Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler. 

Romantisk skumring

Bergens Tidende, 17.04.2012

Schubert: Schwanengesang

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Harmonia mundi

Matthias Goerne med overbevisende nytolkning av Schuberts Schwanengesang

Den unge mannen har mistet sin elskede, han lenges, han minnes. «Jeg sto i dunkle drømmer og stirret på hennes bilde». Det er Matthias Goerne som synger Heinrich Heines dikt «Ihr Bild» i Schuberts tonesetting. Han blender stemmen ned, gjør den nesten tonløs. Og legger en spøkelsesaktig, motløs kulde innover det romantiske tablået. Først til aller sist kommer det store følelsesutbruddet. Stemmen hans får klang og dybde og en kraft som presser den mot uttrykkets grenser. Det er ikke noen selvforelsket romantiker som synger dette. Det er en mann som er dypt berørt av tapet og sorgen og som uttrykker en rasende fortvilelse på grensen til galskap. 

«Hennes bilde» og fem andre Heine-dikt var noen av de siste tekstene Schubert tonesatte. Etter hans død ble de samlet og utgitt sammen med åtte lieder til tekster av Ludwig Rellstab. Fellestittelen ble «Schwanengesang», svanesang. Og selv om det ikke var Schuberts plan at disse 14 sangene skulle bringes sammen og danne en helhet, så er det likevel påfallende mange tematiske fellestrekk mellom dem. Både hos Rellstab og Heine er det mye sorg, mye halvlys og galskap.

Goerne har sunget svanesangene før, også på plate. I 2005 utga han dem i et live-opptak fra Wigmore Hall med Alfred Brendel ved klaveret. Nå kommer de som bind seks i hans Schubert-serie på harmonia mundi, denne gang akkompagnert av Christoph Eschenbach, bedre kjent som dirigent for ulike amerikanske orkestre.

Goernes mørke, varme barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. At omfanget er like enormt som før, demonstrerer han igjen og igjen når han uten besvær springer fra det dypeste, malmfulle registeret helt opp i tenorenes kjerneområde. I løpet av Schubert-serien har vi kunnet følge denne store stemmens utvikling over tid, men også, og vel så viktig, opplevd hvordan Goernes forhold til musikken og tekstene endrer karakter jo eldre han blir. Mens svanesangene i opptaket med Brendel hadde en nesten klassisk avklaret ro, trekker han nå opp sangenes indre konflikter i langt høyere grad enn før. Han markerer de brå musikalske stemningsskiftene med skarpe endringer i stemmens karakter, og han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Spesielt får han fram helt nye, demoniske sider av Heine-sangene. 

De 14 svanesangene pluss en ekstra lied til tekst av Rellstab – det gir en times spilletid. Og det burde vel holde? Men utgivelsen inneholder også en cd der Christoph Eschenbach sitter alene ved flygelet og spiller Schuberts siste sonate (D 960). Det er riktignok et visst musikalsk slektskap mellom svanesangene og denne sonaten, men det spørs likevel om koplingen er så lur. For Eschenbach som ellers er en god støtte for Goerne, er ikke noen overbevisende solopianist. Hans tolkning av denne svære sonaten er for det meste tørr og prosaisk, men også noen ganger preget av eiendommelige tempovalg og demonstrativt aparte fraseringer.

Overrumplende, overveldende

Bergens Tidende, 27.05.2009

Schubert: Die Schöne Müllerin

Matthias Goerne, baryton

Christoph Eschenbach, klaver

harmonia mundi

Festspillaktuelle Matthias Goerne imponerer med ny versjon av «Die schöne Müllerin»

Bergljot Jonsdottir hadde sans for musikalsk kvalitet. Før noen her hjemme hadde hørt navnet hans, hentet hun Matthias Goerne til Bergen og satte ham på festspillprogrammet sammen med Leif Ove Andsnes. Året var 1997. Goerne var 29 år gammel og hadde nettopp innspilt Schuberts «Winterreise». Den kvelden i Logen sang han Schuberts andre store syklus, «Die schöne Müllerin» – og vi som satt i salen, skjønte at begrepet lied fra nå av hadde fått en ny dimensjon, en ny målestokk.

Goerne utga en tolkning av «Die schöne Müllerin» i 2004. Men han har fremdeles noe på hjerte, noe å legge til. Og nå, i tredje bind av hans store Schubert-serie på harmonia mundi, vender han tilbake til den tragiske historien om den unge mølleren som er ulykkelig forelsket i mesters datter. Ved klaveret sitter Christoph Eschenbach, i dag mest kjent som dirigent, men med fartstid som akkompagnatør for Fischer-Dieskau.

Man er jo forberedt på Goernes stemme. Likevel virker den nesten som et fysisk sjokk. Den er fremdeles klangfull og bærekraftig i hele registret. Alderen har gitt den mer fylde i bunnen, men også, paradoksalt, mer styrke i toppen. Og han er fremdeles en formidabel tekniker. Ingen synger et mer sømløst legato. Ingen kan som han åpne stemmen opp til full operastyrke og i samme åndedrag blende ned til det mest intime pianissimo.

Men det som er mest overveldende ved denne platen, er tolkningen. Som mange andre sangere bruker Goerne stemmen til å karakterisere møllersvennen, den unge kvinnen, den demoniske jegeren osv. – men han går samtidig videre, inn til kjernen av tekstene og bygger opp et unikt musikalsk og følelsesmessig univers i hver enkelt sang. I 2004 var han opptatt av å vise at møllersvennens selvmord var uunngåelig. Den nye tolkningen er fremdeles mørk og skjebnesvanger, og bekkens avsluttende vuggesang er fremdeles knugende langsom, men det er blitt mer psykologisk rom omkring personene. Og det er kommet flere farger i fortellingens univers.

På lørdag synger Goerne i Grieghallen. Igjen med Leif Ove Andsnes ved klaveret. Og, jo da, det står Schubert på programmet.