Alvorlige sanger

Bergens Tidende, 20.11.2013

Hanns Eisler: Ernste Gesänge, Lieder with piano

Matthias Goerne, Thomas Larcher og Ensemble Resonanz

Harmonia mundi

Formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Den tyske grafikeren Rainer Ehrt har laget et bilde som viser Freud, Einstein og Marlene Dietrich om bord på et stort dampskip. På landgangen står komponistene Hanns Eisler og Kurt Weill, sangerinnen Lotte Lenya, tolvtonemusikkens grunnlegger Arnold Schönberg og mange andre. Bildet heter «Emigranter, avreise» og stammer fra en serie om de tyske og østerrikske kunstnere og intellektuelle som flyktet fra nazistene på 1930-tallet.

Vi gjenfinner bildet på coveret til Matthias Goernes nye plate. For her er det emigranten Hanns Eislers musikk det dreier seg om, blant annet den såkalte Hollywood Liederbuch, de sangene Eisler skrev i sitt amerikanske eksil til tekster av Bertolt Brecht. Goerne spilte inn hele sangboken i starten av karrieren. Nå vender han tilbake og presenterer 17 av sangene igjen. Stemmen hans har flere farger nå, og mer dybde og autoritet. Det samme har tolkningene hans. Han synger fremdeles Eislers kantede melodier med sømløs frasering, men han henter frem et større følelsesregister. Han går ned i Brechts saklige, tørre dikt og finner emigrantens hjemlengsel under den tilsynelatende enkle, nøkterne overflaten.

De nye tolkningene utvider bildet av komponisten Hanns Eisler. Og platen trekker også frem andre, mindre kjente deler av hans verk. Goernes glimrende pianist Thomas Larcher gir for eksempel en ekspressiv tolkning av Eislers aller første opusnummer, en fritonal klaversonate skrevet i 1922 da han var elev hos Schönberg. I den andre enden av kronologien finner vi Eislers aller siste verk, «Ernste Gesänge», sju «alvorlige sanger» for baryton og strykere som ble ferdiggjort få uker før hans død i Østtyskland i 1962.

I en av sangene spør den østtyske forfatteren Helmut Richter om drømmen nå endelig blir oppfylt, drømmen om et liv uten angst. Diktets tittel «XX. Parteitag» refererer til det sovjetiske kommunistpartiets 20. kongress i 1956 da Nikita Khrusjtsjov startet oppgjøret med Stalin og stalinismen. Og på et vis danner denne kongressen bakgrunnen for alle Eislers «alvorlige sanger». Han sa selv om dem: «Man kan ikke alltid skrive optimistiske sanger, man må også i konkrete situasjoner beskrive, besynge eller referere opp- og nedturer». Det er glimt av optimisme og håp om et bedre liv i disse sangene, men først og fremst er det nedturer og sorg – kommunisten og idealisten Eislers sorg over tapte illusjoner, brutte idealer og forspilte muligheter.

I sangene vender Eisler så å si tilbake til sin eksperimentelle ungdom og skriver musikk i et grenseland der senromantikk og atonal ekspresjonisme kolliderer. Men når Goerne tolker og fargelegger sangene med sin store, uttrykksfulle stemme, klinger også hele 1800-tallets liedtradisjon med. Disse sangene hører hjemme i den store, sentraleuropeiske sangboken, de er skrevet i forlengelse av Schubert, Schumann og Hugo Wolf – det skjønner vi. En formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Når musikk og tekst blir ett

Bergens Tidende, nett, 31.05.2009

Sanger av Franz Schubert og Hanns Eisler 

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

  

En konsert det kommer til å gå frasagn om.

Det er lørdag i Grieghallen. Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes kommer gående inn på scenen. To menn i mørkt dress. Andsnes setter seg til flygelet og spiller noen innledende trioler. Goerne trer litt frem på gulvet og synger de første ordene i Schuberts «Der Wanderer». Og tiden står stille.

Når plateanmelderne skriver om Goerne, fremhever de hans eventyrlige stemme. Og de skriver om hans makeløse tekstforståelse. Og selvsagt har de rett. For Goerne er både den fullendte baryton og en fabelaktig liedfortolker. Men når man hører ham, i levende live, forstår man at det egentlig er helt feil å skille stemme og tolkning på denne måten.

For det som gjør Goerne til tidens førende liedsanger – og det som gjør konsertene hans så intense – er at han i hver eneste sang søker og finner det unike balansepunktet der stemme, melodi og tekst smelter sammen og blir til uatskillelige, likeverdige sider av samme sak, uløselig forbundet med hverandre. Og når han i tillegg har Andsnes sittende bak seg, en åndsbeslektet pianist som forstår å løfte klaverakkompagnement frem og gjøre det til en medlevende kommentar – ja da oppstår det noe som bare kan beskrives med ord av den typen man vanligvis kvier seg for å bruke. På Goernes modersmål ville de trolig ha snakket om «Das Erhabene» – det opphøyede, det sublime. 

På lørdag i Grieghallen ble hver sang en selvstendig performance som utfoldet seg etter sin egen logikk i sitt eget følelsesunivers. Og samtidig fikk vi oppleve Goernes uovertrufne evne til sammensette et konsertprogram, til å forme store forløp og spenningsbuer ved å la de enkelte sangene følge etter hverandre i forhold til en egen, overordnet dramaturgi. Denne kvelden dreide det seg om sanger av Schubert og Eisler, satt sammen i korte avdelinger etter og mot hverandre. Man kunne kanskje forvente at det ville oppstå musikalske kollisjoner når disse to komponistene bringes sammen i samme program. For det er ikke bare hundre års musikkhistorie som skiller dem, det er også deres helt ulike temperamenter. Men faktisk oppsto det underveis en merkelig, fortettet dialog mellom Schuberts erkeromantiske sanger om lengsel og vemod og Eislers kalde, harde tonesettinger av Bert Brechts ironiske og kyniske dikt fra eksilet i Los Angeles. Likevel var det nok Schubert-sangene, og spesielt de tre Harfner-sangene i avdelingen etter pausen, som gjorde det sterkeste inntrykket.

Plutselig var det slutt. Tiden begynte å gå igjen. Det ble applaus. Det ble stående applaus. Og det ble ekstranummer – «Kirschdieb», drømmen om den unge tyven i kirsebærtreet fra Eisler og Brechts Hollywood Liederbuch. Og så var det ugjenkallelig forbi. Hvor lenge varer en opplevelse? – spør festspillene i år. Når det gjelder den konkrete, fysiske opplevelsen av å høre Goerne og Andsnes sammen på konsert i Grieghallen, er svaret: Alt for kort. Erindringen om denne opplevelsen kommer derimot til å vare lenge.

Mellom ruinene

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1994

Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen, sang

Helge Myhren, klaver

Music Factory, Verftet

Røkeriet var fylt til bristepunktet fredag kveld. Ryktet om Anne Lise Berntsens og Siri Torjesens OL-forestilling «Arien Album» var tydeligvis løpet i forveien. Og publikum ble bestemt ikke skuffet, for her var det både noe for øret og for øyet: to sterke sangerinner, herlig musikk, et flott scenebilde. Og en hel del å tenke over – for «Arien Album» er uten tvil noe av det rareste vi kommer til å oppleve på dette årets festspill.

Spredt ut over Røkeriets golv har regissøren og scenografen Kjetil Skøien plassert noen tøystykker, et flygel, svarte kuler og forskjellige hvitmalte gjenstander – en byste, et marmorhode, en brukket søyle, en dør. Og i dette assosiasjonsfylte, «klassisk-antikke» rommet vandrer de to sangerinnene gravitetisk omkring og utfører merkelige rituelle handlinger. Innimellom deklamerer de tekststumper av gamle Maurice Maeterlinck. Men først og fremst synger de – gamle sanger om kjærlighet og brutte løfter, tunge arier av Purcell og Schönberg, lette arier av Menotti, svisker av Puccini og Lenoir, evergreens av Gershwin og Weill, og mye, mye mer.

De gamle arie-albumer bestod av utdrag, av highlights fra helt forskjellige verk. «Arien Album» driver dette prinsippet ut i sin ytterste konsekvens. Tingene, tekststumpene, tøystykkene, sangene: Det er ingen indre sammenheng, ingen helhet, alt er utdrag, fragmenter av noe fortidig, fraværende. Men når Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen med cool, profesjonell sikkerhet spiller alle de sprikende elementene ut mot hverandre, etableres det overraskende «correspondances» på kryss og tvers, mellom engelsk barokk og klassisk avantgarde, mellom Broadway og La Scala, mellom Schönbergs månesyke Pierrot og Eislers lille radioapparat. Og ut av alle disse uventede, surrealistiske møter mellom ruinene oppstår det en melankolsk, forfrossen skjønnhet. Som på en sær måte føles veldig nåtidig.