regissert av den tyske koreografen Sasha Waltz.

Monteverdi tok utgangspunkt i den gamle myten om den store sangeren Orfeus som får lov å hente sin elskede Evrydike opp fra dødsriket på betingelse av at han ikke vender seg og ser på henne før de er kommet tilbake til livet. Han klarer ikke å overholde avtalen. Og hun dør endegyldig.

Mange moderne regissører satser på å lage «autentiske», spartanske oppsettinger av Monteverdis opera. De forsøker å gå bakover i tid, tilbake til premieren i 1607 i Hertugen av Mantuas palass der verket trolig ble framført med minimale sceniske virkemidler foran et lite publikum i et lite, privat rom. Philipp Pickett forsøkte for eksempel noe slikt i 2004.

Sasha Waltz har valgt en annerledes løsning. Hun forsøker ikke å skjære ned og minimalisere uttrykket. Hun utvider det, legger til nye lag, finner fram nye dimensjoner i Monteverdis enkle, statiske fortelling. Hun lar dansekompagniet sitt blande seg med sangere og musikere. Hun lar danserne synge og sangerne danse. Og skaper en operafest for øyet, en blomstrende, poetisk forestilling der tekst og musikk forsterkes og oversettes og videreføres i kroppslige følelsesuttrykk, i et scenebilde der alt er i konstant bevegelse.  

Det er ikke snakk om aktualisering eller oppdatering av det gamle verket. Snarere dreier det seg om en bevisst fremmedgjøring og arkaisering slik at for eksempel Orfeus og Evrydikes bryllup får karakter av et hedensk fruktbarhetsritual.

I Grieghallen i går ble denne versjonen av Orfeo fremført av det samme laget som var med på premieren i Amsterdams Muziektheater siste år. Og med tilnærmet samme sceniske uttrykk. Scenografen Alexander Schwarz hadde bygget en enkel treramme om begivenhetene. Musikerne i det fine tidligmusikk-ensemblet Freiburger BarockConsort satt og spilte i hver side av scenen. Vocalconsort Berlin sang korsatsene og opptrådde underveis som nymfer, hyrder og generell folkemengde, mens kormester Torsten Johann for anledningen også fungerte som dirigent.

Hos Monteverdi fremføres den tragiske historien som «syngende resitasjon»: Sangerne synger en serie høystemte lyriske tekster. De forteller hva som skjer og hva de føler. Og musikken følger tekstene og understøtter innholdet på ulike måter. Den solide barytonen Georg Nigl sang det meste av Orfeos parti relativt streit, men lukket mot slutten opp for de store, skjelvende trillene i duetten «Saliam cantando» sammen med Georg Nigl s Apollon. Sopranen Anna Lucia Richter var en overbevisende Evrydike. Og den strålende svensk-amerikanske mezzosopranen Charlotte Hellekant ga en dramatisk og autoritativ scenisk fremstilling både av Budbringeren som kommer med det triste budskapet om Evrydikes død og av Håpet som fører Orfeus til dødsriket.

Orfeo - fire hundre år etter

Bergens Tidende, 25.05.2004

Claudio Monteverdis Orfeo

Mark Tucker, Joanne Lunn, Julia Gooding og Revital Raviv

New London Consort

Philip Pickett, leder

Grieghallen

  

Monteverdis Orfeo som delikat musikalsk billedbok

Er Cladio Monteverdis Orfeo verdens første opera? Det strides de lærde fremdeles om. På samme måte som de strides om hvordan Orfeo egentlig ble spilt den gangen på premieren i 1607, i Mantua. Og om hvordan den bør spilles i dag.

Men når Philip Pickett og New London Consort oppfører Orfeo i Grieghallen, er saken avgjort. Iallfall er den gjennomtenkt til bunns. Her er det tatt stilling til det meste. Picketts Orfeo en slags minimalistisk kammeropera, et verk beregnet til å skulle spilles og synges av et lite ensemble i en liten sal i et italiensk hertugpalass, med et minimum av dekorasjoner og uten de store sceniske virkemidlene.

Det ligger grundige historiske studier bak dette valget. Og bak valget av instrumentasjon og fremførelsespraksis. Men til tross for at alle de historiske fotnotene er på plass, og alle relevante kilder er behørig sjekket, med avstikkere til renæssansehumanister og glemte neoplatonikere, blir dette aldri tørt og kjedelig. Tvert imot. Fire hundre år etter premieren kan den gamle historien om Orfeus og Euridike og ferden til dødsriket fremdeles rive oss med.

I Ricketts tolkning blir dette verket et intenst, ekspressivt drama, en musikalsk billedbok malt i de mest delikate klangfargene, med gjennomsiktige korsatser, sensuelle, nesten dekadente strykerinnsatser og dramatiske utbrudd i messingseksjonen.

Jonathan Millers spartanske scenografi og Sue Leftons stiliserte koreografi skaper en effektiv ramme om handlingen. Og om de tolv sangerne. Vi kan ikke nevne alle, men må iallfall få med at Mark Tucker var en imponerende Orfeo med nettopp dette intense uttrykket som er nødvendig for at den store arien Possente spirto skal bli verkets dramatiske omdreiningspunkt.

Vi kan aldri komme til å oppleve «hvordan det virkelig var» eller hvordan Orfeo virkelig var tenkt, den gangen i 1607. Det som alltid teller til syvende og sist, er om verket, den konkrete realisering av verket, fungerer og klinger ordentlig og riktig - hørt med vår tids ører, filtrert gjennom vår tids musikalske sensibilitet. Det gjorde Orfeo denne mandag kveld i Grieghallen.

von Otters kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.05.2003

Verk av Monteverdi, Dowland m.fl.

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Jory Vinikour, cembalo; Jakob Lindberg, lutt

Festspillene

Håkonshallen

Intim, kammermusikalsk åpning av von Otters Festspillkonserter

Hun er Festspillenes store, internasjonale stjerne. Men det er ikke noe primadonna over henne. Det er musikken, sangen, teksten som er det sentrale, ikke personen Anne Sofie von Otter. I så måte er det karakteristisk at hun velger å åpne sin del av Festspillene med en konsert uten store, glitrende arier, en konsert helliget tidlig-barokkens vokalmusikk.

Hun starter som avslappet, humoristisk konferansier, guider oss inn i perioden. Så demper hun stemmen ned, går inn i det helt intime formatet, og skaper stor musikk.

I første avdeling er vi i det italienske 1600-tall, med intense, høyspente sanger av Monteverdi og Frescobaldi og deres mer ukjente samtidige. Det er snakk om virtuos, voldsomt ornamentert musikk, men en vesentlig del av von Otters kunst er at hun formår å få det teknisk krevende til å høres ukunstlet ut. Og at hun har den store teknikerens frihet til å leke med uttrykket, til å improvisere, følge et plutselig innfall, lytte til tekstenes anvisninger mer enn til notebildets tegn.

Etter pausen var vi tilbake på mer velkjent grunn med sanger av Dowland og Purcell, melankolsk, engelsk musikk med et følelsesuttrykk som er tettere på en senere tids lieder, og kanskje også tettere på den side av von Otter vi kjenner fra operascenene. En stor sangerinne, i kammermusikalsk samspill med to store instrumentalister, begge internasjonale stjerner med spesiale i tidlig musikk: Amerikanske Jory Vinikour på cembalo og orgel, og svenske Jakob Lindberg på lutt og luttens storebror, theorben. Sammen skapte de et florlett klangbilde omkring von Otters stemme, og hadde da i tillegg egne soloavdelinger: Vinikour imponerte med et viltvoksende, blomstrende variasjonsstykke av ukjente Johann Kaspar von Kerll, og Jakob Lindberg demonstrerte flott sans for dramatikken i Dowlands luttstykker.