I dagligstuen

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1996

Anne Lise Berntsen, sopran

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Villaen, Troldhaugen

Intimitet og utblåsning på Troldhaugen

I det korte mellomrommet mellom musikkens opphør og publikums applaus hører man plutselig stillheten, en fysisk nærværende, nesten håndgripelig stillhet –tilbakeholdte åndedrag, sukk, stole som knirker. I villaen på Troldhaugen hører man noe mer, noe som dagens konsertpublikum etterhvert har glemt: stillheten i et ganske lite, intimt rom, lyden av en håndfull mennesker som sitter i en dagligstue, intenst lyttende. Hele forrige århundres høye liedkunst er skapt for nettopp den slags rom, den slags stillhet. Griegs sanger inklusive.

Og derfor var Anne Lise Berntsens konsert på Troldhaugen fredag kveld en temmelig problematisk opplevelse. For det er bestemt ikke noe dagligstueaktig over hennes kunst. Hun er en sangerinne som trives best i en helt annen slags rom, med en helt annen slags musikk, med komplekse verk og store dramatiske formater. Rollen som Veslemøy i Griegs Haugtussa lå tydeligvis skjevt i forhold til hennes særlige talent. Det var som om hun tvang seg til å legge bånd på stemmen for å tilpasse den til rommet, hun presset den, blendet den ned i styrke så den ofte mistet klang og bærekraft  – og dette forplantet seg til resten av uttrykket og ga en enkelt gang, i «Møte», regulære problemer i høyden.

Etter pausen var hun til gjengjeld på hjemmebane med en imponerende tolkning av Mussorgskijs «Dødens sanger og danser», sunget på russisk med voldsom ekspressivitet, dystert, melankolsk med store utblåsninger over hele stemmeregisteret. Og med en følelsesmessig styrke som virket nesten skremmende i den lille dagligstuen.

Mellom ruinene

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1994

Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen, sang

Helge Myhren, klaver

Music Factory, Verftet

Røkeriet var fylt til bristepunktet fredag kveld. Ryktet om Anne Lise Berntsens og Siri Torjesens OL-forestilling «Arien Album» var tydeligvis løpet i forveien. Og publikum ble bestemt ikke skuffet, for her var det både noe for øret og for øyet: to sterke sangerinner, herlig musikk, et flott scenebilde. Og en hel del å tenke over – for «Arien Album» er uten tvil noe av det rareste vi kommer til å oppleve på dette årets festspill.

Spredt ut over Røkeriets golv har regissøren og scenografen Kjetil Skøien plassert noen tøystykker, et flygel, svarte kuler og forskjellige hvitmalte gjenstander – en byste, et marmorhode, en brukket søyle, en dør. Og i dette assosiasjonsfylte, «klassisk-antikke» rommet vandrer de to sangerinnene gravitetisk omkring og utfører merkelige rituelle handlinger. Innimellom deklamerer de tekststumper av gamle Maurice Maeterlinck. Men først og fremst synger de – gamle sanger om kjærlighet og brutte løfter, tunge arier av Purcell og Schönberg, lette arier av Menotti, svisker av Puccini og Lenoir, evergreens av Gershwin og Weill, og mye, mye mer.

De gamle arie-albumer bestod av utdrag, av highlights fra helt forskjellige verk. «Arien Album» driver dette prinsippet ut i sin ytterste konsekvens. Tingene, tekststumpene, tøystykkene, sangene: Det er ingen indre sammenheng, ingen helhet, alt er utdrag, fragmenter av noe fortidig, fraværende. Men når Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen med cool, profesjonell sikkerhet spiller alle de sprikende elementene ut mot hverandre, etableres det overraskende «correspondances» på kryss og tvers, mellom engelsk barokk og klassisk avantgarde, mellom Broadway og La Scala, mellom Schönbergs månesyke Pierrot og Eislers lille radioapparat. Og ut av alle disse uventede, surrealistiske møter mellom ruinene oppstår det en melankolsk, forfrossen skjønnhet. Som på en sær måte føles veldig nåtidig.