Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler. 

Sivilisert konversasjon

Bergens Tidende Morgen, 14.10.1993

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Graham Johnson, klaver

Troldsalen

Søndagsmatiné i Troldsalen: enda en konsert i serien om "Grieg i verden". Og enda et liedprogram. Denne gang med mezzosopranen Marit Osnes Aambø som solist.

Dagens tema var «England». Og sant nok ble forbindelsen vestover antydet med en liten bukett Delius-sanger til tekster av Bjørnson og Ibsen, men i andre avdeling handlet det faktisk utelukkende om den tyske tradisjonen: først fem Schubert-lieder til tekster av Goethe og til slutt et utvalg av Griegs egne, tyske sanger.

Likevel var det uten tvil Englands dag på Troldhaugen – for ved flygelet satt en av tidens førende akkompagnatører, engelskmannen Graham Johnson som har overtatt lied-stafetten etter Gerald Moores død.

Det er vanskelig å si presist hva det er som skiller Johnson fra så mange andre av tidens topprofesjonelle akkompagnatører. Selvsagt støtter han sangeren, selvsagt er han tilbakeholdende, aldri «too loud». Men samtidig har han så dette helt spesielle som gjør at selv de mest kjente, de mest forslitte klaverstemmene klinger på en måte man aldri har hørt før. Han spiller diskret, nesten selvutslettende – likevel sitter man helt ute på kanten av stolen for å få alt med.

Kanskje er hemmeligheten simpelthen at han spiller disse stemmene slik de opprinnelig var tenkt: som selvstendige, kammermusikalske kommentarer til det vokale utsagnet. Slik fungerte det i det minste ofte i samspillet med Marit Osnes Aambø ved søndagens konsert. Som lied-sangerinne er hun avdempet, konverserende, med et tilbakeholdt foredrag tilpasset det lille formatet. I første del av programmet hadde hennes stemme ganske visst tendenser til å gli ut av fokus nettopp i de mest dempede partiene, men hun sang seg opp i løpet av konserten, og både i Schubert-liederne og de avsluttende Grieg-sanger var det mange fine øyeblikk der samspillet mellom hennes stemme og Johnsons akkompagnement fungerte ideelt: som sivilisert konversasjon mellom to likeverdige parter.