Mellom ruinene

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1994

Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen, sang

Helge Myhren, klaver

Music Factory, Verftet

Røkeriet var fylt til bristepunktet fredag kveld. Ryktet om Anne Lise Berntsens og Siri Torjesens OL-forestilling «Arien Album» var tydeligvis løpet i forveien. Og publikum ble bestemt ikke skuffet, for her var det både noe for øret og for øyet: to sterke sangerinner, herlig musikk, et flott scenebilde. Og en hel del å tenke over – for «Arien Album» er uten tvil noe av det rareste vi kommer til å oppleve på dette årets festspill.

Spredt ut over Røkeriets golv har regissøren og scenografen Kjetil Skøien plassert noen tøystykker, et flygel, svarte kuler og forskjellige hvitmalte gjenstander – en byste, et marmorhode, en brukket søyle, en dør. Og i dette assosiasjonsfylte, «klassisk-antikke» rommet vandrer de to sangerinnene gravitetisk omkring og utfører merkelige rituelle handlinger. Innimellom deklamerer de tekststumper av gamle Maurice Maeterlinck. Men først og fremst synger de – gamle sanger om kjærlighet og brutte løfter, tunge arier av Purcell og Schönberg, lette arier av Menotti, svisker av Puccini og Lenoir, evergreens av Gershwin og Weill, og mye, mye mer.

De gamle arie-albumer bestod av utdrag, av highlights fra helt forskjellige verk. «Arien Album» driver dette prinsippet ut i sin ytterste konsekvens. Tingene, tekststumpene, tøystykkene, sangene: Det er ingen indre sammenheng, ingen helhet, alt er utdrag, fragmenter av noe fortidig, fraværende. Men når Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen med cool, profesjonell sikkerhet spiller alle de sprikende elementene ut mot hverandre, etableres det overraskende «correspondances» på kryss og tvers, mellom engelsk barokk og klassisk avantgarde, mellom Broadway og La Scala, mellom Schönbergs månesyke Pierrot og Eislers lille radioapparat. Og ut av alle disse uventede, surrealistiske møter mellom ruinene oppstår det en melankolsk, forfrossen skjønnhet. Som på en sær måte føles veldig nåtidig.