Kollisjoner

Bergens Tidende, 13.10.2010

Death

Anne-Lise Berntsen

Eisler Ensemble

Øra Fonogram

Skjeve tolkninger av tekster om Døden

Det norske Eisler Ensemble spiller musikk av det slaget Hanns Eisler ble kjent for i mellomkrigstiden, røff, kantet musikk i grenselandet mellom tysk, agiterende kabarettradisjon og radikal modernisme. Gruppen akkompagnerte Anne-Lise Berntsen på hennes Eisler-plate «Ohne Sentimentalität». Nå er de og Berntsen ute med en ny plate, denne gang med sanger fra veldig forskjellige perioder og genrer, men med døden som gjennomgående tema. Her er sanger av Brecht og Weill skrevet i samme tradisjon som Eisler, men også Mussorgskijs sangsyklus «Dødens sanger og danser» som lenge har vært på Berntsens repertoar – pluss sanger av Nick Cave, Bob Dylan og flere til. Til å begynne med virker det litt rart å høre en arie fra Monteverdis Orfeo fremført med røykfylt, forvrengt stemme i tysk kabaretstil eller Dylans «Death is not the End» sunget av en operasangerinne, men de musikalske kollisjonene skaper ofte interessante, ekspressive virkninger og kaster skeive lys over tekstene.     

Med Andsnes på utstilling

Bergens Tidende, 04.11.2009

Verk av Mussorgskij og Schumann

Leif Ove Andsnes, klaver

EMI

Monumental tolkning av Mussorgskijs bilder

Det finnes om lag femten forskjellige orkestreringer av Modest Mussorgskijs klaversuite «Bilder fra en utstilling». At så mange komponister og musikere har prøvd å gjøre dette verket om til orkestermusikk gjennom årene, sier noe om de klangmulighetene det rommer. Men det forteller kanskje først og fremst at disse utstillingsbildene alltid er blitt opplevd som problematiske: De er riktignok skrevet for klaver, men de krever det helt store orkesterformatet for å komme til sin rett.

Det imponerende ved den tolkningen Leif Ove Andsnes nå presenterer, er at han så å si fører verket tilbake til klaveret: Han spiller utstillingsbildene slik de opprinnelig var tenkt – som klavermusikk – og bruker hele sin fabelaktige teknikk til å åpne opp for de orkestrale dimensjonene i de enkelte stykkene. Og demonstrerer overbevisende at hele den monumentale klangen, alle disse fargene og alle disse brå skiftene faktisk kan kalles frem ved hjelp av et vanlig flygel.

Det starter med den første «Promenade» i rask gange og skjev 11/4 takt. Så braker det løs. Med tyngde og fremdrift i bildet av oksekjerren, med utsøkt klanglig karakteristikk av de to jødene, med majestetiske akkordblokker i bildet av den svære porten i Kiev. Det er det store uttrykket som dominerer. Men det blir også plass til sorgfulle, melankolske stemninger i bildet av det gamle slottet. Og det er letthet og, ikke minst, humor i skissene av barna i Tuileriene og kyllingene i eggeskallene.

Andsnes har valgt å koble Utstillingsbildene med Robert Schumanns «Kinderszenen», en ikke helt overbevisende kombinasjon. De to verkene er selvsagt ikke spilt inn etter hverandre som på en konsert. Men når man hører platen, virker det likevel som om Mussorgskij har tatt all oppmerksomheten og kraften. Det er mange fine momenter underveis i barnescenene, spesielt i langsomme stykker som «Bittendes Kind» og «Der Dichter spricht», men som helhet er det noe prosaisk og pensumaktig over fremføringen.     

Kjøper man de luxe utgaven av platen, får man i tillegg en dvd med et opptak fra i sommer da Andsnes fremførte Utstillingsbildene i Risør akkompagnert av videofilmer av og med performancekunstneren Robin Rhode. Det er også med en dokumentar om utviklingen av dette prosjektet. På kunstscenen er Rhode kjent som en «one trick pony», en kunstner med bare en enkelt greie i posen, i hans tilfelle dreier det seg om enkle stop/motion-animasjoner, vanligvis laget i en eller annen god saks tjeneste. I prosjektet med Andsnes fortsetter han med dette, men utvider også repertoaret en smule. Blant annet har han laget opptak av et flygel som blir oversvømt og senere destruert. Det er enkelt tenkt og dørgende uinteressant. 

Underlig

Bergens Tidende, 27.02.2008

Mussorgsky og Borodin

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Matt og fargeløs nyttårskonsert fra Berlin

Dette var en underlig plate, gitt. Ja, det er selvsagt ikke underlig at Berlinerne spiller Ravels orkestrering av Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling». Det har de gjort før, med flotte resultater, både i Karajans og Abbados tid. Det er vel heller ikke så underlig at de valgte å spille dette verket pluss Borodins andre symfoni og hans Polovetsiske danser på den siste nyttårskonserten. Dette er populære verk, fulle av musikalske effekter og sangbare melodier – hvis det ikke var for polovetserdansene hadde vi jo for eksempel ikke hatt en slager som Stranger in Paradise. Nei, det underlige er at Berlinerne har sagt seg villige til å utgi liveopptaket fra konserten på plate. For dette er ikke spesielt gode eller oppsiktsvekkende tolkninger. Især virker utstillingsbildene matte og fargeløse. Mer sprell er det i Borodin-symfonien, men slett ikke nok til at dette blir en plate som kan konkurrere med de versjonene som ellers er på markedet.    

Annerledes bilder

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2002

Verk av Rakhmaninov, Liadov og Musorgskij

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Dmitri Kitajenko tilbake i Grieghallen med helrussisk program.

Orkesterversjonen av Musorgskijs Utstillingsbilder? Det er Ravel, da vel? Nei, ikke nødvendigvis. Det er faktisk andre muligheter. Musikere og komponister har i over hundre år vært fascinert av dette klaververket, følt at klangen i det er så mektig og effektene så sterke at det krever å bli oversatt til orkesterspråk. Mange har forsøkt seg. Ved siste opptelling var det 15 versjoner i omløp. Uansett er det fremdeles Ravel som behersker markedet. Og det er hans versjon man måler de andre mot når man en sjelden gang får anledning til å høre dem. Som f.eks. torsdag kveld i Grieghallen da det var pianisten Vladimir Ashkenazys versjon fra 1982 som sto på programmet.

Det inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt BFO’s flotte, overbevisende tolkning, er at det er mer Musorgskij hos Ashkenazy enn hos Ravel. En ting er at Ashkenazy tar utgangspunkt i Musorgskijs opprinnelige klaverutgave mens Ravel i sin tid brukte en tekst som var full av feil. Viktigere er det at Ashkenazys versjon musikalsk sett ligger tettere på Musorgskijs egen tid og det sene 1800-tallets klangidealer. At han lar engelskhornet ta melodien i «Il vecchio castello»-satsen, mens Ravel velger altsax, er i så måte symptomatisk. Der Ravel søker de utradisjonelle løsningene, de raffinerte klangeffektene og fører verket inn i det 20. århundre, er Ashkenazy mer tradisjonens mann. Hans versjon er senromantisk, med stor gestikk og et klangbilde preget av mettede farger i messing- og treblåsere. Det blir det annerledes bilder av, men absolutt bra musikk. Som man gjerne skulle høre oftere.

Om man gjerne skulle hørt Rakhmaninovs første symfoni noe oftere, er derimot ikke så sikkert. Kveldens dirigent, Dmitri Kitajenko liker Rakhmaninovs tidlige verk, det vet vi fra den gangen han var sjef for BFO. Og entusiasmen var det fremdeles ikke noe å si på denne torsdagskvelden. Men det skal mer enn entusiasme til for å få denne symfonien opp å sveve. Det er ganske enkelt umulig å skjule at dette er et svært ujevnt verk. Et par flashy effekter, en sangbar melodilinje eller to, en drepende kjedelig larghetto. Og så ikke mye mer å skrive hjem om.

Orkestret fulgte Kitajenko et bra stykke, men uten å strekke seg unødig langt i Rakhmaninov. Da var det mer liv i rekkene under kveldens gjenhør med ”Den fortryllede sjø” - Anatol Liadovs sjarmerende orkesterbagatell som BFO og Kitajenko i sin tid spilte inn på plate for Virgin.

I dagligstuen

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1996

Anne Lise Berntsen, sopran

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Villaen, Troldhaugen

Intimitet og utblåsning på Troldhaugen

I det korte mellomrommet mellom musikkens opphør og publikums applaus hører man plutselig stillheten, en fysisk nærværende, nesten håndgripelig stillhet –tilbakeholdte åndedrag, sukk, stole som knirker. I villaen på Troldhaugen hører man noe mer, noe som dagens konsertpublikum etterhvert har glemt: stillheten i et ganske lite, intimt rom, lyden av en håndfull mennesker som sitter i en dagligstue, intenst lyttende. Hele forrige århundres høye liedkunst er skapt for nettopp den slags rom, den slags stillhet. Griegs sanger inklusive.

Og derfor var Anne Lise Berntsens konsert på Troldhaugen fredag kveld en temmelig problematisk opplevelse. For det er bestemt ikke noe dagligstueaktig over hennes kunst. Hun er en sangerinne som trives best i en helt annen slags rom, med en helt annen slags musikk, med komplekse verk og store dramatiske formater. Rollen som Veslemøy i Griegs Haugtussa lå tydeligvis skjevt i forhold til hennes særlige talent. Det var som om hun tvang seg til å legge bånd på stemmen for å tilpasse den til rommet, hun presset den, blendet den ned i styrke så den ofte mistet klang og bærekraft  – og dette forplantet seg til resten av uttrykket og ga en enkelt gang, i «Møte», regulære problemer i høyden.

Etter pausen var hun til gjengjeld på hjemmebane med en imponerende tolkning av Mussorgskijs «Dødens sanger og danser», sunget på russisk med voldsom ekspressivitet, dystert, melankolsk med store utblåsninger over hele stemmeregisteret. Og med en følelsesmessig styrke som virket nesten skremmende i den lille dagligstuen.