Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.

Melankolske sanger

Bergens Tidende, 23.11.2011

If Grief Could Wait

Susanna Wallumrød

ECM

En plate som fungerer best i små doser

Til debutplaten på ECM har Susanna Wallumrød valgt ut sanger av Henry Purcell som hun framfører sammen med Giovanna Pessi på harpe, Jane Achtman på gambe og Marco Ambrosini på nyckelharpe. Hun har også med egne komposisjoner pluss et par sanger av Leonard Cohen og Nick Drake. Det er kommet en del plater i det siste med tilsvarende blandinger av barokksanger og moderne ballader. Ikke alle klarer å skape musikalske sammenhenger på tvers av århundrer og genrer. Denne plate gjør det. Det gjennomgående temaet i alle tekstene er sorg. Det musikalske uttrykket er mørkt og melankolsk, og de tre instrumentalistene akkompagnerer fritt og improviserende uansett om det er Purcell eller Cohen som står på programmet. Samtidig er platens svakhet nettopp dett sammenhengende og det ensartete preget. Alle sangene ligger i samme melankolske stemningsregister, stort sett alle går i samme langsomme tempo, og Wallumrød synger dem alle på samme inderlige, lavmælte og veldig selvbevisste måte. Dette er en plate som nok fungerer best hvis man inntar den i små doser.    

Sorg og melankoli

Bergens Tidende, 31.05.2011

Andreas Scholl, kontratenor

Tamar Halperin, cembalo og klaver

Håkonshallen

Kontratenoren Andreas Scholl imponerer med engelske sanger

Musikk kan narre bekymringene våre en stund – skriver John Dryden i en av de sangene som Henry Purcell tonsatte tilbake på 1600-tallet. Men kanskje er det mer riktig å si at musikken gjør det mulig å uttrykke disse bekymringene, gi dem estetisk form. Det var i alle fall det inntrykket man satt igjen med i går under Andreas Scholl og Tamar Halperins fine konsert i Håkonshallen.

På programmet sto sanger og arier skrevet i England i spennet fra sent 1500-tall til sent 1700-tall. Og jammen var det mange bekymringer her, både i tekstene og musikken. Melankolien stakk vel ikke så dypt den gangen sangene ble skrevet, sorgen og lidelsen og tristessen var nok mest noe utvendig, en attityde i tiden, et estetisk grep. Men det storslåtte og imponerende ved Andreas Scholls framførelse var at han fikk oss til å tro på musikken. Han tok så å si sangene for pålydende, sang dem uten forbehold og klarte med inderlighet og scenisk nærvær å formidle all den grenseløse kummeren som Dowland, Purcell og Robert Johnson har gitt musikalsk uttrykk.

Scholl er kontratenor, men han er ingen «gender bender». Så snart han begynner å synge, hører man bare de sømløse fraseringene, uttrykkskraften, alle de følelsesmessige sjatteringene han er i stand til å hente fram av selv de enkleste melodilinjene. Og man glemmer at her står faktisk en voksen mann som har lagt stemmen sin om og nå beveger seg helt oppe i det høye registeret der den kvinnelige altstemmen vanligvis ligger.

Tamar Halperin la dempete, lette cembaloklanger under sangene i første avdeling, og satte seg så til flygelet etter pausen da Scholl åpnet stemmen mer opp og tok kraftigere midler i bruk, først i tre arier av Händel, blant annet en forrykende virtuos «Se parla nel mio cor» fra operaen Giustino, et av kveldens eneste raske numre. Og etterpå i tre sjeldent hørte engelske sanger fra Haydns opphold i London på 1790-tallet. Pluss en av hans korte klaversonater, spilt lett og elegant av Halperin.

Det var ikke sorg og tårer hele veien. Før pausen sang Scholl – med hjelp fra publikum i salen – en lystig, tvetydig drikkevise. Og avslørte hvordan han synger, når han synger «normalt». Til de som ikke var til stede kan vi røpe at han da synger som en helt gjennomsnittlig, lys baryton. 

Overjordisk

Bergens Tidende, 10.11.2010

O Solitude

Musikk av Henry Purcell

Andreas Scholl, kontratenor

Stefano Montanari, dirigent

Accademia Bizantina

Decca

Overveldende vakker plate med vokalmusikk av Henry Purcel, «den britiske Orfeus»

For femti år siden kunne kontratenorene telles på en hånd. Eller rettere på én finger. Den gang var betegnelsen kontratenor synonym med engelske Alfred Deller.

Det var tidligmusikkspesialisten Deller som utviklet denne spesielle stilen der sangeren forsøker å imitere klangen av de gamle kastratene. Og det var Deller som sammen med Deller Consort etter hvert fikk vennet publikum til å høre og like denne stemmeteknikken der mannsstemmen slår over i falsett og beveger seg opp i det området der vi vanligvis bare møter de dype kvinnestemmene, altene og mezzosopranene.

I dag er det flere kontratenorer på banen. Men de er fremdeles en minoritet, et anliggende for spesielt interesserte. Tyske Andreas Scholl er den fremste av dem. Og han er vel også det nærmeste vi kommer til en superstar på dette feltet. Vi kjenner ham best fra plater med Händels operaer eller med tysk og italiensk vokalmusikk fra barokken. Nå har han dykket ned i det engelske repertoaret og presenterer en hel plate med musikk av Henry Purcell, «den britiske Orfeus».

Det er en overveldende vakker plate. «O Solitude» er tittelen. Og det er mye «solitude» på platen, mange melankolske sanger med tekster om ensomhet, lidelse og tap. Men også kjærlighetssanger og sanger om lykkelige stunder. Scholl synger det hele med sin nyanserike høye stemme, en stemme som klinger helt annerledes enn alt vi er vant til å høre – ulegemlig, overjordisk, noen ganger nesten uhyggelig fremmedartet. Og den fremmede stemmen får de gamle sangene til å stråle og funkle.

Selv en sviske som Dido’s Lament høres plutselig fremmed og annerledes ut. I dette tilfellet må Scholl spenne og presse stemmen sin til det ytterste for å komme opp, helt opp i det høye registeret der sopranene vanligvis synger denne arien. Han gjør det teknisk gjennomkontrollert, men nettopp spenningen og presset i stemmen hans gir denne arien en særlig intensitet og kvalitet. 

Accademia Bizantina, et av tidens beste tidligmusikkensembler, akkompagnerer Scholl og spiller i tillegg en rekke av Purcells instrumentalkomposisjoner.

Flagstad i London

Bergens Tidende, 30.03.2005

The Very Best of Kirsten Flagstad

EMI

Stemmen som brenner seg gjennom tiden

Kirsten Flagstad var med på om lag tusen plater i perioden 1913-59. Den nye dobbelt-cd’en rommer bare en brøkdel, en serie EMI-innspilninger fra 1948-1952. Men selv om det her tegnes et begrenset bilde av hennes kunst, og selv om innspilningene er gjort sent i karrieren, er det mye å glede seg over – imponerende, kraftfulle Wagner-arier; svisker fra Gluck og Purcell; og Grieg-sanger i svulmende orkesterversjoner. Det hele innspilt i London med Philharmonia Orchestra.

Platene demonstrerer også noe av Flagstads enorme spennvidde. Her er en inderlig, avdempet tolkning av Wagners Wesendonck-lieder med Gerald Moore ved klaveret. Og det slutter med en tordnende «Mild und leise» fra Tristan und Isolde med Philharmonia Orchestra dirigert av Wilhelm Furtwängler.

Det er ikke noe som eldes raskere enn plater med vokalmusikk. De fleste innspilninger fra årene omkring 1950 er for lengst utdaterte. Men ikke Flagstads. Hennes stemme brenner seg igjennom tiden, og klinger klart og sterkt den dag i dag.

von Otters kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.05.2003

Verk av Monteverdi, Dowland m.fl.

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Jory Vinikour, cembalo; Jakob Lindberg, lutt

Festspillene

Håkonshallen

Intim, kammermusikalsk åpning av von Otters Festspillkonserter

Hun er Festspillenes store, internasjonale stjerne. Men det er ikke noe primadonna over henne. Det er musikken, sangen, teksten som er det sentrale, ikke personen Anne Sofie von Otter. I så måte er det karakteristisk at hun velger å åpne sin del av Festspillene med en konsert uten store, glitrende arier, en konsert helliget tidlig-barokkens vokalmusikk.

Hun starter som avslappet, humoristisk konferansier, guider oss inn i perioden. Så demper hun stemmen ned, går inn i det helt intime formatet, og skaper stor musikk.

I første avdeling er vi i det italienske 1600-tall, med intense, høyspente sanger av Monteverdi og Frescobaldi og deres mer ukjente samtidige. Det er snakk om virtuos, voldsomt ornamentert musikk, men en vesentlig del av von Otters kunst er at hun formår å få det teknisk krevende til å høres ukunstlet ut. Og at hun har den store teknikerens frihet til å leke med uttrykket, til å improvisere, følge et plutselig innfall, lytte til tekstenes anvisninger mer enn til notebildets tegn.

Etter pausen var vi tilbake på mer velkjent grunn med sanger av Dowland og Purcell, melankolsk, engelsk musikk med et følelsesuttrykk som er tettere på en senere tids lieder, og kanskje også tettere på den side av von Otter vi kjenner fra operascenene. En stor sangerinne, i kammermusikalsk samspill med to store instrumentalister, begge internasjonale stjerner med spesiale i tidlig musikk: Amerikanske Jory Vinikour på cembalo og orgel, og svenske Jakob Lindberg på lutt og luttens storebror, theorben. Sammen skapte de et florlett klangbilde omkring von Otters stemme, og hadde da i tillegg egne soloavdelinger: Vinikour imponerte med et viltvoksende, blomstrende variasjonsstykke av ukjente Johann Kaspar von Kerll, og Jakob Lindberg demonstrerte flott sans for dramatikken i Dowlands luttstykker.

Mellom ruinene

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1994

Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen, sang

Helge Myhren, klaver

Music Factory, Verftet

Røkeriet var fylt til bristepunktet fredag kveld. Ryktet om Anne Lise Berntsens og Siri Torjesens OL-forestilling «Arien Album» var tydeligvis løpet i forveien. Og publikum ble bestemt ikke skuffet, for her var det både noe for øret og for øyet: to sterke sangerinner, herlig musikk, et flott scenebilde. Og en hel del å tenke over – for «Arien Album» er uten tvil noe av det rareste vi kommer til å oppleve på dette årets festspill.

Spredt ut over Røkeriets golv har regissøren og scenografen Kjetil Skøien plassert noen tøystykker, et flygel, svarte kuler og forskjellige hvitmalte gjenstander – en byste, et marmorhode, en brukket søyle, en dør. Og i dette assosiasjonsfylte, «klassisk-antikke» rommet vandrer de to sangerinnene gravitetisk omkring og utfører merkelige rituelle handlinger. Innimellom deklamerer de tekststumper av gamle Maurice Maeterlinck. Men først og fremst synger de – gamle sanger om kjærlighet og brutte løfter, tunge arier av Purcell og Schönberg, lette arier av Menotti, svisker av Puccini og Lenoir, evergreens av Gershwin og Weill, og mye, mye mer.

De gamle arie-albumer bestod av utdrag, av highlights fra helt forskjellige verk. «Arien Album» driver dette prinsippet ut i sin ytterste konsekvens. Tingene, tekststumpene, tøystykkene, sangene: Det er ingen indre sammenheng, ingen helhet, alt er utdrag, fragmenter av noe fortidig, fraværende. Men når Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen med cool, profesjonell sikkerhet spiller alle de sprikende elementene ut mot hverandre, etableres det overraskende «correspondances» på kryss og tvers, mellom engelsk barokk og klassisk avantgarde, mellom Broadway og La Scala, mellom Schönbergs månesyke Pierrot og Eislers lille radioapparat. Og ut av alle disse uventede, surrealistiske møter mellom ruinene oppstår det en melankolsk, forfrossen skjønnhet. Som på en sær måte føles veldig nåtidig.