Fantastisk åpning av konsertlivet

Bergens Tidende, 01.10.2021

Franz Schubert: Die schöne Müllerin og Winterreise
Matthias Goerne, baryton
Leif Ove Andsnes, piano
Håkonshallen

For en forrykende uke det har vært! En uke på sangens vinger, en uke i Schuberts tegn.

Siste lørdag ble de norske koronarestriksjonene fjernet. Det ble igjen mulig å gå på konsert uten publikumsbegrensninger. Og på tirsdag satt vi da i Håkonshallen, tett sammen i en fullsatt sal, og hørte den fantastiske tyske barytonen Matthias Goerne synge Schuberts syklus «Die schöne Müllerin» akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Og ikke nok med det – dagen etterpå ble det igjen konsert med Goerne og Andsnes, nå med «Winterreise», Schuberts andre store sangsyklus. Samme sted og fullsatt sal.

«Die schöne Müllerin» og «Winterreise» er komponert med fem års mellomrom på 1820-tallet, men de er ganske forskjellige, både musikalsk og tekstmessig, og gir Goerne anledning til å fremvise alle sider av sitt formidable talent. 

«Die schöne Müllerin» er en lang, sammenhengende musikalsk fortelling. Igjennom tjue sanger hører vi historien om en farende svenn som tar arbeide hos en møller. Han forelsker seg i møllerens datter, hun avviser ham og han drukner seg i elven som driver møllehjulet.

Goerne bruker alle sine dramatiske evner til å folde denne historien ut.

Han «spiller» de ulike figurene, fremviser dem fysisk på scenen – vi ser møllerdatteren og hennes far, vi ser møllersvennen og rivalen hans, den farlige jegeren. Goerne karakteriserer figurene vokalt – stemmen hans er kraftig, med maskulin dybde og tyngde. Men den har også en spennvidde som gjør det mulig for ham å gå helt opp i tenorenes lyse område og fremstille den unge møllerdatteren tvil.

Vi hører og forstår figurene i situasjonen, men Goerne får oss samtidig til å se dem utenfra. Vi skjønner møllersvennen misforståelser og mistolkninger. Og vi hører alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Leif Ove Andsnes er Goernes oppmerksomme ledsager på reisen gjennom dette omskiftelige landskapet. Han viser frem alle de brå melodiske kastene og harmoniske stemningsskiftene i Schuberts musikk. Og han spiller overgangen fra dur til moll i «Tränenregen» så frysende kaldt at vi allerede på midten av reisen forstår hva som kommer til å skje med denne naive møllersvennen.

Det ligger også en liten fortelling i «Winterreise»: En mann kommer til en fremmed by, møter en ung kvinne, forelsker seg og blir avvist. Men fortellingen er egentlig bare det skissemessige utgangspunktet for noe langt mer. For slik Goernes fremstiller dette verket, blir «Winterreise» først og fremst en beskrivelse av en psykologisk tilstand, en nesten modernistisk samling musikalske fragmenter og bilder av tap og sorg.

Igjennom de 24 sangene fremstiller Goerne disse bildene med sublim dramatisk og musikalsk innlevelse. Vi «ser» denne mannen, «ser» ham drive omkring i et vinterlig landskap der alt minner ham om tapte muligheter. Og vi hører ham, hører hans knuste forhåpninger, hører hans plutselige utbrudd av rasende fortvilelse mens sorgen etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel – inntil han i den aller siste sangen møter Døden i skikkelse av en gammel lirekassemann.

Det er ingen som bedre enn Goerne forstår å synge frem alle disse nyansene i Schubert musikk slik at «Winterreise» blir et stort, rystende psykodrama. Og det er ingen som bedre enn Leif Ove Andsnes forstår å fange opp alle musikkens sprikende signaler og kontraster og gjøre klaverstemmen til en selvstendig med- og motspiller på reisen gjennom Schuberts vinterlandskap. 

For et makkerpar!

Det lange åndedraget

Bergens Tidende, 26.04.2019

Robert Schumann: Liederkreis Op. 24 & Kernerlieder, Op. 35

Matthias Goerne (bassbaryton), Leif Ove Andsnes (klaver)

Harmonia Mundi

Dokumentasjon av et formidabelt musikalsk partnerskap

Hadde du ikke mulighet til å høre Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes i Troldsalen siste år i februar? – Nei vel. Men nå får du anledning til å høre alt det fantastiske du gikk glipp av den gang. For senere på året gikk Goerne og Andsnes i platestudioet hos Harmonia Mundi og spilte inn hele programmet. Platen er nettopp utkommet. Og for en plate det er blitt! En plate som setter en ny standard for fortolkningen av den romantiske lied-tradisjonen.

Goerne og Andsnes tar for seg to av Robert Schumanns store sangsykluser: «Liederkreis op. 24» til tekster av Heinrich Heine og «Kernerlieder» (op. 35) til tekster av Justinus Kerner, begge skrevet i 1840.

Det går tette tematiske sammenhenger gjennom disse to samlingene. Vi er i høyromantikkens univers der alt handler om lengsel og avkall, om kjærlighet og tap, om oppbrudd og avskjed. Og om brå sprang fra den høyeste lykke til den dypeste sorg.

Goerne går inn i dette følelsesuniverset og former Schumanns melodilinjer med usvikelig sans for det lange åndedraget. Han bygger opp store spenningsbuer og trekker underveis nye musikalske og tekstlige poenger ut av sanger du trodde du kjente ut og inn.

I Heine-sangene merker du at han har sunget mye opera og spesielt mye Wagner i det siste. Stemmen hans er stor og malmfull, med tyngde i dybden og et kolossalt uttrykksregister. Og han trekker sine sceniske erfaringer med seg inn i tolkningene og forvandler mange av Heines korte tekster til store dramatiske, konfliktfylte rom.

Andsnes følger Goerne på reisen. Det ville være feil å si at han «akkompagnerer» sangene. For klaveret hans er mye mer enn et støtteinstrument – det er en selvstendig, egenrådig aktør i de store, overgripende fortellingene. Andsnes driver handlingen fremover med robust, stormfullt spill, han går i dialog med Goerne, han åpner nye tolkningsmuligheter, og i de selvstendige klaveravsnittene trekker han nye aspekter ut av sangene. Og vanligvis får han også det aller siste ordet når han alene, mot slutten, setter punktum for fortellingene med korte, musikalske oppsummeringer og ettertanker.

«Kernerlieder», den andre sangsyklusen på platen, er en vakker, rik samling. Men i motsetning til Heine-sangene hører den ikke til standardrepertoaret. Det er det flere grunner til, blant annet at Schumann her har skrevet en samling sanger som ligger helt i ytterkanten av baryton-registeret.

Men nå er jo Goerne en baryton som er berømt for sin enorme spennvidde, en sanger som kan gå dypt ned i bassområdet og langt opp i tenorområdet. Og hvis du fryktet at alle hans Wagner-utflukter i det siste, ville ødelegge den vakre, høye delen av registeret hans, da kan du slappe helt av. For mens mange vanlige barytoner velger alternative ruter i de vanskeligste av Kerner-sangene, går Goerne direkte til toppen og skaper vare, overjordiske, nærmest ulegemlige klangvirkninger.

Goerne og Andsnes har opptrådt sammen i snart tjue år. Godt at det endelig lyktes å få dette formidable musikalske partnerskapet dokumentert på plate.

Musikk i skyggen av en krig

Bergens Tidende, 13.08.18

Rosendal Kammermusikkfestival 2018

Leif Ove Andsnes, Matthias Goerne, Bertrand Chamayou, Henning Kraggerud, Kirill Gerstein, Dover String Quartet m.fl.

En frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode

Det var belgmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.

De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist. I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart. Men i år har Andsnes valgt et annet grep. Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig». Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.

Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv. Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.

Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.

Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum. For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.

Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke. Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier. Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden

Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 ¬ - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915. Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert: Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.

I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).

Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute. Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917 – som en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.

Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker. Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914) og Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.

Men den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17 – et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.

Og så var fredagen slett ikke forbi ennå. For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert: Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.

Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig. Men det spiller ingen rolle. Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.

I Goernes etter hvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket. Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller. Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert. En skjellsettende opplevelse.

Wenn jemand eine Reise tut

Bergen, 20.01.2018

Det tar litt tid før man får summet seg – men jo, vi dro altså til Hamburg og fikk sett Wagners Walküre på Staatsoper sist søndag.

Oppsettingen – ved Claus Guth (regi) og Christian Schmidt (scenografi) – er ti år gammel. Og temmelig grusom. Første akt utspiller seg i et Ikea-showroom. Nothung-sverdet stritter ut av en isoporplate på baksiden av et kjøkkenskap, og Siegmund trenger ikke mye styrke, bare den ene hånden, for å dra det løs. Wotans ekteskapelige krangel med Fricka i andre akt foregår på et funksjonalistisk arkitektkontor mellom skalamodeller og neonrør. Og valkyrjene? Vel, de er en gjeng tøysete tenåringsjenter som bor på en sønderbombet internatskole. De tilbringer det meste av tredje akt på sovesalen der de flytter ørkesløst rundt på fire ramponerte køyesenger. Jo da

Men så var det da heller ikke på grunn av denne gamle oppsettingen vi var kommet til Hamburg. Vi dro dit for å høre – og se – Matthias Goerne i rollen som Wotan. Han er «artist in residence» på Elbphilharmonie i januar, og Staatsoper Hamburg har benyttet denne anledningen til å få ham på scenen i Die Walküre, to ganger med en ukes mellomrom.

Goerne er jo først og fremst tidens store liedsanger. Men de siste årene har han begynt å ta enkelte operaoppdrag. Blant annet har han sunget Wotan-partiene i Jaap van Zweden og Hongkongfilharmoniens konsertutgaver av Ringen – som i ettertid er blitt til fine Naxos-utgivelser. Men framføringene på Staatsoper Hamburg nå i januar er – meg bekjent – hans debut som Wotan i en full scenisk versjon av Die Walküre.   

Hvordan er han så i denne rollen? Annerledes enn de tradisjonelle Wotan-fortolkerne. Men imponerende. Goernes Wotan er en stor, dominerende skikkelse som skaper rom omkring seg. Han veksler mellom myndig besluttsomhet og innadvendt grubleri og preger alle omgivelsene med intensitet og autoritet. Denne Wotan er – slik det forventes – en scenisk nærværende, veldig fysisk figur ­– men er også en fintmerkende sanger som forstår å utnytte alle liedfortolkerens erfaringer i sin musikalske gestaltning av rollen. Goerne fanger de store linjene, de følelsesmessige omslagene og alle de sarteste nyansene i Wagners libretto og gir dem et bevegende, musikalsk og vokalt uttrykk. Wotans dialog med Brünhilde i tredje akt er høydepunktet i enhver framføring av Die Walküre. I Goernes framstilling blir den et musikalsk psykodrama, et langt, gestisk og musikalsk forløp der Wotan etter hvert forvandles fra rasende, straffende guddom til sørgende, klagende far. Bedre kan denne scenen neppe spilles eller synges.

Goerne fikk godt motspill av amerikanske Lise Lindstrom i rollen som Brünnhilde. Og i ensemblet ellers var det mange gode innsatser underveis, blant annet av de to andre amerikanerne, Robert Dean Smith og Jennifer Holloway, i rollene som det elskende søskenparet Siegmund og Sieglinde. I orkestergraven satt Philharmonisches Staatsorchester Hamburg under ledelse av Kent Nagano. Han arbeider for tiden med et prosjekt der han sammen med Concerto Köln anlegger et «early music» perspektiv på Wagners operaer og prøver å etablere en historisk informert oppførelsespraksis. Det var tydelig at han tok erfaringer fra dette prosjektet med seg inn i tolkningen av Walküre-partituret. Orkesterklangen var lett og luftig, med kammermusikalsk transparens selv i de mest dramatiske sekvensene. Og Nagano hadde det ikke travelt, han lot musikerne utfolde musikken i lange, rolige forløp. Som en anmelder skrev etterpå: Nagano kom i mål på fire timers ren spilletid – og slo dermed Hans Knappertsbuschs gamle rekord fra Bayreuth på 1950-tallet.

Blir det flere Wagner-operaer med Goerne? Vel, han fikk tilbud om å synge i Bayreuth i år, men avslo av hensyn til andre engasjementer. Men holdt samtidig muligheten åpen for at han kan dra dit ved en senere anledning. Så, jo, kanskje. 

Høy himmel over Rosendal

Bergens Tidende, 13.08.2016

Verk av Schubert og Arne Nordheim

Brentano String Quartet

Guro Kleven Hagen, fiolin

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Rosendal Kammermusikkfestival

Baroniet Rosendal

Flott åpning av Rosendal Kammermusikkfestival

I Bergen er det kaldt, det høljer ned, det blåser full storm, både på kysten og rundt Festspillene: Er Festspillene blitt for store, for kunstnerisk utydelige? Er det sentrale kunstmusikalske feltet blitt nedprioritert i takt med at programmet har est ut?

I Rosendal derimot ­– der er det klart og solrikt vær. Slik var det i alle fall på torsdag da Leif Ove Andsnes – nesten som et innspill i Bergensdebatten – hadde premiere på Rosendal Kammermusikkfestival: en liten, fortettet konsertserie over fire dager på Baroniet Rosendal, helt helliget klassisk musikk, med sterke norske og internasjonale kunstnere sammen om et konsentrert, tematisk sammenhengende program.

Festivalens første sesong har «1828», Franz Schuberts dødsår, som hovedtema. Programmet tar opp de siste verkene hans og setter dem i spill med og mot verk av senere komponister. På åpningskonserten gjaldt det strykekvartetten «Der Tod und das Mädchen» fra 1824 og de siste sangene, «Schwanengesang» fra 1828 satt opp mot «Partita für Paul», Arne Nordheims gamle solostykke for fiolin og elektronikk fra 1985.

Det var ikke bare festivalpremiere på torsdag, det var også premiere på Baroniets nye scene – en stor konsertsal innredet i den gamle låven på Rosendal Avlsgård – og samtidig var det premiere på konsertsalens tekniske nyskapelse: et digitalt lydanlegg som opphever den svake, dårlige akustikken i låven og konstruerer et stort kunstig rom omkring musikken.

Lydanlegget virket etter hensikten på åpningskonserten. Vi forsto jo at instrumentene var forsterket på et eller annet vis, men de hørtes «naturlig» ut og klangen var gjennomgående klar og veldefinert. Derimot kunne låven nok trenge et klimaanlegg. Med mer enn 400 mennesker samlet i salen ble temperaturen fort like høy som i et drivhus. Varmen var kanskje også grunnen til at amerikanske Brentano String Quartet måtte stemme instrumentene sine flere ganger underveis mellom satsene i «Der Tod und das Mädchen». Men de spilte seg igjennom de tekniske vanskelighetene og ga en sterk tolkning av Schuberts skjebnetunge verk med Nina Lees uttrykksfulle, syngende cello som melodibærer i andresatsen og med en stormfull, avsluttende presto-sats som fikk låvetaket til å løfte seg.

Spranget fra Schubert til Arne Nordheim er stort. Og kontrasten var selvsagt påtakelig da Guro Kleven Hagens startet «Partita für Paul». Hos Schubert er dramatikken inderliggjort, alt ligger som indre rørelser og sterke spenninger i satsen. I Nordheims solostykke ligger dramatikken helt oppe i dagen. Kleven Hagen kastet den videre, rasende virtuost, ekspressivt og fremadrettet – inntil hun så å si ble innhentet av seg selv: Da den digitale playback-funksjonen startet i de siste satsene og kastet klangen av hennes fiolin forsinket tilbake, oppsto det plutselig nye lyder – skjøre, vare og svevende som de Klee-bildene vi så projisert opp på veggen bak henne.

Etter pausen var det tid for konsertens høydepunkt: barytonen Matthias Goerne sammen med Leif Ove Andsnes i Schuberts «Schwanengesang». Det er forunderlig hvordan Goernes stemme og hans Schubert-tolkning utvikler seg. Hver gang man hører ham, har stemmen hans fått nye uttrykksmuligheter, både i høyden og dybden. Og han finner fremdeles nye lag og dimensjoner fram i Schuberts sanger. Denne torsdagskvelden i Rosendal forvandlet han «Schwanengesang» til et stort musikkdramatisk verk, et verk som rommer alt, alle følelsesregistre fra dyp sorg til jublende glede. Hver av de frittstående sangene ble til en egen, selvstendig verden, fortettet som en novelle, innholdsrik som en roman.

  

Festivalen fortsetter de neste dagene, med foredrag og utstillinger og konserter. Andsnes selv er i ilden mange ganger underveis. Og flere store internasjonale solister tar veien innom Baroniet Rosendal.

En kresen festival med kunstmusikk på høyeste nivå. Er det virkelig publikum til noe slikt, på Vestlandet, på et lite slott langt fra allfarvei? Svaret er et rungende «ja». Og det visste vi jo allerede før festivalen startet. Da den ble annonsert i januar, ble alt utsolgt på et par uker.

Ringens herre

Bergens Tidende, 10.12.2015

Wagner: Rheingold

Jaap van Zweden, dirigent

Hong Kong Philharmonic Orchestra

Naxos

Matthias Goernes sensasjonelle debut som Wagner-sanger

Fire dager, fire operaer, 16 timer musikkdramatikk: Richard Wagners operasyklus «Der Ring des Nibelungen» er et monsterprosjekt. I hans gamle festspillhus i Bayreuth starter de prøvene i april for å være klar til den årlige framførelsen i juli.

Andre operahus har ikke lenger ressurser til slike ekstravaganser. Derfor blir konsertframføringer mer og mer vanlige, gjerne med etterfølgende plateutgivelse. Naxos som nettopp har startet en ny utgave av Ringen, følger denne prosedyren. «Rheingold», den første av de fire operaene, er opptatt ved to konserter i Hongkong i januar. De resterende tre operaene skal komme de neste årene, produsert på samme måte – konsertopptak i januar, plateslipp i oktober.

Naxos er som kjent et lavprismerke. Og dobbelt-cd’en med «Rheingold» er da også rørende billig. Men musikalsk sett er det ikke snakk om billigsalg her. Hongkong-filharmonien spiller på høyt internasjonalt nivå. Musikerne og sangerne har hatt bedre prøvetid og arbeidsbetingelser enn vi er vant til i Vesten. Og dirigenten, nederlandske Jaap van Zweden, er en rutinert wagnerianer. Han fører orkestret stramt og strikt gjennom Wagners partitur og får fram en lys, gjennomsiktig klang som aldri drukner sangerne. Orkestersatsen flyter i brede, elastiske buer, og Zweden disponerer kreftene slik at musikerne alltid har overskudd til å klare de store, monumentale utladningene.

«Rheingold» er prologen, forhistorien, fortellingen om gullskatten på bunnen av Rhinen, om dvergen Alberich som skaper den forheksede gullringen og om gudene Wotan og Loge som stjeler alt fra ham og fører forbannelsen videre inn i de neste operaene. Zweden har med seg et lag av gode internasjonale sangere til å fortelle denne historien – blant andre den unge mezzosopranen Michelle DeYoung (Fricka), barytonen Peter Sidhom (Alberich) og tenoren Kim Begley (Loge). Men utgivelsens kupp er barytonen Matthias Goerne i den sentrale rollen som Wotan. 

Vi kjenner Goerne som tidens fremste forvalter av den tyske liedtradisjonen. Opera har han derimot sjeldent drevet med. Før nå. I de siste årene har han begynt å ta enkelte operaroller. Nå debuterer han altså som Wotan. Og hvilken debut!

Det er en uvanlig velklingende Wotan vi hører her, en Wotan uten de tradisjonelle stangende bjeffene. Goernes stemme er stor, fokusert – rungende kraftfull i det dype registeret og med en rikdom av farger og sjatteringer i høyden. Og han drar alle sine erfaringer som lied-fortolker med seg inn i operaen, han «leser» Wotan som en nyansert tekst og framstiller ham som en psykologisk sammensatt skikkelse. Det er tyngde og verdighet i uttrykket, noen ganger en så voldsom kraft og vrede at vi nesten fysisk merker Wotans autoritet og makt. Og da han møter den gamle gudinnen Erda, fylles stemmen hans med en undren og en ærefrykt som får tiden til å stå stille.

I de tre følgende operaene kommer da den egentlige historien, historien om ringens forbannelse og gudenes fall. Vi venter spent på å høre hvordan Zweden, Goerne og de andre sangerne kommer til å fortelle den historien.

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler. 

Nattstemninger

Bergens Tidende, 01.10.2014

Matthias Goerne

Wanderers Nachtlied

Schubert Edition vol. 8

Harmonia Mundi

Matthias Goerne finner nye stemninger og sammenhenger i Schuberts sangskatt

Det er etter hvert et kvart århundre siden pianisten Graham Johnson og plateselskapet Hyperion begynte å utgi Schuberts samlede lieder. Resultatet ble 30-40 cd’er. Alle tidens førende sangere deltok. Og det ble også plass til nye talenter. For eksempel skapte den unge, tyske barytonen Matthias Goerne sensasjon med sin tolkning av Winterreise.

Goerne har sin egen Schubert-serie nå. Han og plateselskapet Harmonia Mundi er nådd til bind 8 og det er planen at det skal bli 12 til slutt. Selv om en del av bindene inneholder 2 cd’er er det klart at Goerne aldri vil kunne dekke hele Schuberts verk. Han har heller ikke noe ønske om å gjøre Hyperion-utgaven kunsten etter. Han går i stedet på oppdagelse blant sangene, han oppsporer tekstlige sammenhenger, finner felles stemninger og følelsesuttrykk på kryss og tvers av Schubert-kronologien. Og skaper plater der de enkelte sangene belyser hverandre, både musikalsk og tekstlig.

I bind 8 – som inneholder 2 cd’er – dreier det seg om nattstemninger. Og er det noe Goerne kan, så er det å fremstille romantikkens melankolske og vemodige univers. Stemmen hans er mørk og fløyelsmyk, hans legato-frasering er uten konkurranse. Han går dypere i tekstene enn noen annen av tidens Schubert-sangere. Og han er ikke redd for å velge ekstreme tempi for å få tekstlige eller musikalske poenger frem. At han også er den store fortelleren blant tidens liedsangere, hører vi når han «spiller» og karakteriserer alle de forskjellige rollene i kjente verk som «Der Tod und das Mädschen», «Der Zwerg» og «Heidenrösslein».

Han akkompagneres innforstått av sine to faste pianister – Helmut Deutsch på første cd, Eric Schneider på den andre.

Alvorlige sanger

Bergens Tidende, 20.11.2013

Hanns Eisler: Ernste Gesänge, Lieder with piano

Matthias Goerne, Thomas Larcher og Ensemble Resonanz

Harmonia mundi

Formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Den tyske grafikeren Rainer Ehrt har laget et bilde som viser Freud, Einstein og Marlene Dietrich om bord på et stort dampskip. På landgangen står komponistene Hanns Eisler og Kurt Weill, sangerinnen Lotte Lenya, tolvtonemusikkens grunnlegger Arnold Schönberg og mange andre. Bildet heter «Emigranter, avreise» og stammer fra en serie om de tyske og østerrikske kunstnere og intellektuelle som flyktet fra nazistene på 1930-tallet.

Vi gjenfinner bildet på coveret til Matthias Goernes nye plate. For her er det emigranten Hanns Eislers musikk det dreier seg om, blant annet den såkalte Hollywood Liederbuch, de sangene Eisler skrev i sitt amerikanske eksil til tekster av Bertolt Brecht. Goerne spilte inn hele sangboken i starten av karrieren. Nå vender han tilbake og presenterer 17 av sangene igjen. Stemmen hans har flere farger nå, og mer dybde og autoritet. Det samme har tolkningene hans. Han synger fremdeles Eislers kantede melodier med sømløs frasering, men han henter frem et større følelsesregister. Han går ned i Brechts saklige, tørre dikt og finner emigrantens hjemlengsel under den tilsynelatende enkle, nøkterne overflaten.

De nye tolkningene utvider bildet av komponisten Hanns Eisler. Og platen trekker også frem andre, mindre kjente deler av hans verk. Goernes glimrende pianist Thomas Larcher gir for eksempel en ekspressiv tolkning av Eislers aller første opusnummer, en fritonal klaversonate skrevet i 1922 da han var elev hos Schönberg. I den andre enden av kronologien finner vi Eislers aller siste verk, «Ernste Gesänge», sju «alvorlige sanger» for baryton og strykere som ble ferdiggjort få uker før hans død i Østtyskland i 1962.

I en av sangene spør den østtyske forfatteren Helmut Richter om drømmen nå endelig blir oppfylt, drømmen om et liv uten angst. Diktets tittel «XX. Parteitag» refererer til det sovjetiske kommunistpartiets 20. kongress i 1956 da Nikita Khrusjtsjov startet oppgjøret med Stalin og stalinismen. Og på et vis danner denne kongressen bakgrunnen for alle Eislers «alvorlige sanger». Han sa selv om dem: «Man kan ikke alltid skrive optimistiske sanger, man må også i konkrete situasjoner beskrive, besynge eller referere opp- og nedturer». Det er glimt av optimisme og håp om et bedre liv i disse sangene, men først og fremst er det nedturer og sorg – kommunisten og idealisten Eislers sorg over tapte illusjoner, brutte idealer og forspilte muligheter.

I sangene vender Eisler så å si tilbake til sin eksperimentelle ungdom og skriver musikk i et grenseland der senromantikk og atonal ekspresjonisme kolliderer. Men når Goerne tolker og fargelegger sangene med sin store, uttrykksfulle stemme, klinger også hele 1800-tallets liedtradisjon med. Disse sangene hører hjemme i den store, sentraleuropeiske sangboken, de er skrevet i forlengelse av Schubert, Schumann og Hugo Wolf – det skjønner vi. En formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Sublime øyeblikk

Bergens Tidende, 26.02.2013

Erlkönig

Matthias Goerne

Schubert Edition Vol. 7

Harmonia Mundi

Ny plate i Matthias Goernes Schubert-serie

Vandreren kommer ned fra fjellet. Han har søkt lykken – forgjeves, sukker han. Det er Matthias Goerne som forteller. Og allerede i disse første fire linjene av Schuberts sang «Der Wanderer» fører han oss dypt inn i romantikkens lengselsfylte rom. Det blir nesten feil å si at han fortolker sangen. Han viser den frem, fremstiller den vokalt. Han er vandreren, han er sukket, han er landskapet som ligger blekt og kaldt i solnedgangen. Og til aller sist blir han den åndeaktige røsten som svarer vandreren: «Der hvor du ikke er – der er lykken». Platen – nr. 7 i Goernes storslåtte Schubert-serie – er full av slike sublime øyeblikk da stemme, tekst og musikk smelter sømløst sammen. Selv om tekstene er skrevet av mange forskjellige forfattere, skaper Goerne hele tiden musikalske dialoger og tematiske sammenhenger med sin fantastiske stemmekunst. Og «Erlkönig», sangen om faren som mister barnet sitt til alvekongen, er trolig aldri blitt sunget mer åndeløst, mer rystende enn her. Den fine pianisten Andreas Haefliger er Goernes lydhøre støttespiller.

Romantisk skumring

Bergens Tidende, 17.04.2012

Schubert: Schwanengesang

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Harmonia mundi

Matthias Goerne med overbevisende nytolkning av Schuberts Schwanengesang

Den unge mannen har mistet sin elskede, han lenges, han minnes. «Jeg sto i dunkle drømmer og stirret på hennes bilde». Det er Matthias Goerne som synger Heinrich Heines dikt «Ihr Bild» i Schuberts tonesetting. Han blender stemmen ned, gjør den nesten tonløs. Og legger en spøkelsesaktig, motløs kulde innover det romantiske tablået. Først til aller sist kommer det store følelsesutbruddet. Stemmen hans får klang og dybde og en kraft som presser den mot uttrykkets grenser. Det er ikke noen selvforelsket romantiker som synger dette. Det er en mann som er dypt berørt av tapet og sorgen og som uttrykker en rasende fortvilelse på grensen til galskap. 

«Hennes bilde» og fem andre Heine-dikt var noen av de siste tekstene Schubert tonesatte. Etter hans død ble de samlet og utgitt sammen med åtte lieder til tekster av Ludwig Rellstab. Fellestittelen ble «Schwanengesang», svanesang. Og selv om det ikke var Schuberts plan at disse 14 sangene skulle bringes sammen og danne en helhet, så er det likevel påfallende mange tematiske fellestrekk mellom dem. Både hos Rellstab og Heine er det mye sorg, mye halvlys og galskap.

Goerne har sunget svanesangene før, også på plate. I 2005 utga han dem i et live-opptak fra Wigmore Hall med Alfred Brendel ved klaveret. Nå kommer de som bind seks i hans Schubert-serie på harmonia mundi, denne gang akkompagnert av Christoph Eschenbach, bedre kjent som dirigent for ulike amerikanske orkestre.

Goernes mørke, varme barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. At omfanget er like enormt som før, demonstrerer han igjen og igjen når han uten besvær springer fra det dypeste, malmfulle registeret helt opp i tenorenes kjerneområde. I løpet av Schubert-serien har vi kunnet følge denne store stemmens utvikling over tid, men også, og vel så viktig, opplevd hvordan Goernes forhold til musikken og tekstene endrer karakter jo eldre han blir. Mens svanesangene i opptaket med Brendel hadde en nesten klassisk avklaret ro, trekker han nå opp sangenes indre konflikter i langt høyere grad enn før. Han markerer de brå musikalske stemningsskiftene med skarpe endringer i stemmens karakter, og han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Spesielt får han fram helt nye, demoniske sider av Heine-sangene. 

De 14 svanesangene pluss en ekstra lied til tekst av Rellstab – det gir en times spilletid. Og det burde vel holde? Men utgivelsen inneholder også en cd der Christoph Eschenbach sitter alene ved flygelet og spiller Schuberts siste sonate (D 960). Det er riktignok et visst musikalsk slektskap mellom svanesangene og denne sonaten, men det spørs likevel om koplingen er så lur. For Eschenbach som ellers er en god støtte for Goerne, er ikke noen overbevisende solopianist. Hans tolkning av denne svære sonaten er for det meste tørr og prosaisk, men også noen ganger preget av eiendommelige tempovalg og demonstrativt aparte fraseringer.

Solbyen

Bergens Tidende, 02.12.2009

Heliopolis

Matthias Goerne, baryton

Ingo Metzmacher, klaver

harmonia mundi

I Hellas med Matthias Goerne

Vi er kommet til nummer 4 i rekken av Matthias Goernes Schubert-utgivelser på harmonia mundi. Den heter Heliopolis, «solbyen» – et ord som både er tittelen på en av sangene og samtidig et signal om at Goerne på første delen av platen har valgt en gruppe sanger med gresk tema, mange av dem til tekster av Johann Mayrhofer, mens sangene i andre del tar opp og utvikler tilsvarende, antikke motiver, nå til tekster av blant andre Goethe og Schlegel. Igjen blir man overveldet av Goerne suverene frasering og av hans individuelle karakterisering av de enkelte tekstene. Han synger med dyp, heroisk kraftfull stemme når det kreves, men flertallet av sangene på platen ligger i det høye leiet der barytonen grenser opp til tenoren, det leiet der Goerne er uten konkurranse. Dirigenten Ingo Metzmacher er kanskje et uortodokst valg som pianist, men gjør god fyllest i rollen som akkompagnatør. Og for oss som aldri kan få nok av Goerne, kommer platen med en dvd med opptak fra innspillingen.

Når musikk og tekst blir ett

Bergens Tidende, nett, 31.05.2009

Sanger av Franz Schubert og Hanns Eisler 

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

  

En konsert det kommer til å gå frasagn om.

Det er lørdag i Grieghallen. Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes kommer gående inn på scenen. To menn i mørkt dress. Andsnes setter seg til flygelet og spiller noen innledende trioler. Goerne trer litt frem på gulvet og synger de første ordene i Schuberts «Der Wanderer». Og tiden står stille.

Når plateanmelderne skriver om Goerne, fremhever de hans eventyrlige stemme. Og de skriver om hans makeløse tekstforståelse. Og selvsagt har de rett. For Goerne er både den fullendte baryton og en fabelaktig liedfortolker. Men når man hører ham, i levende live, forstår man at det egentlig er helt feil å skille stemme og tolkning på denne måten.

For det som gjør Goerne til tidens førende liedsanger – og det som gjør konsertene hans så intense – er at han i hver eneste sang søker og finner det unike balansepunktet der stemme, melodi og tekst smelter sammen og blir til uatskillelige, likeverdige sider av samme sak, uløselig forbundet med hverandre. Og når han i tillegg har Andsnes sittende bak seg, en åndsbeslektet pianist som forstår å løfte klaverakkompagnement frem og gjøre det til en medlevende kommentar – ja da oppstår det noe som bare kan beskrives med ord av den typen man vanligvis kvier seg for å bruke. På Goernes modersmål ville de trolig ha snakket om «Das Erhabene» – det opphøyede, det sublime. 

På lørdag i Grieghallen ble hver sang en selvstendig performance som utfoldet seg etter sin egen logikk i sitt eget følelsesunivers. Og samtidig fikk vi oppleve Goernes uovertrufne evne til sammensette et konsertprogram, til å forme store forløp og spenningsbuer ved å la de enkelte sangene følge etter hverandre i forhold til en egen, overordnet dramaturgi. Denne kvelden dreide det seg om sanger av Schubert og Eisler, satt sammen i korte avdelinger etter og mot hverandre. Man kunne kanskje forvente at det ville oppstå musikalske kollisjoner når disse to komponistene bringes sammen i samme program. For det er ikke bare hundre års musikkhistorie som skiller dem, det er også deres helt ulike temperamenter. Men faktisk oppsto det underveis en merkelig, fortettet dialog mellom Schuberts erkeromantiske sanger om lengsel og vemod og Eislers kalde, harde tonesettinger av Bert Brechts ironiske og kyniske dikt fra eksilet i Los Angeles. Likevel var det nok Schubert-sangene, og spesielt de tre Harfner-sangene i avdelingen etter pausen, som gjorde det sterkeste inntrykket.

Plutselig var det slutt. Tiden begynte å gå igjen. Det ble applaus. Det ble stående applaus. Og det ble ekstranummer – «Kirschdieb», drømmen om den unge tyven i kirsebærtreet fra Eisler og Brechts Hollywood Liederbuch. Og så var det ugjenkallelig forbi. Hvor lenge varer en opplevelse? – spør festspillene i år. Når det gjelder den konkrete, fysiske opplevelsen av å høre Goerne og Andsnes sammen på konsert i Grieghallen, er svaret: Alt for kort. Erindringen om denne opplevelsen kommer derimot til å vare lenge.

Overrumplende, overveldende

Bergens Tidende, 27.05.2009

Schubert: Die Schöne Müllerin

Matthias Goerne, baryton

Christoph Eschenbach, klaver

harmonia mundi

Festspillaktuelle Matthias Goerne imponerer med ny versjon av «Die schöne Müllerin»

Bergljot Jonsdottir hadde sans for musikalsk kvalitet. Før noen her hjemme hadde hørt navnet hans, hentet hun Matthias Goerne til Bergen og satte ham på festspillprogrammet sammen med Leif Ove Andsnes. Året var 1997. Goerne var 29 år gammel og hadde nettopp innspilt Schuberts «Winterreise». Den kvelden i Logen sang han Schuberts andre store syklus, «Die schöne Müllerin» – og vi som satt i salen, skjønte at begrepet lied fra nå av hadde fått en ny dimensjon, en ny målestokk.

Goerne utga en tolkning av «Die schöne Müllerin» i 2004. Men han har fremdeles noe på hjerte, noe å legge til. Og nå, i tredje bind av hans store Schubert-serie på harmonia mundi, vender han tilbake til den tragiske historien om den unge mølleren som er ulykkelig forelsket i mesters datter. Ved klaveret sitter Christoph Eschenbach, i dag mest kjent som dirigent, men med fartstid som akkompagnatør for Fischer-Dieskau.

Man er jo forberedt på Goernes stemme. Likevel virker den nesten som et fysisk sjokk. Den er fremdeles klangfull og bærekraftig i hele registret. Alderen har gitt den mer fylde i bunnen, men også, paradoksalt, mer styrke i toppen. Og han er fremdeles en formidabel tekniker. Ingen synger et mer sømløst legato. Ingen kan som han åpne stemmen opp til full operastyrke og i samme åndedrag blende ned til det mest intime pianissimo.

Men det som er mest overveldende ved denne platen, er tolkningen. Som mange andre sangere bruker Goerne stemmen til å karakterisere møllersvennen, den unge kvinnen, den demoniske jegeren osv. – men han går samtidig videre, inn til kjernen av tekstene og bygger opp et unikt musikalsk og følelsesmessig univers i hver enkelt sang. I 2004 var han opptatt av å vise at møllersvennens selvmord var uunngåelig. Den nye tolkningen er fremdeles mørk og skjebnesvanger, og bekkens avsluttende vuggesang er fremdeles knugende langsom, men det er blitt mer psykologisk rom omkring personene. Og det er kommet flere farger i fortellingens univers.

På lørdag synger Goerne i Grieghallen. Igjen med Leif Ove Andsnes ved klaveret. Og, jo da, det står Schubert på programmet.

Årets plate

Bergens Tidende, 30.12.2008

Hva kommer jeg til å huske fra dette plateåret? At András Schiff avsluttet sin serie med Beethovens klaversonater? At Stavanger Symfoniorkester utga to bind med Fartein Valens orkestermusikk? At Hilary Hahn spilte Schönbergs fiolinkonsert? Jo visst, men også – og først og fremst – at Matthias Goerne startet en ny serie med Schubert-sanger på harmonia mundi. Hvorfor er da dette så spesielt? Finnes det ikke tilstrekkelig med Schubert-tolkninger på markedet? Vel, for det første er det en sensasjon at vi nå kan se frem til endelig å få tidens førende baryton skikkelig dokumentert på plate – de siste mange årene har Goerne vært kontraktmessig lenket til plateselskapet Decca som stort sett har neglisjert ham. For det andre er Goerne ikke bare en stor sanger, han er en helt unik fortolker av den tyske liedtradisjonen – hans fraseringsevne og hans tekstforståelse får de fleste andre som har forsøkt seg i dette repertoaret, til å virke påfallende svake og kraftløse. Så, jo da, verden trenger hans, nettopp hans, Schubert-tolkninger.

De beste dagene som sanger

Bergens Tidende, 09.04.2008

Sehnsucht

Matthias Goerne: Schubert Edition, vol. 1

Elisabeth Leonskaja, klaver

harmonia mundi

Løfterik åpning på et Schubert-prosjekt det skal bli spennende å følge

«Jeg ville finne en bedre måte å bruke mine beste dager som sanger», sa Matthias Görne for nylig i et intervju. Den store, tyske barytonen er nettopp fylt 40. Og har lenge vært frustrert over de prosjektene plateselskapet Decca har tilbudt ham. Nå har han tatt saken i egen hånd. Og da måtte det naturligvis bli Schubert-lieder, ikke bare en enkelt plate, men en hel serie – som plateselskapet harmonia mundi har påtatt seg å utgi. 

Görne har valgt ut 240 av Schuberts om lag 800 lieder. De tre store sangsyklusene skal med, men resten av de elleve platene vil bli organisert slik Görne har gjort det på konserter de senere årene der programmene har vært sammensatt av sanger med felles stemning eller tema. Første utgivelse i serien er en slik stemningsmessig organisert plate. Under overskriften «Sehnsucht» – lengsel – tar Görne og den glimrende russiske pianisten Elisabeth Leonskaja oss på reise gjennom femten sjeldent innspilte sanger, femten erkeromantiske landskaper preget av mørk melankoli og bleke håp.

De fleste av sangene viser Schubert fra en mer dramatisk side enn vi er vant til. Mange av dem er ganske lange, oppbygget som store fortellinger med brå stemningsskift og med slyngete melodilinjer som går på tvers av tekstenes strofestruktur. Dette er et materiale som passer perfekt til Görne. Stemmemessig er han bedre enn noensinne. Klangen er mørk og fyldig i dybden, og han kan, uten problemer, svinge seg opp i høyden, langt høyere enn det er vanlig for denne typen baryton. Han synger hele tiden inn til kjernen i melodilinjen og klarer på forunderlig vis å markere hvordan en enkelt tone plutselig endrer karakter og musikalsk betydning når Schubert slår til med sine overraskende harmoniskift i klaversatsen.

Men en vakker stemme er ikke nok i dette repertoaret. Det som gjør Görne til tidens ledende forvalter av den tyske liedtradisjonen, er hans tekstfortolkning. Han har levd med disse tekstene. Han forstår dem til bunns. Og er i stand til å fremvise sin forståelse på en naturlig, gjennommusikalsk måte.

Et løfterik åpning på et Schubert-prosjekt som det skal bli spennende å følge.

Drama for øret

Bergens Tidende, 11.05.2005

Ludwig van Beethoven: An die Ferne Geliebte, op. 98

Franz Schubert: Schwanengesang D957

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Historisk begivenhet i Wigmore Hall

Her er et nytt liveopptak med Matthias Goerne og Alfred Brendel, innspilt i november 2003 i Londons Wigmore Hall, bare et par uker etter deres kritikerroste versjon av Schuberts «Winterreise» (anmeldt 23.06 2004).

En historisk begivenhet – skrev en engelsk anmelder om novemberkonserten. Det forstår man når man hører platen. For her får vi to gjennommusikalske og gjennomtenkte tolkninger som snur opp og ned på de fleste vante forestillinger om liedgenren. Det starter med at Goerne og Brendel bryter gjennom overflaten på musikkhistoriens første sangsyklus, Beethovens «An die Ferne Geliebte», og demonstrerer at det under de regelmessige, nesten klassiske formene ligger et storslått, fragmentert moderne verk som peker fremad mot sentrale momenter hos en Schubert eller en Schumann. Og det andre verket på platen er da nettopp Schubert – hans «Schwanengesang» fremført så inntrengende, så dramatisk at man med en gang innser at heller ikke dette verket noensinne vil bli det samme igjen. For Goerne og Brendel forteller såvisst ikke den vanlige, koselige, småsentimentale historien om ung, ulykkelig kjærlighet. Hos dem er «Schwanengesang» blodig alvor, en vill, uregjerlig sangsyklus om store følelser, om smerte, om voldsomme lidenskaper, om tap. Et drama for øret.

Lengsel og håp

Bergens Tidende, 27.10.2004

Schumann Lieder

Matthias Goerne, baryton

Eric Schneider, klaver

Decca

Matthias Görne i Schumanns verden

Hjertet er fullt av sanger. Sangene er fulle av lengsel etter tidligere tiders lyst og håp om kommende fryd. Synger Matthias Goerne i den sangen som åpner hans nyeste plate. Og dermed er stemningen satt. For det er nettopp lengsel og håp det handler om i dette fine utvalget av Robert Schumanns lieder. Kjernen er en serie livserfarne, melankolske dikt av Heinrich Heine, bittersøte tekster der ord som lyst, smerte, glede og kval står tett ved siden av hverandre.

Goerne går inn i disse vemodige tekstene, gir dem liv, og synger dem så hver eneste sang blir et selvstendig, dramatisk univers. Noen ganger forteller hans mørke, myke stemme om den skuffede elskers resignasjon, andre ganger er den full av ungdommelig, fryktsom forventning. Hver eneste gang smelter ord og musikk sammen til en ubrytelig enhet. Til lydkunst.

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 23.06.2004

Franz Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Schuberts «Winterreise» som storslått psykologisk drama med Matthias Goerne og Alfred Brendel

En allergisk reaksjon tvang ham til å avbryte konserten i Logen under årets Festspill. Men lurer du på hvordan Matthias Goerne synger utenfor pollensesongen, da må du få tak i denne utgaven av Schuberts «Winterreise», innspilt live i London, i Wigmore Hall, den konsertsalen der Goerne har sitt mest lydhøre publikum.

I Schuberts sangsyklus er allting allerede skjedd: Den tilbakeskuende fortelleren flakker hvileløst omkring i et kaldt vinterlandskap. Han har innsett at han aldri vil få den kvinnen han elsker. Han grubler. Hans hode er fullt av minner og drømmer. Men i Goernes innsiktsfulle tolkning er «Winterreise» betydelig mer - ikke bare en hutrende klage over tapt kjærlighet, men en refleksjon over tid og erindring der melankolske bilder av fortiden blender inn over nåtidslandskapet, og der sorgen over den svunne verden og de svunne følelsene etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel.

Sist Goerne gjestet Bergen var han en ung sanger på vei opp. Han hadde nettopp spilt inn «Winterreise» på Hyperion med Graham Johnson som pianist. I dag, sju år senere, er han et verdensnavn. Og hans nye «Winterreise» er vesentlig mer kompleks i uttrykket. Stemmen er blitt mørkere og mer fyldig i bunnen. Og både kraftigere og mer nyansert i toppen. Men når hans nye «Winterreise» som helhet virker mer moden og helstøpt enn den gamle, har det vel så mye å gjøre med at det denne gangen er den gamle kjempen Alfred Brendel som sitter ved flygelet. Ikke som ydmyk akkompagnatør, men som vitende medspiller og krevende motspiller.

Når Goerne setter hele sitt ufattelige klangregister på spill, og når Brendel kaster hele sin musikalske erfaring inn i tolkningen, da blir Schuberts «Winterreise» et storslått psykologisk drama. Og hver eneste av de 24 sangene et lite, avrundet mesterverk i seg selv.

Konsentrert lydkunst

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Brahms og Schumann

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver
Festspillene

Logen

Avbrutt  konsert med Matthias Goerne. Sporty, imponerende innsats av Leif Ove Andsnes

Var det den digre blomsteroppsatsen på scenen som gjorde utslaget? Eller tobakksrøyken fra baren i tredje etasje? Eller kanskje bare den bergenske våreksplosjon i all alminnelighet? Et eller annet tok iallfall knekken på Matthias Goerne. Han var synlig plaget av allergi mot slutten av første avdeling, og klarte ikke å komme tilbake etter pausen.

Da ble det altså bare en liten håndfull Brahms-sanger med Goerne denne fredag kvelden i Logen. Men vi konstaterer i det minste at selv med blussende høyfeber har han fremdeles en imponerende stemmeprakt. Og at han synger med gjennommusikalsk frasering og en tekstforståelse som er få andre, om overhodet noen, forunt.

Hver av de tolv sangene ble fremført som konsentrert lydkunst i tett samspill med Leif Ove Andsnes. Ofte slik at det var vanskelig å si hvor grensen gikk mellom tekst og musikk. Og kanskje var virkningen av disse små, fortettede underverkene ekstra voldsom nettopp denne kvelden fordi man merket at det her ble sunget på kanten av stupet. «Es träumte mir», sangen med de vanskelige tonespringene og den desillusjonerte teksten, ble et høydepunkt i så måte - sunget i toppen av barytonregisteret, helt der oppe hvor Goernes stemme er som vakrest, men hvor også innsatsen og risikoen er størst. «Jeg følte allerede at det var en drøm», forteller tekstens ulykkelige elsker, og når Goerne tapper stemmen for all kraft og blender den ned i tonløst mezzovoce, føler man – med øre og kropp - tekstens plutselige, bitre erkjennelse av at en umulig drøm er bristet.

I pausen ble det hentet noter ute i byen. Og så satte Leif Ove Andsnes seg uten krusedull og omsvøp til flygelet og spilte Schumann - Romansene op. 28, Arabesken, og til slutt den femte Novelette. Sporty. Profesjonelt. Og utrolig imponerende. At dette var noe som kom i stand i hui og hast, var det visst bare Andsnes selv som kunne merke.

Det skulle vært Görne og Brahms og Vier ernste Gesänge etter pausen. Nå ble det i stedet Andsnes og Schumann – og et flott, sammenhengende program, fortolket sikkert og myndig med fin fornemmelse for dobbeltheten av nøkternt klarsyn og romantisk overmot i Schumanns klaververk.

Det er vel bare i Bergen, under Festspillene, at noe slikt kan la seg gjøre.