Til bristepunktet

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1998

Verk av Schönberg, Valen og Sjostakovitsj

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Einar Henning Smebye

Troldsalen

Musikalske veier gjennom det 20. århundret

Anmeldelser skrives når konserten er slutt, når musikerne er reist hjem, når det hele er forbi. Post festum. Slik er det bare. Allikevel ønsker anmelderen av og til han kunne skrive med tilbakevirkende kraft, at han kunne slå på tromme og rope: Kom, kom, hør på dette! Slik var det i hvert fald med søndagens Autunnale-konsert i Troldsalen. Vi var bare en liten handfull mennesker samlet en regntung ettermiddag for å høre Marit Osnes Aambø og Einar Henning Smebye, men salen burde vært stappfull. For dette var en konsert som ga både utsyn og perspektiv – over europeisk kultur, over norsk musikk, over det århundret som nå går mot slutten.

«Kunst kommer ikke av 'å kunne', men av 'å være nødt til'», skrev Arnold Schönberg i 1911. Og karakteriserte dermed den kunstneriske praksis som f.eks. manifesterte seg i hans «Buch der hängenden Gärten», op. 15, en sangsyklus fra 1908-09 bygget over Stefan Georges ekstatisk overspente lyrikk. I Marit Osnes Aambøs imponerende tolkning av dette verket merket man, nesten fysisk, hvordan musikken drives frem av indre nødvendighet, hvordan uttrykket spennes til bristepunktet slik at det til slutt sprenger alle kjente musikalske rammer. Det var overbevisende rå kraft i Aambøs store utladninger og en nesten åndeløs sårhet når hun blendet stemmen ned på grensen til Sprechgesang, «talesang».

Schönberg åpnet det 20. århundrets musikkhistorie. Fartein Valen gjorde norsk musikk til en del av denne historien. Allikevel spilles hans verker sjeldent, alt for sjeldent, i norske konsertsaler. At f.eks. hans klaversonate nr. 2 fra 1940-41 er et ruvende hovedverk, ikke bare i den lokale norske historie, dét demonstrerte Einar Henning Smebye søndag ettermiddag med en inntrengende, inderlig tolkning som fikk Valens kompliserte kontrapunktiske vev til å folde seg ut med skarpe linjer og klare farger. Ikke rart at en stor Bach-fortolker som Glenn Gould hadde sans for Valens musikk.

Til slutt: enda en ekspressiv sangsyklus, denne gangen et verk av Dmitri Sjostakovitsj skrevet så sent som i 1973, over seks dikt av Marina Zwetajewa. I mange henseender annerledes musikk. Og en nyttig påminnelse om at det går andre veier gjennom det 20. århundret enn den som Schönberg pekte ut.

Sivilisert konversasjon

Bergens Tidende Morgen, 14.10.1993

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Graham Johnson, klaver

Troldsalen

Søndagsmatiné i Troldsalen: enda en konsert i serien om "Grieg i verden". Og enda et liedprogram. Denne gang med mezzosopranen Marit Osnes Aambø som solist.

Dagens tema var «England». Og sant nok ble forbindelsen vestover antydet med en liten bukett Delius-sanger til tekster av Bjørnson og Ibsen, men i andre avdeling handlet det faktisk utelukkende om den tyske tradisjonen: først fem Schubert-lieder til tekster av Goethe og til slutt et utvalg av Griegs egne, tyske sanger.

Likevel var det uten tvil Englands dag på Troldhaugen – for ved flygelet satt en av tidens førende akkompagnatører, engelskmannen Graham Johnson som har overtatt lied-stafetten etter Gerald Moores død.

Det er vanskelig å si presist hva det er som skiller Johnson fra så mange andre av tidens topprofesjonelle akkompagnatører. Selvsagt støtter han sangeren, selvsagt er han tilbakeholdende, aldri «too loud». Men samtidig har han så dette helt spesielle som gjør at selv de mest kjente, de mest forslitte klaverstemmene klinger på en måte man aldri har hørt før. Han spiller diskret, nesten selvutslettende – likevel sitter man helt ute på kanten av stolen for å få alt med.

Kanskje er hemmeligheten simpelthen at han spiller disse stemmene slik de opprinnelig var tenkt: som selvstendige, kammermusikalske kommentarer til det vokale utsagnet. Slik fungerte det i det minste ofte i samspillet med Marit Osnes Aambø ved søndagens konsert. Som lied-sangerinne er hun avdempet, konverserende, med et tilbakeholdt foredrag tilpasset det lille formatet. I første del av programmet hadde hennes stemme ganske visst tendenser til å gli ut av fokus nettopp i de mest dempede partiene, men hun sang seg opp i løpet av konserten, og både i Schubert-liederne og de avsluttende Grieg-sanger var det mange fine øyeblikk der samspillet mellom hennes stemme og Johnsons akkompagnement fungerte ideelt: som sivilisert konversasjon mellom to likeverdige parter.